ï»ż

 

Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dÄrlig standard og trenger en opprydning for Ä ordne dette.
For den am. filmen fra 1977 med Charles Bronson, se Telefon (film)

Telefon (av gresk tele, fjern og phono, lyd) er en telekommunikasjonsinnretning som overfĂžrer lyd ved hjelp av elektriske signaler.

Innhold

rediger Historikk

rediger Ikke-elektriske telefoner

Telefon kan anses for Ä vÊre enhver mekanisme som er egnet til Ä transportere lyd over lengre avstander. I sÄ mÄte ble telefonen funnet opp av kineseren Kung-Foo-Whing i 968. Han overfÞrte lyd gjennom rÞr, en metode som man blant annet kjenner fra kommunikasjon mellom bro og maskinrom pÄ skip.

Sammenkobling av to membraner med en trÄd for overfÞring av lyd ved hjelp av vibrasjoner har vÊrt kjent i Ärhundrer, og er ogsÄ et prinsipp man ser igjen i barns leker med hermetikkbokser og matpapir.

rediger Elektromagnetiske telefoner

Vanligvis krediteres Alexander Graham Bell for oppfinnelsen av telefonen, da han bygde en slik i Boston i 1876. Imidlertid hadde han pÄ det tidspunktet ikke utviklet den mer enn amerikansk-italieneren Antonio Meucci hadde gjort i 1849. Meucci slet med Ä lÞse enkelte problem med sin oppfinnelse, og den ble aldri noen kommersiell suksess. En rekke andre oppfinnere arbeidet ogsÄ med telefoner fÞr Bells gjennombrudd i 1876. Bell skal, om han ikke fant opp metoden Ä overfÞre lyd pÄ, i hvert fall krediteres for Ä ha funnet opp et velfungerende telefonsystem.

Det fortelles at en eldre, betydningfull herre fikk demonstrert nyvinningen, og erklĂŠrte at dette ikke kunne bli noe annet enn et leketĂžy.

rediger Telefoni i Norge

Konsul Joakim Anderssen (1829 – 1909) kjĂžpte en telefon pĂ„ verdensutstillinga i Philadelphia i 1876 direkte av Alexander G. Bell samme Ă„ret som Bell fant opp nyheten. Den ble montert for kommunikasjon mellom Anderssens firma og hans private hjem i 1876 i Ålesund. FĂžrste samtale foregikk mellom far og sĂžnn. Den historiske samtalen skjedde fire Ă„r fĂžr telefonen offisielt kom til Norge. I 1880 Ă„pnet International Bell Telephone Company det fĂžrste norske telefonanlegget med sentraler i Oslo og Drammen. Selskapet drev etter konsesjon av kommunene. Ikke lenge etter ble det opprettet lokale telefonforeninger og -selskaper som private kooperativer i flere kommuner rundt om i Norge. Fra omkring Ă„rhundreskiftet kom staten sterkere med, og Telegrafverket overtok etter hvert i alt 200 private telefonanlegg.

I lĂžpet av fĂžrste halvdel av 1900-tallet bygde Telegrafverket ut et landsomfattende rikstelefonnett. I Norge ble den fĂžrste automatiske telefonsentralen satt i drift i Skien i 1920. I 1953 ble den fĂžrste radiolinjen for telefoni tatt i bruk mellom Trondheim og Steinkjer.

Da det siste private selskapet, Andebu Telefonselskap, ble kjĂžpt i 1974, fikk Televerket totalt monopol over nettet. Alle utenlandsforbindelsene ble helautomatisert fra 1985. Televerkets enerett til Ă„ selge telefonapparater i Norge opphĂžrte i 1988.

rediger Mobiltelefoni

Det Offentlige Landmobil Telefoni, OLT-nettet med VHF-apparater og manuelle sentraler fungerte fra 1966 til 1990. Det fÞrste automatiske mobiltelefonettet NMT-450 Äpnet 1981 og ble stengt i 2004. NMT-900-nettet ble Äpnet i 1986 og ble stengt i 2001. I 1991 fikk bÄde NetCom og Televerkets Tele-mobil lisens for Ä besÞrge GSM-mobiltelefoni i Norge.

rediger BredbÄndstelefoni

Etter at det ble vanlig Ä ha bredbÄndsnett-tilkopling hjemme, har flere og flere norske hjem gÄtt over til bredbÄndstelefoni, vanligvis med analoge telefonapparater og et adapter mot Internett.

rediger Telefonteknikk, apparater og sentraler

rediger Elektromagnetiske telefoner

Enkelt fortalt fungerer elektromagnetiske telefoner ved at en mikrofon omdanner lydbÞlger til strÞmvariasjoner pÄ senderstedet. StrÞmmen overfÞres til mottakerstedet, der strÞmvariasjonene omdannes til lydbÞlger ved hjelp av en hÞyttaler. Systemet kan knyttes til bildet Þverst pÄ siden, og systemet benyttes delvis i nÞdtelefonsystemer pÄ skip, delvis i gruver, og er basis for et lett felttelefonapparat benyttet av US-Marines (TA-1)

rediger Telefonens oppbygging og virkemÄte

Den enkleste telefonen er bygd slik at samme del virker som sender og mottaker. Det fungerer omtrent som to blikkbokser med en stram snor mellom, men i en elektrisk telefon blir membranens bevegelser til elektrisitet som sendes gjennom ledningen og gjenskapes til bevegelse i den andre enden.

Over litt lengre avstand enn noen fÄ hundre meter vil dette bli i dÄrligste laget og man kom raskt frem til at man hadde behov for en mikrofon (lat. "liten lyd"). Kullkornsmikrofonen baserer seg pÄ at nÄr en membran er i kontakt med kullpartikler vil bevegelsene i membranen endre motstanden i kullet noenlunde likt med lydens bevegelse av membranen. Allerede i 1892 fikk White patent pÄ en mikrofon som knapt kan sies Ä ha endret seg senere. Mikrofonen benyttes fortsatt i enkle dÞrtelefonanlegg.

Ved Ä koble disse to elementene sammen med et batteri fikk man en talekrets med bra lyd over avstander pÄ noen kilometer. Man fant omtrent samtidig ut at ved Ä isolere mikrofonen og batteriet fra telefonkretsen ved hjelp av en liten transformator sÄ kunne man opprettholde god lydkvalitet pÄ lange strekninger. Derfor kom taletransformatoren eller "induksjonsrullen" inn som en del av apparatet. (Dette er utelatt pÄ f.eks. dÞrtelefoner fortsatt, da disse kun fungerer over korte avstander.) Induksjonsrullen var i all enkelhet en "trÄdsnelle" med to forskjellige trÄder viklet pÄ, ofte et par hundre omdreininger med litt tykkere trÄd til mikrofonviklingen (diameter ca 0,2 mm) og 3 - 8 ganger sÄ mange viklinger med tynnere trÄd til hÞretelefonsiden. For Ä Þke den magnetiske virkningen var hullet i trÄdsnellen fylt med en bunt glÞdet jerntÄd.

Koblingsskjemaet ble da slik for talekretsen:
Denne koblingen ville kunne fungere som talekrets i dagens analoge telefoner.

rediger VekselstrĂžmsklokka

Magneten sender hele tiden ut magnetfelt slik at ankeret vil ha en polarisering i forhold til elektromagnetene. NÄr vekselstrÞmmen gÄr den ene veien, trekkes ankeret til den ene siden; sÄ fort strÞmmen snur, trekker ankeret til den andre siden. Dette fÄr ikke skje fortere enn at vi rekker Ä flytte pÄ ankeret og hammeren, derfor har ringestrÞmmen vanligvis en frekvens pÄ 15-30 Hz. Normalt i Norge er 25 Hz ringefrekvens, mens i USA er det mer vanlig med 20 Hz. (NÄr vi kaller dette for klokke er det fordi hammeren ofte er montert slik at den slÄr pÄ en eller to klokker/bjeller.)

For Ä unngÄ Ä slippe likestrÞm gjennom ringeklokka har moderne telefoner en kondensator koblet inn i ledningen til klokka. Kondensatoren har relativt liten motstand for vekselstrÞm, men slipper ikke igjennom likestrÞm.

rediger RingestrĂžm

For at telefonen skal gi fra seg en ringelyd sendes det en vekselstrÞm ut til telefonen. Normalt er dette 25 Hz og ca 90 V. Avvik kan forekomme i ulike systemer. Siden denne spenningen er sÄ hÞy at det kan vÊre skadelig, sendes det normalt ikke lengre intervaller enn 1 sekund. PÄ felttelefoner og andre manuelle telefonsystemer genereres ofte denne ringestrÞmmen ved at man manuelt sveiver en liten generator. Den elektriske effekt som leveres ut er oftest lav. (Under 5 W.)

rediger Automatisering

De aller tidligste apparatene hadde ingen taster, men ved hjelp av en sveiv ble elektrisk strÞm generert i apparatet og som videre utlÞste et ringesignal pÄ den manuelle telefonsentralen apparatet var tilknyttet. Apparater var tilknyttet bemannede lokalsentraler, og selv langt utpÄ 1980-tallet var det mange norske bygder som hadde slike telefonsentraler, bl.a. Nordlenangen sentral i Troms. Abonnenten, f.eks. Nordlenangen 17c mÄtte sveive pÄ apparatet for Ä komme i kontakt med sin lokalsentral og muntlig bestille sin telefonsamtale. Dette prinsippet ble ogsÄ brukt pÄ felttelefoner i Forsvaret som har vÊrt i bruk til 1990-tallet. Televerket var ikke ferdig med automatiseringen i Norge fÞr i 1985 da siste sentral i Balsfjord fikk summetone. Ingen regel uten unntak, en liten telefonsentral i Karasjok forble manuell til den ble nedlagt i 1993.

Etter sveiveapparatene kom nummerskiveapparatene som genererte et analogt nummersignal til automatiske telefonsentraler.

rediger Eldre automatapparater

En eldre telefonmodell med nummerskive.

Systemet med automatisk nummervalg ble funnet opp allerede i 1888 (patent i 1891) av Almon Brown Strowger (1839 – 1902). FĂžrste automatiserte telefonsentral i Norge ble Skien i 1920. Det siste serieproduserte norske telefonapparatet med nummerskive ble produsert fra 1967, og fĂžrst avlĂžst av tastetelefoner pĂ„ begynnelsen av 1980-tallet, blant annet av den sĂ„kalte «tastafonen». Noen av disse apparatene brukte de samme impulsene som den gamle nummerskiva, men toneknappvalg overtok etterhvert som sentralene ble modernisert. I 1997 var telenettet i Norge helt digitalisert og alle kunne fra da av bruke moderne telefoner.

rediger Toneknappvalg (DTMF)

Etter hvert tok tonesignaleringen over, og dette systemet er bygget opp slik at det ved hvert tastetrykk sendes ut to toner samtidig (derav begrept DTMF, det vil si Dual Tone Multiple Frequency).

Tonene er ordnet slik

1209 Hz 1336 Hz 1477Hz 1633 Hz
697 Hz 1 2 3 A
770 Hz 3 5 6 B
852 Hz 7 8 9 C
941 Hz * 0 # D

Bokstavene har ikke kommet i vanlig bruk, men blir benyttet blant annet av det amerikanske forsvaret.

En trÄdlÞs telefon

rediger TelefonrĂžret

TelefonrÞret, som er kommet med pÄ de avbildede telefonene, ble funnet opp da en svenske bandt hÞyttaleren og mikrofonen til en pinne slik at han kunne ha en hÄnd ledig mens han pratet. TelefonrÞret (mikrotelefonen) fikk raskt utbredelse i Skandinavia, og var vanlige allerede fÞr 1905. Spesielt i USA var motstanden mot telefonrÞret stor, fordi man da vanskelig kunne regulere avstanden til mikrofonen, Offentlige telefoner fikk der telefonrÞr fÞrst utpÄ 1930-tallet.

rediger Lyd begge veier i et ledningspar

Vi bÄde sender og mottar gjennom samme ledningspar. Dette medfÞrer at vi hÞrer oss selv i egen telefon. Dette kalles sidetone. Ved spesielt lange eller dÄrlige forbindelser kan vi fÄ ekko. Dette er vanskelig Ä fjerne helt, og tar vi bort sidetonen slik at vi ikke hÞrer oss selv, vil vi automatisk Þke volumet,og begynne Ä rope. Blir sidetonen for sterk, senker vi stemmen, og det blir vanskelig Ä hÞre oss for de i "andre enden". For Ä dempe sidetonen, ble det innfÞrt sidetonedemping i telefoner fra 1930-tallet. For Ä oppnÄ dette, ble det laget sÄkalte hybridkoblinger.

Ved telefoni over datanettet, sÄkalt VOIP- og IP-telefoni, blir sidetonen mindre fordi man kan sende data begge veier uten at disse forstyrrer hverandre. NÄr man likevel opplever ekko og dÄrlig lyd, skyldes dette ofte mangler ved programvare og/eller utstyr. FÞlgende enkle skjema er benyttet for Ä koble en gammeldags telefon til PC'ens lydkort, og har vist seg Ä overfÞre perfekt lyd med Skype nÄr det er koblet til en maskin, men er helt uholdbart til en noe eldre maskin med annet operativsystem.

rediger Telefonstikkontakt og propp

De vanligste i Norge var 3 pins for automattelefoner og 6 pins for manuelle telefoner.

Hvert land har stort sett sin egen standard for propp og telefonstikkontakt. Disse er i dag erstattet med sÄkalte RJ-45 kontakter som er like med kontakter brukt for datanettverk. Tilkoblingene kan variere, men i de senere Är har de to midterste blitt brukt til analoge telefoner.

rediger Lenker til koblingsskjema

Bilde:Symboler.jpg Bilde:Lokalbatteritelefon talekrets.jpg Bilde:Sentralbatteritelefon talekrets.jpg

rediger Se ogsÄ

rediger Telefontjenester og typer

rediger Eksterne lenker

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved Ă„ utvide den.