Vulkanologi er lĂŠren om vulkaner, lava, magma og relaterte geologiske fenomen. Uttrykket vulkanologi kommer fra det latinske ordet vulcanus, ildens gud i romersk mytologi. Vulkanologi er en gren innenfor geologi.
En vulkanolog er en person som forsker pĂ„ dannelsen av vulkaner, og deres nĂ„vĂŠrende og historiske utbrudd. Vulkanologer besĂžker ofte vulkaner, spesielt aktive, for Ă„ observere vulkanutbrudd, samle materiale fra utbrudd, inkludert tefra (slik som vulkanske aske eller pimpstein), stein og lava-prĂžver. Et viktig fokusomrĂ„de for forskningen er forutsigelse av utbrudd â det finnes forelĂžpig ingen pĂ„litelig mĂ„te Ă„ finne dette ut pĂ„. Muligheten til Ă„ forutse et vulkanutbrudd, har pĂ„ samme mĂ„te som Ă„ forutsi jordskjelv, potensiale til Ă„ redde mange menneskeliv.
Innhold |
rediger Vulkanologiens historie
Vulkanologi har en veldig omfattende historie. Den tidligst kjente nedtegnelsen av at vulkanutbrudd finnes pĂ„ et hulemaleri som forestiller et vulkanutbrudd, fra rundt 6000 f.kr. Hulemaleriet, fra den neolittiske bosetningen ved Ăatal HöyĂŒk (ogsĂ„ kjent som ĂatalhöyĂŒk) i sĂžr Anatolia i nĂ„tidens tyrkia, viser en vulkan med to fjelltopper, under utbrudd, med bosetningen ved foten. Vulkanen er trolig Hasan DaÄ, som har to topper.
rediger Mytologiske forklaringer
Det klassiske Hellas og det tidlige Romerriket forklarte vulkaner som gudenes verk pĂ„ vitenskapelig vis, da vitenskapen og alkymi ikke hadde noen forklaring pĂ„ fenomenet. Greske myter og fortellinger beretter historien om Atlantis, en oppdiktet Ăžy som sank i havet. Platon (428â348 f.Kr.) fortalte om forsvinningen av en svĂŠr Ăžy og dens mektige sivilisasjon, Atlantidene, i to av verkene sine â Timaios og Kritias. Det er nĂ„ trodd at Ăžya Thera (dagens Santorini), i Egeerhavet, ble Ăždelagt av en voldsom serie av vulkanutbrudd rundt 1620 f.Kr., med aske som falt og lĂ„ over 30 cm i hĂžyden, i Tyrkia. Eksplosjonene pĂ„ Thera forĂ„rsaket kolossale flodbĂžlger, beregnet til over 30 meter i hĂžyden, som forflyttet seg kjapt over Egeerhavet, og sĂžr-kysten av Kreta. Andre nedtegnelser av Thera-utbruddet ga grobunn for greske myter, det vil si Deukalion, hvor Poseidon, guden for havet og elvene, tok hevn over Zevs ved Ă„ oversvĂžmme Attika, Argolis, Saloniki, Rhodos og kysten av Lucia (Tyrkia) til Sicilia.
Grekerne trodde ogsĂ„ at Hefaistos, ildens gud, oppholdt seg under vulkanen Etna, og smidde Zevs sine vĂ„pen. Hans undersĂ„ttere, kyklopsene som hadde kun ett Ăžye, er muligens en allegori til de runde kraterne og kjegleformene pĂ„ vulkanen. Det grenske orde for Ă„ beskrive vulkaner var faktisk etna, eller hiera etter Zeus' sĂžnn Herakles. Den romerske dikteren Vergil fastholt, gjennom sin tolkning av greske myter, at Enkelados ble begravd under Etna av gudinnen Athene, som straff for Ă„ ikke adlyde gudene â rumlingen fra fjellet var hans pinselsskrik, flammene hans Ă„ndedrag, og skjelvingene hans risting av gitteret i fengselet hans. Enkalados' bror, Mimas ble begravd under Vesuv av Hefaistos, og blodet fra de andre nedkjempede kjempene strĂžmmet ut over de flammende markene rundt Vesuv.
Lokale legender rundt vulkaner finnes i overflod i omrÄdene rundt «Pacific Ring of Fire» og Amerika, og de omtaler ofte vulkankreftene som overnaturlige eller guddommelige, for Ä forklare de voldsomme utbrudde fra vulkaner. Taranaki og Tongariro, var i henhold til Maorisk mytologi, elskere som ble forelsket i Pihanga, hvorpÄ det ble etterfulgt av en grufull, sjalu strid. Maoriene vil i dag fremdeles ikke bo i omrÄdet mellom Tongariro og Taranaki, av frykt for at konflikten skal blusse opp igjen.
rediger Gresk-romersk vitenskap
De fĂžrste forsĂžkene pĂ„ Ă„ finne en vitenskapelig forklaring pĂ„ vulkaner ble foretatt av den greske filosofen Empedokles (ca. 490â430 f.Kr.), som delte verden opp i fire elementer â Jord, vann, luft og ild. Han hevdet at vulkaner var manifestasjoner av elementĂŠrkraften ild. Platon hevdet pĂ„ sin side at det fantes underjordiske elver der varmt og kaldt vann flommet i uutĂžmmelige mengder. Aristoteles ansĂ„ underjordisk ild som et resultat av «friksjonen skapt av vinden nĂ„r den styrter ned i trange passasjer.»
Vind kom til Ă„ spille en sentral rolle i forklaringer rundt vulkaner fram til 1500-tallet. Lucretius, en romersk filisof, hevdet at Etna var fullstendig hul, og at ilden under jorden ble drevet av en voldsom vind som sirkulerte nĂŠr havnivĂ„. Ovid mente at flammene fikk nĂŠring fra «fettholdig mat», og at utbruddene opphĂžrte nĂ„r maten gikk tom. Vitruvius mente at svovel, alun og asfalt ga nĂŠring til de type flammene. Plinius den eldre merket seg at det ofte var jordskjelv forut for etvulkanutbrudd â han dĂžde i et slikt i Stabiae.
rediger Kristen mytologi
Vulkanologi som studium hadde sÄ ikke sÄ mye fremgang fra tiden rundt Platon fram til Hutton. Det kristne verdensbildet forklarte vulkaner utfra en rekke forutvitende begrep, men det ble ogsÄ trodd at det kunne vÊre Satans hÄndverk eller Guds vrede, og at bare helgen-mirakler kunne forhindre vreden deres. Av denne grunn ble relikvier fra helgenen Agata vist foran lava som strÞmmet mot byen Catania i 253, og pÄ mirakulÞst vis delte lavastrÞmmen seg i to (ned to dalfÞrer) og ungikk Ä treffe byen. Uheldigvis hadde ikke relikviene like stor effect i 1669 da mye av byen gikk tapt til lava fra Etna.
I 1660 medfÞrte utbruddet pÄ Vesuv at det regnet tvillingdannede pyroksenkrystaller og aske pÄ landsbyene i nÊrheten. Pyroksenkrystallene liknet pÄ krusifikser, og dette ble tolket dithet at det var St. Januarius' verk. I Napoli vandrer befolkningen rundt med relikviene etter St. Januarius ved hvert nytt utbrudd fra Vesuv. Nedtegningene om disse prosesjonene gjorde det mulig for den britiske diplomaten og naturforsker Sir William Hamilton Ä dokumentere utbruddene til Vesuv, noe som var en av de fÞrste "vitenskapelige" studiene av utbruddshistorikken til en vulkan.
rediger Observasjoner under renessansen
Beskrivelser av vulkaner under renessansen Þkte dramatisk kunnskapsnivÄet, pÄ tross av den motstanden Kirken hadde mot vitenskapelige undersÞkelser av den verdslige verden, spesielt de som gikk pÄ tvers av bibelsk lÊre. Ikke desto mindre ble nuées ardentes (hurigbevegende pyroklastiske skyer) beskrevet pÄ Azorene i 1580. Georgius Agricola mente at strÄling fra sola, som siden ble foreslÄtt av Descartes, ikke hadde noe Ä gjÞre med vulkaner. Agricola trodde at vann under trykk forÄrsaket utbrudd av «fjellolje» og basalt.
Johannes Kepler ansĂ„ at vulkaner var kanaler for jordas tĂ„rer og ekskrementer, noe som ugyldiggjorde asfalt, tjĂŠre og svovel. Descartes, som uttalte at Gud hadde skapt jorden pĂ„ et Ăžyeblikk, sa at dette hadde blitt gjort i 3 lag â det flammende dypet, et lag av vann, og luften. Vulkaner, sa han, ble dannet der strĂ„ler fra sola gjennomboret bakken.
Vitenskapen slet med idéene om forbrenning av pyritt med vann, at berg var stÞrknet asfalt, og med begrepet rundt at bergarter ble skapt fra vann (Neptunisme). Alle vulkaner som var kjent pÄ den tiden, lÄ nÊr vann, og herav fulgte at havets interaksjon med land ble brukt som forklaring pÄ vulkansk aktivitet.