ï»ż

 

Lucius Cornelius Sulla Felix (latin: L·CORNELIVS·L·F·P·N·SVLLA·FELIX) Âč (ca 138 f.Kr.–78 f.Kr.) var en romersk general og diktator, vanligvis kort og godt kjent som Sulla. Hans navnetillegg Felix, den heldige, fikk han senere i livet pĂ„ grunn av sitt legendariske hell som general. Sullas navn blir ogsĂ„ sett som «Silla», antagelig pĂ„ grunn av feilskrivning av den antikke skrivemĂ„ten «SVILLA» (Suilla) som utviklet seg i de to retningene Sulla og Silla. Det blir ogsĂ„ av og til sett som «Sylla».

Innhold

rediger De tidlige Ă„rene

Sulla ble fĂždt inn i en fattig gren av Cornelii gens (slekt) av aristokratisk patrisisk herkomst, men uten innflytelse i byen. Uten penger tilbrakte Sulla sine fĂžrste Ă„r i bakgrunnen av Romas politiske elite. Det er ukjent hvordan han skaffet seg midlene som gav ham muligheten til Ă„ stige til senator, selv om noen kilder henviser til arv i familien.

I 107 f.Kr. ble Sulla nominert kvestor til Gaius Marius, som tok kontroll over den romerske hĂŠren i krigen mot kong Jugurtha av Numidia. Den jugurthinske krig hadde startet i 112 f.Kr. med ydmykende resultater for Roma. Marius sin hĂŠr beseiret til slutt fienden i 106 f.Kr., takket vĂŠre Sullas initiativ til Ă„ fange den numidiske kongen ved Ă„ overtale hans familie til Ă„ bedra ham. Publisiteten Sulla fikk gjennom denne hendelsen fikk fart pĂ„ hans politiske karriere, men fĂžrte til at Marius ble svĂŠrt bitter pĂ„ ham. Sulla fortsatte likevel Ă„ tjene Marius sin stab frem til kampanjen mot de germanske teutonerske og kimbreerske stammene i Gallia 104–103 f.Kr.. PĂ„ dette tidspunkt ble Sulla overfĂžrt til hĂŠren til Quintus Lutatius Catulus, Marius sin rivaliserende konsul. Med Sullas hjelp beseiret Marius og Catalus kimbreerne i slaget om Vercellae i 101 f.Kr..

rediger Forbundsfellekrigen

Sulla ble valgt til praetor urbanus gjennom massive bestikkelser, ifĂžlge ryktene, etter at han returnerte til Roma. EtterpĂ„ ble han utnevnt til provinsen Kilikia (i dagens Tyrkia). I 92 f.Kr. forlot Sulla Ăžsten og returnerte til Roma hvor han allierte seg med opposisjonen til Gaius Marius. Rett fĂžr Forbundsfellekrigen (91–88 f.Kr.) begynte det romerske aristokratiet og senatet Ă„ frykte ambisjonene til Marius som allerede hadde gitt ham fem konsulperioder pĂ„ rad fra 104 f.Kr. til 100 f.Kr. I dette siste opprĂžret blant de italiske allierte, viste Sulla sin genialitet som general, og viste stĂžrre dyktighet enn bĂ„de Marius og konsulen Gnaeus Pompeius Strabo (far til Pompeius). Resultatet var at han ble valgt som konsul for fĂžrste gang i 88 f.Kr., med Quintus Pompeius Rufus som kollega.

rediger Den fĂžrste borgerkrigen

Som konsul i Roma forberedte Sulla seg pÄ Ä reise tilbake Þstover for Ä utkjempe den fÞrste krigen mot Mithridates etter bestilling av senatet. Men han ville etterlate seg problemer. Marius var nÄ en gammel mann, men han hadde fremdeles ambisjoner om Ä lede de romerske arméene mot kong Mithridates VI av Pontus. Marius overbeviste tribunen P. Sulpicius Rufus til Ä sammenkalle en forsamling og revertere senatets beslutning om Ä gi Sulla kommandoen. Da nyhetene nÄdde Sulla som fremdeles lÄ i leir sÞr i Italia og var klar til Ä krysse over til Hellas, tok han en uvanlig beslutning. Sulla tok seks av sine mest lojale legioner og forberedte seg pÄ Ä marsjere inn i Roma. Dette var en hendelse uten sidestykke. Ingen general fÞr ham hadde krysset bygrensene, pomerium, med sin hÊr. Det var sÄ uetisk at de fleste av hans kommandanter nektet Ä slutte seg til ham og Sulla tok knapt noen tiltak mot dem. Livredd for dette uvanlige tiltaket flyktet Marius og hans tilhengere byen, mens Sulla konsoliderte sin posisjon og talte til senatet i harde ordelag. Han fremstilte seg selv som et offer, antagelig for Ä rettferdiggjÞre sin voldelige ankomst til byen. Borgerkrigen var fryktelig, og noen italiske byer ble Þdelagt. ForlÏ ble Þdelagt i 88 f.Kr. og gjenoppbygd av praetoren Livius Clodius etterpÄ. Etter noen betydelige omstruktureringer av byens politiske trender og med senatets makt styrket, returnerte Sulla til leiren og fortsatte med den opprinnelige planen om Ä bekjempe Mithridates i Pontus.

Med Sulla ute av veien, begynte Marius Ä fÄ tilbake kontrollen over situasjonen pÄ slutten av 87 f.Kr. Med stÞtten til Lucius Cornelius Cinna (svigerfar til Julius CÊsar), erklÊrte Marius Sullas reformer og lover ulovlige og Sulla selv offisielt i eksil. Sammen utfÞrte Marius og Cinna et betydelig blodbad blant Sullas tilhengere og ble valgt til konsuler for Äret 86 f.Kr. Marius dÞde noen fÄ dager etter valget og Lucius Valerius Flaccus ble nominert som hans erstatter. Cinna var i praksis herskeren av Roma og ble valgt til konsul uten motstand i de fÞlgende Ärene.

Imens beseiret Sulla Mithridates i Þst og i 86 f.Kr. erobret han Athen og beseiret sÄ Arkelaus ved Chaeronea og igjen i 85 f.Kr. ved Orkomenus. Mens han var i Þst, var han den fÞrste romerske embetsmann som mÞtte en parthisk ambassadÞr, men fornÊrmet han uten Ä vite det ved Ä sette seg mellom Mithridates og ambassadÞren. Han forlot Þsten i 84 f.Kr. da han hÞrte nyhetene om Cinnas dÞd.

rediger Diktator i Roma

Fast bestemt pÄ Ä ta tilbake kontrollen over Roma, marsjerte han mot byen. Etter en periode uten at noe skjedde, beseiret hÊren til Sulla de samnittiske styrkene til Pontius Telesinus i november 82 f.Kr. i slaget om Colline-porten. Styrken til den hÞyre flanken ledet av Marcus Licinius Crassus viste seg Ä vÊre avgjÞrende i Ä sikre seieren. Sulla hadde ogsÄ hjelp av den unge Pompeius som beseiret tilhengere av Cinna i Sicilia og Afrika.

I 81 f.Kr. ble Sulla utnevnt til diktator (uten tidsbegrensning i embetet) av senatet og hadde total kontroll over byen Roma. Denne uvanlige Êresbevisningen (som vanligvis bare ble brukt i tider med ekstrem fare mot byen, som i den andre punerkrigen og bare for seks mÄneder om gangen) representerte et unntakk til Romas politikk om Ä unngÄ personlig makt til enkeltindivider og var uten sidestykke til Julius CÊsar ble diktator mindre enn femti Är senere som gjorde slutt pÄ republikken.

Sulla hadde full kontroll over byen og dens affÊrer, og han innfÞrte et terrorregime hvor han utstÞtte eller lyste fredlÞse alle sine politiske motstandere. Den unge CÊsar, som Cinnas svigersÞnn, var et av hans mÄl og flyktet fra byen. Han ble spart pÄ grunn av tiltakene til hans tilhengere, men Sulla noterte i sine memoarer at han angret Ä ha spart CÊsars liv pÄ grunn av den unge mannens beryktede ambisjoner.

Uten politiske hindre, innfÞrte Sulla en rekke reformer for Ä legge kontrollen over staten fast i hendene til et stÞrre senat, men sÞrget ogsÄ for at antallet senatorer ble doblet fra 300 til 600 og at medlemskap var automatisk ved valg til embetet som kvestor istedet for besluttningen til censorer. Han reduserte ogsÄ tribunens politiske makt og begrenset forsamlingens evne til Ä gjennomfÞre lover eller legge ned veto uten senatets godkjennelse. Hans mÄl var Ä gi kontrollen over byen tilbake i hendene pÄ aristokratiet.

rediger De senere Ă„r

Lucius Cornelius Sulla

Sulla ble valgt til konsul for andre gang i 80 f.Kr., men det neste Äret bestemte han seg for Ä ta steget ut av all politisk aktivitet og trakk seg tilbake til en villa pÄ landet. Dette sÄ ut som en rolig retrett, Sullas formÄl var Ä skrive sine memoarer, men han endte opp omringet av en tropp skuespillere, dansere og prostituerte. Blant dem var Metrobius, en kjent skuespiller som han hadde kjent fra sin ungdom. I sin siste tale til senatet, var Sulla opptatt av Ä anerkjenne ham som han elsker gjennom livet, til tilhÞrernes avsky. I dette muntre selskapet dÞde Sulla etter en kort tid med sykdom i 78 f.Kr.. Symptomene som ble beskrevet i samtidige beretninger tyder pÄ at leveren sviktet etter et liv med mye drikking.

Hans tekst pÄ gravstenen, skrevet av Sulla selv, var «ingen stÞrre venn, ingen verre fiende».

rediger Sullas ekteskap og barn

rediger Kronologi

rediger Noter

1- Det offisielle navnet til Sulla. Det betyr «Lucius Cornelius Sulla, sÞnn av Lucius, barnebarn av Publius, den heldige.»


Forgjengere:
 Gnaeus Pompeius Strabo 
 Lucius Porcius Cato 		 Romersk konsul

Medkonsul:  Quintus Pompeius Rufus		 EtterfĂžlgere:
 Lucius Cornelius Cinna 
 Gnaeus Octavius 
Forgjengere:
 Gnaeus Cornelius Dolabella 
 Marcus Tullius Decula 		 Romersk konsul

Medkonsul:  Quintus Caecilius Metellus Pius		 EtterfĂžlgere:
 Appius Claudius Pulcher 
 Publius Servilius Vatia