Koordinater: 58°57′39″ N 005°42′56″ Ø
| Stavanger | |||||
|---|---|---|---|---|---|
|
|||||
| Basisdata | |||||
| Kommunenummer | 1103 | ||||
| Fylke | Rogaland | ||||
| Adm.senter | Stavanger | ||||
| Areal | 71,2 km² | ||||
| Befolkning | 120 798[a] | ||||
| Målform | Bokmål | ||||
| Internettside | Internettside | ||||
| Politikk | |||||
| Ordfører | Leif Johan Sevland (H) (2005) | ||||
| Befolkningsutvikling 1951–2008[b] | |||||
 |
|||||
| a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. juli 2008) b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB |
|||||
|
|
|||||
Stavanger er en by og en kommune på Nord-Jæren i Rogaland. Kommunen grenser i nord til Randaberg og Rennesøy, i sør til Sandnes og i vest til Sola. Byen er Norges fjerde største med 120 798 innbyggere[1] pr. 1. juli 2008 , men om man regner med den sammenhengende tettstedsbebyggelsen som går på tvers av kommunegrensen mot nabokommunene Randaberg, Sandnes og Sola, er Stavanger/Sandnes det tredje største tettstedet i landet med 185 913 innbyggere pr 1.1.2008.[2]. Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 34 049, fra folketallet på 78 356 i 1965. Stavanger er administrasjonssenter for Rogaland Fylke.
Innhold |
rediger Geografi
| Stavanger | |||
|---|---|---|---|
| Basisdata | |||
| Befolkning | 120 798 (1.7 2008) | ||
| Befolkningstetthet | 1696 innb/km² | ||
| Areal | 71.2 km² | ||
| Bystatus | 1125 (Nr. 6) | ||
Stavanger er en del av Låg-Jæren, et flatt landområde som hovedsaklig bestå av myr, sand, aur og stein. Stavanger grenser til havet i vest og Boknafjorden i nordøst. Låg-Jæren strekker seg fra Ogna-elven i sør til Tungenes i nord, der den nordligste delen inkludert Stavanger kalles Nord-Jæren. Byen ligger i et kystlandskap hvor størsteparten av kommunens areal ligger mellom 0 og 50 moh. Landskapet har et karakteristisk utseende med knauser og hauger hvor det ikke er bebyggelse eller landbruk. Byen er nært knyttet til sjø og vann, med fem innlandsvann og tre fjorder, (Hafrsfjord, Byfjorden og Gandsfjorden). Sjø og vann danner landskapsrom og linjedrag og gir samtidig en rik strandsone med vegetasjon og dyreliv.
Terrenget er lavtliggende. 49 % av arealet ligger under 20 moh., mens 7 % er 60 moh. Stavangers høyeste punkt er Jåttånuten (139 moh.), fulgt av Ullandhaug (136 moh.). Av kommunens totale areal utgjør 43,23 km² (60,55 %) tettstedsbebyggelse. Dette er den høyeste andelen i landet. Resterende areal utgjør jordbruk og friområder.
Byen har vokst mellom begge sider av et søkk som går tvers gjennom terrenget med brattheng og bakker opp fra bunnen. I forlengelsen av Boknafjorden og Byfjorden skjærer Vågen seg inn i søkket fra nordvest og danner et naturlig sentrum, mens Hillevågsvatnet trenger seg inn fra Gandsfjorden gjennom Strømmen i sørøst. Breiavatnet ligger mellom de to fjordtarmene.
Stavanger har ut i fra sin geografiske beliggenhet vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene på Jæren syd for byen og Ryfylket i øst. Sjøen er fortsatt en viktig transportvei mellom byen og nordfylket i Rogaland. De bebodde delene av byen er på fastlandet og øyene Hundvåg, Buøy, Austre Åmøy, Langøy, Bjørnøy, Roaldsøy, Ormøy, Steinsøy, Engøy, Sølyst, Grasholmen, Vassøy, Lindøy, Hellesøy, Tunsøy og Kalvøy.
Kommunens areal er 54,19 km² og 67,67 km² inkludert øyene (13,48 km²). Innlandsvannene utgjør samlet 3,5 km². De største er Store Stokkavatn (2,19 km²), Hålandsvatnet (0,63 km², Stavangers del) og Mosvatnet (0,46 km²). Midt i sentrum av byen ved Stavanger domkirke ligger Breiavatnet.
rediger Klima
Stavanger har et typisk atlanterhavsklima. Det er mye nedbør, men under gjennomsnittet for Vestlandet. Det sies at det ikke er regn, men «våt luft», også kalt «fløyelsregn». Stavanger er åpent og svært utsatt for stormene fra Nordsjøen om høsten og i januar. Vinteren er mild og snøfattig, og sommertemperaturen ligger over landsgjennomsnittet. Vintertemperaturen er sjeldent under -4°C, og om sommeren er den sjelden over 24°C [3]. Meteorologisk institutts statistikk er fra en værstasjon på Stavanger lufthavn, Sola, og kan avvike noe fra kommunens faktiske værforhold.
Kystklimaet ved Nord-Jæren er varmere enn geografiske forhold normalt skulle tilsi på grunn av Golfstrømmen, og dette gir byen et varm klima tross at Stavanger ligger litt under samme breddegrad som sørspissen av Grønland. På den lengste dagen i året går solen ned noen minutter før 23.00, mens mørket faller på ved ettiden og det lysner i tretiden. På vinterhalvåret er solen oppe fra 9.00 til 16.00 på den korteste dagen. Beliggenheten ved havet og så langt nord gir Stavanger det jærske lyset som er Norges motsvar til lyset på Skagen.
Gjennomsnittstemperaturen på årlig basis for Stavanger er 7,4°C, og den gjennomsnittlige nedbørmengden er på 1180 mm. Gjennomsnittstallene er fra målinger gjort over en trettiårsperioden fra 1961 til 1990 på Sola [4].
| MÃ¥ned | jan | feb | mar | apr | mai | jun | jul | aug | sep | okt | nov | des | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Temperaturnormal °C | 0,8 | 0,6 | 2,7 | 5,5 | 9,9 | 12,8 | 14,2 | 14,4 | 11,7 | 8,8 | 4,6 | 2,2 | |
| Nedbørnormal | 92 | 66 | 75 | 50 | 68 | 91 | 115 | 156 | 114 | 148 | 136 | 110 | |
| Kilde: Meteorologisk institutt Alle data er fra målestasjonen på Sola. Tabellene viser normalverdier, som er gjennomsnitt for en en internasjonalt fastsatt trettiårsperiode, 1961 til 1990 | |||||||||||||
rediger Samfunn
rediger Politikk
Utdypende artikler: Stavanger bystyre 2007–2011 og Liste over ordførere i Stavanger
Bystyret er det øverste kommunale organet i Stavanger, og treffer vedtak på vegne av kommunen så langt ikke annet følger av lov eller delegasjonsvedtak. Bystyret har det øverste tilsyn med de kommunale forvaltningene, og kan kreve en hver sak lagt frem for orientering eller avgjørelse. Bystyret består av 67 medlemmer og har siden 1995 blitt ledet av Leif Johan Sevland (H).
| Parti | Prosent | Stemmer | Seter i by-/kommunestyret | Medlemmer av formannskapet |
|||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| % | ± | totalt | ± | totalt | ± | ||
| Høyre | 34,5% | 7,4 | 18369 | 4747 | 23 | 5 | 7 |
| Arbeiderpartiet | 21,8 | 1,7 | 11614 | 1527 | 15 | 1 | 4 |
| Fremskrittspartiet | 15,5 | -6 | 8271 | -2534 | 11 | -3 | 3 |
| Venstre | 9,3 | 4,6 | 4939 | 2565 | 6 | 3 | 2 |
| Kristelig Folkeparti | 7,8 | 1,0 | 4160 | 737 | 5 | – | 1 |
| Sosialistisk Venstreparti | 5,6 | -6,1 | 2969 | -2878 | 4 | -4 | 1 |
| Senterpartiet | 1,8 | – | 933 | 72 | 1 | – | 1 |
| Pensjonistpartiet | 1,7 | -2,6 | 896 | -1254 | 1 | -2 | – |
| Rødt* | 1,3 | -0,3 | 687 | -98 | 1 | – | – |
| Andre | 0,6 | 369 | – | – | – | – | |
| Valgdeltakelse/Total | 58,9% | 53207 | 67 | 19 | |||
| Ordfører: Leif Johan Sevland (H) | Varaordfører: Bjørg Tysdal Moe (KrF) | ||||||
| Merknader: *Stilte til valg som Rød Valgallianse. Andre: Demokratene, Kystpartiet og Bymiljølista. | |||||||
rediger Skoler
Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2005, ved en oppgradering av Høgskolen i Stavanger . Universitetet har omlag 7000 studenter og 1000 ansatte og er organisert i tre fakulteter: humanistisk, samfunnsvitenskapelig og teknisk-naturvitenskapelig. Universitetet ligger på Ullandhaug. Høgskolen i Stavanger (HiS), som var forløperen til universitet, ble etablert 1. august 1994, da seks statlige og en privat høyskole i Stavanger fusjonerte til en institusjon.
Misjonshøgskolen ble etablert i 1843, og har omlag 300 studenter fra ca. 20 land. Høgskolen ble i 2008 akkreditert som vitenskapelig høgskole. MHS er eid av Det norske misjonsselskap. Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) er tilknyttet høgskolen.
Kunstskolen i Rogaland ble etablert i 1978, med en forhistorie tilbake til 1957. Scandinavian School of Management tilbyr høgskolestudier i markedsføring og ledelse. Skolen er 92,5% eid av John Bauer-konsernet. Solborg Folkehøgskole tar årlig imot vel 140 elever og eies av Normisjon. Andre private skoler er International School of Stavanger, The British International School of Stavanger og Stavanger franske skole som er i samme lokaler som Kampen skole.
rediger Bydeler
- Se også artikkel om Valgkretser i Stavanger.
Stavanger er delt inn i syv bydeler og har et bystyreutnevnt bydelsutvalg som skal være et bindeledd mellom bydelene og kommunen sentralt. Bydelene har liten beslutningsmyndighet direkte sett,[trenger referanse] men har uttalerett i de fleste saker som angår sitt område.
| Bydel | Befolking[5] |
|---|---|
| Hundvåg | 12 631 |
| Tasta | 13 665 |
| Eiganes og VÃ¥land | 20 806 |
| Madla | 28 285 |
| Storhaug | 13 428 |
| Hillevåg | 18 463 |
| Hinna | 20 008 |
| Totalt | 119 586 |
Stavanger er videre inndelt i 22 delområder og 218 grunnkretser.
Oppvekst- og levekårsstatistikk for kommunen er delt i fire områder uten avgrensning for bydeler. Områdene er Eiganes og Tasta, Hinna og Hillevåg, Storhaug og Hundvåg og Madla. Arbeids- og velferdsetaten (NAV) som åpnet 3. juli 2006 benytter også denne inndelingen.
rediger Samferdsel
Stavanger er knyttet godt sammen til resten av fylket, tross Boknafjorden som deler fylket i tre. E39 med motorvei forbinder Stavanger og Sandnes, og fortsetter via Rennfastsambandet i undersjøiske tunnel og ferjesamband mot Haugesund. Riksvei 44 går sørover gjennom bydelene Hillevåg og Hinna til Sandnes. Madlaveien ned mot Kannik er en av de mest trafikkerte veistrekningene i byen og hadde i 2001 en årsdøgntrafikk på 45 000 kjøretøyer. Daglig bruker omkring 65 000 biler motorveien mellom Sandnes og Stavanger. Trafikken har i 2006 økt med 1320 biler i snitt hver dag, og går derfor merkbart saktere. Bystyret har gjort vedtak om at det skal bygges en 165 meter lang kulvert (lokk) over Motorveien ved Mosvatnet.
rediger Buss og kollektivtransport
Kollektivtrafikken i Stavanger og Nord-Jæren administreres av Rogaland Kollektivtrafikk RKT bedre kjent som Kolumbus, og bussene kjøres av Veolia. Kolumbus sine busser er lett gjenkjennelig med grønne farger. Byterminalen og området rundt Breiavatnet er sentrums knutepunkt for bussene. 1. januar 2008 ble 170 nye busser satt i trafikk på Nord-Jæren. Syv av ti busser ble erstattet av de nye [6]. Det ble registrert nærmere 1.5 mill reiser på bussene på Nord-Jæren i september 2008, noe som betyr nærmere 12 % (11,8 %) flere reiser sammenlignet med september i 2007. Siden RKT ble etablert har det aldri vært registrert så mange reisende på en måned på Nord-Jæren. Det er totalt sett registrert i overkant av 4 % flere reiser i 2008 enn i 2007. Kolumbus har så langt i år fraktet rundt 500.000 flere passasjerer på Nord-Jæren på de ordinære rutene sammenlignet med samme periode i fjor [7]. Totalt har rundt 60 prosent eller 300.000 av de nye reisene har kommet på de nye hovedrutene 1, 2, 3 og 4. Satsingen på disse rutene som startet i 2008, med nye busser, bedre plass, klimaanlegg og universell utforming ser ifølge Kolumbus ut til å gi gode resultater. Fra januar til oktober i 2007 ble det registrert totalt 10.592.987 reisende. I samme periode så langt i år er antallet reiser 11.046.955. Kolumbus har altså så langt i år fraktet rundt 500.000 flere passasjerer på Nord-Jæren på de ordinære rutene sammenlignet med samme periode i 2007 [8].
rediger Jernbane
Vestlandets første jernbane, togforbindelsen mellom Egersund og Stavanger åpnet 27. februar 1878. Jærbanen har for det meste bare ett spor, men bygging av dobbeltspor mellom Stavanger og Sandnes startet i 2006 og skal være ferdig i 2009[9]. Kostnadsberegningen ligger på 1,8 milliard for strekningen på 14,5 km. I tillegg til utvidelsen av selve sporene, vil også elektrisk anlegg og mekaniske funksjoner bli modernisert. Nåværende spor og elektrisk anlegg er over 40 år gammelt. Reisetidsbesparelsen er på fire minutter, men med dobbeltspor kan togene gå i hver retning og frakte over dobbelt så mange passasjerer på strekningen Stavanger–Nærbø, som vil ha fire lokaltog i timen, noe som vil resulterer i hyppigere avganger mellom Stavanger og Sandnes.
I forbindelse med dobbeltsporet vil det også bli bygget tre nye holdeplasser; Paradis, Gausel og Jåttåvågen holdeplass (Viking Stadion). Mariero holdeplass er lagt ned i sin tidligere form fordi den ble flyttet et par hundre meter nord, mens Hillevåg stasjon vil bli lagt ned. Holdeplassene tilrettelegges for eventuell bybane. Målsettingen er å doble markedsandelen for banetrafikk over ti år[10].
rediger Luftfart
Stavanger lufthavn, Sola ligger i Sola kommune ca. 14 km fra Stavanger sentrum. Flyplassen Sola ble åpnet i 1937, og var Europas andre med fast dekke på rullebanen. Dette var Norges første sivile flyplass. Flyplassen hadde 79 904 flybevegelser og 3 528 426 passasjerer i 2007. Flyplassen har også betydelig helikoptertrafikk til og fra oljeplattformer i Nordsjøen. Størsteparten av trafikken kommer likevel fra ruten til Oslo, som trafikkeres med cirka 25 daglige avganger med Boeing 737-fly.
rediger Sjøfart
Det går bilferge fra Stavanger til Tau i Strand kommune og til befolkede øyer i Boknafjorden. Det går også hurtigbåter fra Stavanger til Ryfylke, i rutene til Finnøy, Strand, Suldal og Sauda. Flaggruten trafikkerer strekningen Stavanger - Bergen. Internasjonale ferger gikk tidligere fra utenriksterminalen ved Strandkaien i Vågen. Den siste ruten til DFDS Seaways mellom Stavanger og Newcastle ble nedlagt 1. september 2008. Den nye utenriksterminalen ved Risavika på Sola, som sto ferdig 1. oktober 2008, skal ta over utenlandstrafikken[11]. Den 26. oktober ankommer Fjord Line for første gang den nye utenriksterminalen i Stavanger fra Hirtshals.
rediger Religiøse forhold
Den norske kirke har 81,4 % av befolkningen i Stavanger som medlemmer.
Medlemstallet i tros- og livssynssamfunn i Stavanger utenfor den norske kirke 2005
|
rediger Kirkebyen Stavanger
Stavanger ble grunnlagt som en kirkens by i 1125 da bispesete og domkirken ble bygget. De tidligste kristne impulsene i Norge kom til Stavanger-regionen gjennom kontakt med den rike kristne, europeiske kultur. Midt på 900-tallet opphører tradisjonell , norrøn gravskikk i Stavanger område, samtidig med at de første kristne prester begynner sitt virke. Flere middelalder kirker er reist i Stavanger og i regionen. Byen ble gitt av kongen til biskopen og St. Svithun. Siden den gang har byen vært merket av en sterk tilknytning til kristendommen. Byen var bispesete fra 1125 til 1682 da det ble overfør til Christianssand stift, men 1. januar 1925 ble Stavanger bispedømme gjeninnstiftet.
Byen har vært kjent som misjonsbyen på grunn av sin rolle i misjoneringen på 1800-tallet. Helt fra slutten av 1700-tallet hadde det vært økende interesse og engasjement for religiøst arbeid i byen. Ikke minst vokste interessen for misjonstanken, og ønske om å omvende mennesker i fremmede land til kristendommen. Det at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i Stavanger og at man fikk etablert Misjonsskolen gjorde Stavanger til Norges fremste misjonsby fra sitt skole- og administrasjonssenter på Misjonsmarken. Byen har også blitt kjent for sitt sterke bedehusmiljø på 1800 og 1900-tallet. Den 11. november 1876 ble Stavanger Indremisjon ble stiftet etter initiativ fra 40 kristne menn (vesentlig haugianere) ledet an av den kjente presten Lars Oftedal. Dette var et av flere bedehusmiljøer som etablerte seg i Stavanger, særlig i Bergelandsgata som etterhvert ble kjent på folkmunne som Bedehusgatå. Enda den dag i dag lyser Norge eldste lysskilt reklame med teksten: «Jesus verdens lys» opp Stavangers Skyline fra Bergelandsgata. Byen er også godt kjent som totalavholdsbyen noe som preget byen frem til midten av 1900-tallet.
Stavanger er noen ganger kalt Sankt Svithuns by. Reinald var Stavangers første biskop og var ansvarlig for byggingen av Stavanger domkirke. Domkirken ble senere viet til St. Svithun og Treenigheten. Relikviet av St. Svithuns arm ble lagt i et relikvieskrin på høyalteret i domkirken. Der ble St. Svithuns skrin liggende til reformasjonen i 1537 da det forsvinner ut av historien. Han ble også skytshelgen for Stavanger.
Kong Magnus Erlingsson skrev et privilegiebrev til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet hvor han gav hele byen og leidangsskatten til St.Svithun og Biskopen ved domkirken. Dermed ble byen kalt Sankt Svithuns by.
Både i England og i Norge forsvant helgenene langsomt fra det kirkelige liv, men minnet om St. Svithun lever allikevel videre. Stavanger blir fortsatt kalt St. Svithuns by. St. Svithuns plass er etter hvert forsvunnet fra bybildet, det samme gjelder Maskinhusets sykkelmerke Svithun. Men fortsatt finnes St. Svithun skole og St. Svithun Gymnas, St. Svithuns gate, Syftesokbakken og Syftesokveien. Syftesok er det norske folkelige navnet på Svithuns festdag.
Fra 13. mars 1898 har byen igjen hatt en kirke viet til St. Svithun. Da ble den første katolske kirken i byen siden reformasjonen innviet.
rediger Forsvaret
I Stavanger ligger Jåttå med Fellesoperativt hovedkvarter FOHK. NATOs Joint Warfare Centre, som er kommando på høyeste Europeiske kommandonivå ligger også på Jåttå. Dette er én av kun to gjenværende Toppkommandoer i Europa og ble i 2003 lagt til Stavanger. Også rekruttskolen KNM Harald Haarfagre holder til i byen. Leiren begynte som Madlamoen ekserserplass og etablert i 1871 og blir den dag i dag oftest omtalt som Madlaleiren.
Ulsnes er en nedlagte sjøforsvarsstasjon på Hundvåg. Hjemmevernets avdeling HV08 avfyrer salutter herifra blant annet på 17. mai. Selv om stasjonen ikke inngår i den nasjonale basestrukturen er det full aktivitet. For her er det Natos fellesoperative treningssenter (Joint Warfare Centre -JWC) på Jåttå som har slått seg ned.
Rogaland Heimevernsdistrikt 08 har hovedkvarter på Vatneleiren i Sandnes, men kan også holde øvelser i Stavanger og andre nabokommuner.
Framtiden til forsvaret i stavangerområdet er nå usikker etter at Forsvarsstudien 07 anbefaler å legge ned store deler av forsvaret i området.
rediger Vennskapsbyer
Stavanger har følgende vennskapsbyforbindelser :
rediger Næringsliv
.jpg)
På begynnelsen av 1900-tallet var Stavanger hovedsakelig knyttet opp mot fiskeri og skipsfart, og ble i løpet av første halvdel av det århundret kjent for hermetikk, og på 1950-tallet var det over 50 hermetikkfabrikker i byen. Byen ble også kalt Norges «hermetikkhovedstad», med Christian Bjelland som grunnla Chr. Bjelland & Co A/S. Den siste av disse fabrikkene ble lagt ned i 2002.
Rundt 1950 var over halvparten av de yrkesaktive i byen sysselsatt i industri. Strukturendringene i industrien og den sterke utvikling av tjenesteytende næringer har radikalt endret byens næringsgrunnlag, og nå utgjør industriens andel av sysselsettingen vel 11 prosent, men byen har fortsatt 29 prosent av fylkets industrisysselsetting.
Verkstedindustrien er viktigste bransje med 59 prosent av industrisysselsettingen. Dette er stort sett i tilknytning til offshore-industrien og produksjon av oljeplattformer alene utgjør 40 prosent. Andre viktige industribransjer er grafisk-forlag og nærings- og nytelsesmiddelindustri. Innen nærings- og nytelsesmiddelindustrien er foredling av lokale landbruksprodukter fra Jæren, med blant annet Gilde Vest med et av landets største slakterier, og produksjon av drikkevarer viktigst. Av den grafiske industrien merkes særlig trykkerier og de store dagsavisene i byen, Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis.
Industrien er de senere årene blitt sterkt desentralisert. De viktigste av de nyere industriområdene er Forus-området ved grensen til Sandnes og Sola i sør og Dusavik ved grensen til Randaberg i nord, vesentlig petroleumsrelatert virksomhet. Betydelige eldre industriområder er Hillevåg, Buøy, de østre bydeler og stedvis ellers langs kysten. På Hundvåg ligger Rosenberg Verft fra 1896. Skipsbygging og skipsfarten har tradisjonelt vært av stor betydning for byens økonomiske vekst. Også i dag er Stavanger blant landets viktigste sjøfartsbyer og kommer som nummer fire etter registrert flåte av landets byer etter Oslo, Bergen og Ålesund.[14]
Byen fikk ved kommunesammenslåingen i 1965 betydelige jordbruksområder innenfor byens grenser, men på grunn av Stavangers befolkningsvekst og den høye andelen dyrket jord er det konflikter mellom jordbruks- og utbyggingsinteresser. Kommunen og fylket samarbeider med Sandnes og andre kommuner om videre utbygging av byområdet for å spare jordbruket.
I nyere tid er byen kalt «oljehovedstaden», og Norges største oljeselskap StatoilHydro har hovedkontor på Forus i Stavanger. Statens oljeselskap Statoil ble opprettet ved et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 og hovedkontoret ble da lagt til Stavanger. I dag har Petoro som er et norsk statlig aksjeselskap med ansvar for å ivareta de forretningsmessige forhold knyttet til statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel hovedkontor i byen. Flere andre internasjonale oljeselskaper har sitt norske hovedkontor i Stavanger.
Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ved Ullandhaug og Petroleumstilsynet ble etablert 1. januar 2004 og samlokalisert med direktoratet, som et statlig tilsynsorgan.
Jåttåvågen ved Gandsfjorden var fra 1970årene til 1990-årene et stort industriområde, da særlig for offshore-industrien, med bygging av store Condeep-plattform og oljeplattformer i betong. Blant annet ble Condeep-understellet til de tre Gullfaks-plattformene og Troll-A støpt av Norwegian Contractors her.
Offshore Northern Seas er verdens nest største utstilling i sitt slag, innen olje- og gass. ONS finner sted i Stavanger siste uke av august hvert annet år. I 2008 var det 38 000 besøkende, hvorav halvparten kom fra utlandet [15]
For fjerde år på rad ble Stavanger-regionen i 2007 kåret til Norges beste næringslivsregion. Det er Telemarksforsking-Bø som har utarbeidet Nærings-NM hvor de rangerer regionene i Norge med hensyn til lønnsomhet, vekst og nyetableringer.[16]
rediger Historie
Utdypende artikkel: Stavangers historie
Navnet Stavanger kommer fra det norrøne navnet Stafangr, som er sammensatt av stafr, som betyr stav, og angr, som betyr fjord. Ifølge historikeren Knut Helle må det dreie seg om det rette fjordløpet inn til Vågen, med stafr som skal vise til Valbergets bratte skrent øst for Vågen. Vendt mot Nordsjøen har Stavanger alltid vært avhengig av havet og sterkt preget av impulser utenfra. Stavangers historie er i høyeste grad internasjonal. De første sporene etter bosetning i Stavanger-regionen kommer fra tiden da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg.
Bronsealderen (1800-500 f.Kr.) var en vekstperiode i regionen. Det vokste fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det finnes mange funn gode fra denne perioden blant annet bronselurene fra Revheim og Norges rikeste gravfunn fra denne perioden, Rægehaugene.Det rikeste funnet i kommunen er på Austre Åmøy hvor det er 10 felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Sunde, Hafrsfjord, Revheim og Rudlå i Stavanger kommune.
På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Det er funnet utallige stolpehull som vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen cirka 200- 300 år før Kristus. De eldste sporene som er funnet etter jordbruk dateres helt tilbake til 2200 før Kristus. [17] På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt funn av en folkevandringtidsgård.
rediger Vikingtid og maktsenter
På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til med Jæren i sør, Ryfylke i øst og med skipsleia langs kysten i vest og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers framvekst.
Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til de britiske øyer. Begrunnelsen for dette er at det på Nord-Jæren er funnet flere og mer varierte, irske metallarbeid enn i noe annet sammenlignbart område i Europa. Gauseldronningens grav på Gausel ved Storgården på Gausel viser oss hvilken mengde med rike funn vi har fra Vikingtiden.
rediger Grunnleggelse og middelalder
Stavanger er også en av Norges aller eldste byer. De arkeologiske og historiske kildene om den første bydannelsen er sparsommelige. De tidligste kristne impulsene i Norge kom til Stavanger-regionen gjennom kontakt med den rike kristne, europeiske kultur. Denne blomstret i vikingtiden. Midt på 900-tallet opphører tradisjonell , norrøn gravskikk i Stavanger område, samtidig med at de første kristne prester begynner sitt virke. Hersen og lendmannen Erling Skjalgsson regjerte hele vestlandet fra Lista til Møre, og etter hans fall i 1028 ble det reist et minnekors ved innfarten til Stavanger. Stavanger fikk sin bystatus den gangen bispesetet ble etablert, og Stavanger bispedømme ble opprettet en gang mellom 1122 og 1128. Det gikk i middelalderen to gateløp på østsiden av vågen, noe som på dette tidspunktet utgjorde byen. Kongsgården, som ble gitt som bispebolig og Olavsklosteret, med tilhørende St.Olavs kirke var de viktigste bygningene utenom Domkirken.
Bybrannen i 1272 la store deler av byen, som den gang lå rundt Domkirken ved Vågen og Domkirken i ruiner. Det romanske skipet på domkirken stod som før, med unntak av taket som brant opp, men man reiste et nytt, høygotisk kor. En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Kong Magnus skal ha gitt bæen (byen eller gården Stavanger) og leidangsskatten til St. Svithun og biskopen ved domkirken. Dersom brevskriveren har ment byen Stavanger var det allerede på midten av 1100-tallet var by rundt domkirken. Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt. Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkens by gjennom hele middelalderen og fram til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. I 1537 ble kirkens gods og eiendommer konfiskert. Domkirken ble plyndret, St. Svithuns skrin forsvant og biskop Hoskuld Hoskuldsson kan ha blitt henrettet.
rediger Etter reformasjonen
Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg fra 800 innbyggere i år 1600 til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684. Fra starten av 1600-tallet startet den såkalte Stavangerrenessansen som varte til midten av det århundret. Utenlandske kunsthåndverkere kom flyttende til byen for å pusse opp de lokale, katolsk-utsmykkede kirkene og gjorde Stavanger til et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet. Den første representanten for Stavangerrenessansen var den innflyttede Nord-Tyske maleren Peter Reimers. Andre sentrale kunstnere i Stavangerrenessansen var maleren Gottfried Hendtzschel, Thomas Snekker og Andrew Smith.
Fra 1700 til 1701 ble det gjennomført en fullstendig folketelling, og det viste seg at det da bodde 1 385 mennesker i byen. Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629. I 1633 brant 2/3 av byen ned til grunnen, inkludert hele den gamle middelalderbyen. Også i 1684 brøt det ut en stor brann der rundt 150 av byens 350 hus går tapt, og i 1686 gikk også kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690, etter at folket var i god gang med å bygge opp byen igjen etter storbrannen.
rediger Fra sild, seil og hermetikk til olje
Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var fram til begynnelsen av 1950-tallet en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland. 5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Stavanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten til en massiv norsk utvandring til USA.
Stavanger fikk igjen virkelige oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Etter oljefunn på 1960-tallet startet omdannelsen av Stavanger til den moderne storbyen den er i dag. I enda større grad enn resten av landet opplevde byen kraftig vekst på 1970- og 1980-tallet, takket være oljeeventyret og ikke minst at Stavanger ble Norges «oljehovedstad».
rediger Andre verdenskrig
Sola Flyplass ble angrepet av 6 tyske Messerschmitt 110 jagerfly litt før kl 08.00. Flyplassen på Sola var bygget i 1937 og forsvarsverkene rund flyplassen var i april 1940 ikke ferdig utbygd. Forsvaret her bestod av en betongbunker som var ferdigbygget og en som var under konstruksjon og flere åpne skytestillinger. Bevepningen bestod av tre luftvernmitraljøser, tre bakkemitraljøser og en del maskingeværer til disposisjon for de omlag 80 soldatene som forsvarte flyplassen [2].
Det tyske flyangrepet økte i intensitet, og etterhvert kom også bombefly med. Bombardementet varte i omtrent en time før ti saktegående JU 52 transportfly kom inn over flyplassen med fallskjermsoldater, mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Løytnant Thor Tangvold som ledet det norske forsvaret av flyplassen måtte kapitulerte kl.10.00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. I alt landnet og tok 200 til 300 transportfly av i løpet av invasjonsdagen. Noen havarerte, men da kvelden kom hadde mange hundre soldater og store mengder krigsmateriell forflyttet seg fra Tyskland til Sola [ibid].
.jpg)
Tidlig 9. april 1940 innså oberst Gunnar Spørck raskt at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen allerede samme dag flyttet til Oltedal. Oberst Spørck startet overføringen av styrkene til Setesdal da veien via Helleland var sperret av fremrykkende tyskere fra Egersund. Major Brandt tok med seg en del av styrken, mot oberstens ordrer, og rykket frem til Ålgård, Figgjo og Bråstein. Kort etter kl 10.00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.
Allerede den 8. april hadde den tysk lastebåt «Roda» (6780 brt.) ankret opp ved Ulsnes. «Roda» var angivelig lastet med koks, men tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, bestemte på eget initiativ å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Samtidig, tidlig om morgenen 9. april, kom flere Ju 88 bombefly som var satt inn fra angrepet på Sola ble videre dirigert mot «Æger». Etter massivt angrep, som også gav tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med både luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.
Omkring kl.12.30 var de første tyske soldatene var fremme i Stavanger sentrum. Byen ble da fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent hos mange. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var de viktigste steder som nå kom under ny kontroll.
Byens havnekontor var av stor interesse for tyskerne og hadde vært et av tyskernes viktigste mål . Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og flere soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene allerede ved 7-8 tiden om kvelden. Noen dager før 9. april hadde en tysk sivilist blitt innkvartert hos byens tyske konsulat. På invasjonsdagen overtok han rollen som byens nye «Hafenkaptein». Allerede kl 14.00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Uten at noen hadde blitt skadet, eller med tap av liv [ibid]. Kl.15.00 hadde tyskerne under komando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse.
Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen sluttført ved at Flekkefjordbanen ble tilknyttet den opprinnelige Sørlandsbanen. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941.[trenger referanse] Det var viktig med en god jernbaneforbindelse mellom flybasen på Sola – Stavanger-distriktet, og resten av landet.[trenger referanse]
rediger Slutt på krigen
Etter Hitlers død i 1945 overtok Storadmiral Karl Dönitz ledelsen av de tyske styrkene, og gav 9. mai 1945 lederen for de væpnede tyske styrkene i Norge, general Franz Böhme, beskjed om at «Reichskommissar» i Norge, Josef Terboven, var avsatt og at alle hans oppgaver var overført til Böhme. Böhme fikk dermed oppgaven med hvordan kapitulasjonen av Festung Norwegen skulle gjennomføres. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Det var rundt 15.000 tyske soldater i Rogaland i 1945 [3].
Før hjemsending av tyskerne gjenstod opprydning etter fem års okkupasjon. Det var 180 tyske minefelt i Rogaland, med til sammen 480.000 miner. Det tyske Wehrmacht måtte selv rydde bort minefeltene på land. 62 tyskere ble drept og 94 ble såret under mineryddingen i Rogaland [4].
I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn ble dømt til døden og henrettet de tre var Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen - og butikkeier Reidar Haaland fra Våland [5]. Torturist Hans Jacob Skaar-Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han fikk sin dødsdom. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg festning i Bergen.
rediger Gamle Stavanger
Utdypende artikkel: Gamle Stavanger
Gamle Stavanger består av 173 vernede og restaurerte trehus som ble oppført på slutten av 1700- og begynnelsen på 1800-tallet. Området, som også er kjent som Straen, er Nord-Europas best bevarte trehusbebyggelse. De fleste husene er små og hvitmalte. Stavanger har mottatt flere priser for bevaringen av Gamle Stavanger. Husene er delvis i privat og delvis i kommunal eie.
Villa Blidensol i Øvre Strandgate er trolig Stavangers eldste hus, etter Domkirken og Bispekapellet. Det antas å være bygget tidlig på 1700-tallet, men kan også være bygget allerede på slutten av 1600-tallet.
rediger Kultur
rediger Byvåpen
Byprivilegiene fra 1425 gjorde at byens fremste borger ble byfogden. Kanskje fikk Stavanger nå sitt eget byvåpen, trestubben med nye skudd. Hvilke blader og type gren som er av bildet på byvåpenet har variert, som eikegren eller en vingren. Det ville kanskje vært mer naturlig dersom man hadde valgt en eikestubbe – ettersom Stavanger i sin tid hadde store eikeskoger. Da Alexander Kielland var borgermester fant han ved en tilfeldighet et gammelt segl. Dette stemte overens med eldre dokumenter, det eldste kjente fra 1591. Det er det samme seglet som brukes i dag. Hallvard Trætteberg hadde fått i oppdrag å utforme det offisielle byvåpenet for Stavanger, et arbeid som pågikk fra slutten av 1920-årene og frem til godkjenning i 1939. Trætteberg hadde et bundet mandat, fordi det var bestemt at motivet skulle være vinstokken i Stavangers gamle segl fra 1591. Seglet tegnet han i strek og uten farger, slik at det kunne egne seg som modell for stempel. Våpenet fikk farger, gull og blått, fordi det etter gamle heraldiske regler helst bare skulle være ett metall, enten gull eller sølv, og én farge i våpenet. Av den Kgl.res. 11. august 1939 leser man at Stavanger skal ha et byvåpen: «På blå bunn en liggende avkvistet gull vinranke med blad og slyngtråder». Dette brukes også som byens våpen, flagg og segl.
rediger Kulturliv
- se også: Stavanger2008 og Stavanger kommunes kulturpris
Stavanger er sammen med Rogaland, Sandnes og Liverpool Europas kulturhovedstad i år 2008.
I løpet av året arrangeres en rekke arrangementer på Stavanger konserthus og Rogaland Teater og det er i dag planer om et nytt konserthus for å dekke det økene behovet i området.
rediger Museer i Stavanger
Byen har flere muséer og samlinger, som er både lokale og nasjonale. Mest besøkt var Norsk Oljemuseum med 67 400 besøkende som det eneste petroleumsmuseet i Europa. Stavanger Museum har en rekke avdelinger som dekker blant annet sjøfart, hermetikk som har betydd mye gjennom Stavangers historie, men også mer generelle somNorsk Grafisk Museum og Norsk Barnemuseum ligger under Stavanger museumparaplyen.
Ved Mosvannet ligger Rogaland Kunstmuseum med blant annet landets største samling av Lars Hertervigs arbeider og flere malerier av norske kunstnere som Edvard Munch, Christian Krogh, Eilif Peterssen og Harriet Backer. Rogalandskunstnere er også representert ved blant annet Kitty Kielland, Nicolai Ulfsten, Carl Sundt-Hansen, Olaf Lange og Åge Storstein.
rediger Forfattere og bøker
Stavanger har vært scenen i mange litterære verker. Blant de forfatterne som sterkest forbindes med byen er Alexander Kielland som hentet inspirasjon til flere av sine bøker fra byen, blant annet Gift, Garman & Worse, Skipper Worse og Jacob. Alexander Kiellands sønn Jens Zetlitz Kielland skrev også om barndomsårene ved Breiavannet. Andreas Jacobsen også kjent som «Ajax» skrev flere fortellinger om Stavanger. Sigbjørn Obstfelder skrev flere modernistiske dikt.
Av vår samtids forfattere kan nevnes Arild Rein som debuterte i 1998 med romanen Hundedagane og utkom med fortsettelsen Grisekoret i 2001. Siste bok i Stavangertrilogien: Kaninbyen kom i 2004 og ble valgt som boken «alle» skulle lese i Stavanger i kulturhovedstads året 2008 som en del av Stavanger2008 prosjektet «Gjestfrihetens kunster».
Tore Renberg er en annen stor forfatter i samtidens Stavanger. Med sine bøker om Jarle Klepp, en ung mann som vokser opp i Stavanger. I bøkene Mannen som elsket Yngve, Kompani Orheim og Charlotte Isabel Hansen er handlinger lagt til Stavanger og skildrer miljøet i byen.
Byen har vært vert for fribyforfattere siden 1995.
rediger Film
Spillefilmen Mongoland ble en norsk filmsuksess, laget utenom den tradisjonelle infrastrukturen for norsk spillefilm. Filmen signaliserer begynnelsen på en oppblomstring av film og produksjonsmiljøer i Stavanger. Dette har foreløpig kulminert med etablering av produksjonsselskapet SydVest Film, og Filmkraft Rogaland, som skal sikre langsiktige fondsavsetninger til filmproduksjoner.
Stavanger har 12-15 slike produksjonsbedrifter og dessuten ni bedrifter som legger vekt på tjenester innen lyd, lys, teknikk og scenografi. I tillegg kommer en underskog av manusforfattere, fotografer og andre filmarbeidere. Flere av landets fremste filmskapere holder til her. Arild Ø. Ommundsen, som stod bak Mongoland har vunnet en rekke priser i inn- og utland.
Tore Renbergs bok Mannen som elsket Yngve ble også spilt inn som film og hadde kinopremiere 15. februar 2008. Filmen har fått toppkarakter hos et samlet pressekorps og ble sett av over 30 000 mennesker i løpet av premierehelgen. 16. juni 2008 var den sett av 171 435 personer på norske kinoer.[18]
rediger Festivaler
Det arrangeres årlig flere festivaler i Stavanger. Blant de mer kjente festivalene er Gladmatfestivalen, Den store Norske Humorfestivalen, Kammermusikkfestivalen, MaiJazz og World Tour Sand-volleyball.
rediger Tusenårssted
Kommunens tusenårssted er Torget, Blå Promenade og Byparken. Kommunen har som mål at området skal fungere som et felleskapsområde og identifisere byens egenart og identitet.
Tusenårsprosjektene laget i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Arkeologisk museum i Stavanger (AmS), en utstilling om Middelalderbyen Stavanger. Denne er et fredet kulturminne som ligger under dagens bysentrum som man foreløpig har begrenset viten om.
I forbindelse med opparbeidingen av tusenårsstedene ble det gjort arkeologiske utgravninger for å bedre kjennskapen til Stavanger som middelalderby.
rediger Medier
Stavanger er fylkets mediesentrum. Byen er dominert av fire medievirksomheter, det børsnoterte mediekonsernet Stavanger Aftenblad som gir ut avisa Aftenbladet og drifter TV-Vest, Rogalands Avis og NRK Rogaland på Ullandhaug.
rediger Aviser
Byens største dagsavis, Stavanger Aftenblad, kom ut med sin første utgave i 1893. Konkurenten Rogalands Avis, kom ut første gang i 1899 under navnet 1ste Mai, og utkommer fra 1906 som dagsavis. I 1987 ble det forsøkt å etablere en ny dagsavis, Vestkysten, men den ble bare gitt ut i to måneder og endte et samlet tap på 27 millioner kroner.
Den første avisa som kom ut i Stavanger var Stavanger Aftenavis, med første utgave fredag 4. oktober 1833. Stavanger Avis utkom fra 1888 og frem til 1911. Forfatteren og siddisen Alexander L. Kielland var redaktør i 1889. Stavang