Wikipedia

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Slaget ved København 1427 kunne vært dekket av glemselens slør om det ikke var for Kr. Eslevs bok Erik af Pommern fra 1901 som omtalte den slesvigske kampen. Istedenfor kunne sjøslaget i Øresund dermed huskes som en av Kalmarunionens største militære prestasjoner idet hanseaterne led et stort nederlag, påført dem av en unionsflåte fra alle tre land, inkludert Norge.

rediger Bakgrunnen

Den ellers ufeilbarlige dronning Margrete foretok et strategisk valg i 1386 som på kort sikt var klokt idet man fikk sikret egen rygg i den kommende kampen om Sverige mot Albrecht av Mecklenburg - på lengre sikt førte det til ulykke. Ved en seremoni ble grev Gerhard 6. av Schauenburg gjort til vasall under den danske kronen som hertug Gerhard 1. av Slesvig. Etter at Kalmarunionen var dannet i 1397, ville danskene innskrenke den tyske fyrsteslektens myndighet i ly av en arvefølgestrid i 1404 og i det skjulte kjøpe opp eiendommer så bare en tredjedel var tilbake i slektens besittelse. Men Henrik av Lüneberg som en av de tre sønner ante det og provoserte fram en krig i 1410 mellom kong Erik av Pommern og regenten Elisabet som styre etter sin manns død i 1404 som Margrete prøvde å bilegge i 1411-1412. Ved hennes død var det ingenting som kunne stoppe den brautende Erik av Pommern fra å ville inndra Slesvig under eget styre.

Storkonflikten brøt endelig ut etter langvarige forhandlinger i 1416 da Erik av Pommern sendte en krigserklæring til Schauenburg-slekten og fór så med en flåte til Femern samtidig som grevene i Slesvig åpnet deres havner for vitaljebrødrene, en organisasjon som drev med sjørøveri. Krigen var gjennom årene i hovedsak en kamp om besittelser hvor beleiringskrigføring var essensielt og en sjøkrig der flåter satte ut for å angripe kysttraktene. Krigen rammet hansaforbundets interesser etter hvert som sjørøveri gjorde innhugg i deres flåte av handelsfartøyer samtidig som Erik av Pommern stadig økte innkrevingen av toll og andre avgifter for å ha penger til krigsinnsatsen.

I 1421 opppstod det spenning mellom Kalmarunionen og Hansaforbundet ettersom hanseatene ikke ville akseptere Erik av Pommerns motvilje mot å inngå kompromisser. Omkring 1426, akkurat idet Erik av Pommern kunne knust schauenburgslekten i Slesvig, gikk Bremen og Lüneberg til krig mot unionen. Det spørs om hanseatene lot sin etnisitet farget deres syn på en konflikt som rammet dem mest fra schauenburgsk hold, istedenfor forverret de situasjonen. Lübeck, Hamburg, Stralsund, Wismar og Rostock sluttet seg til schauenburgslekten i Slesvig i oktober 1426.

rediger Forspillet

I april 1427 fór en hanseatisk flåte med 15 storskip og flere mindre skip ut på havet der de forente seg med den slesvigske flåten og vitaljebrødrene, for siden å angripe Danmark ved Øresund. Etter å ha plyndret og herjet, vende så flåten kursen mot Flensburg for å støtte beleiringen av det danske støttepunktet. Dette gav Erik av Pommern muligheten til å mobilisere en stor flåte og sende ut bud til havner i Danmark, Sverige og Norge. Dessuten visste han at en konvoi på 64 skip fra Loire i Frankrike med saltlast ville komme til Øresund i juli 1427. Hanseaterne måtte derfor komme til Øresund for å sperre unionsflåten inne og sikre konvoiens ferd gjennom Øresund.

UnionsflÃ¥ten var satt sammen av skip tatt fra mange havner i Kalmarunionen deriblant norske havner og utgjorde til slutt 33 større fartøyer og muligens flere smÃ¥fartøyer. Danske skip utgjorde mesteparten av flÃ¥ten som ogsÃ¥ hadde innleide/rekvirerte skip fra Nederland og England. Hvor mange menn det var pÃ¥ skipene, er ikke kjent, men et anslag over hanseaternes styrke er kjent, for deres flÃ¥te skulle ha 2 400 mann, da er ikke Slesvig, vitaljebrødrene og Danzig tatt med. Dersom begge flÃ¥ter hadde noenlunde lik styrke kan man gÃ¥ ut fra at det var i overkant av 5 000 opptil 10 000 mann som deltok.

rediger Slaget

Kong Eriks flåte lå for anker ved København idet seil ble synlig i horisonten i sør den 25. juli 1427. På signal heiste flåten anker og seilte nedover langs Amager. Tidemann Steen^[1] var bare en felleskommandant for den løst sammensatte flåten og mangel på indre orden skulle vise seg fatal da hamburgerne angrep uten å kjenne farvannet. Hamburgs eskadre gikk på grunn sør for Amager og blir hurtig nedkjempet av unionsflåten som nå vende seg mot den lübeckske delen med admiralskipet under Steen som befant seg under hissige angrep fra et storskip som kan ha vært Erik av Pommerns holk. Kampen var kort, men rasende og dersom unionsflåten hadde styremenn som kjente farvannet, kunne de beholdt initiativet. Etter at den danzigske og wismarske del av flåten var tilintetgjort, valgte Steen å bryte av og trakk seg tilbake etter et tap anslått til 9 skip.

I Danmarks Krønicke omtaler Arlid Huitfeldt sjøslaget og antar at begge flÃ¥ter hadde et ukjent antall smÃ¥farkoster med. 36 hanseatiske skip var erobret, 15 fra Danzig, 12 fra Wismar og 9 fra Lübeck, den hamburgske eskadre var utslettet hvor besetningene pÃ¥ angivelig 500 mann var tvunget til Ã¥ overgi seg medregnet borgermester Henrich Høyer. Det finnes ikke tall over hamburgske skip tatt av unionsflÃ¥ten under sjøslaget. Tapene som unionsflÃ¥ten hadde lidd var oppgitt til 1 000 falne, blev slagen etter Huitfeldts ord og 2 skip var tatt, det ene svensk under Greger Magnusson. Det interessante var erobringen av et flagg som ble bevart fram til 2. verdenskrig i Lübeck med fire vÃ¥penskjold i hver felt pÃ¥ korsflagget og to apostler. Den ene av de to apostler kan henvise til et navn, St. Ib eller Jacob pÃ¥ det danske skipet.

Sjøslaget var ennå ikke over, for konvoien fra Frankrike var kommet tidlig og da hanseatene på konvoien trodde det var deres eskorte som ventet i Øresund seile de rett på unionsflåten. Etter en kort kamp var var 30 skip kapret og den verdifulle lasten ble tatt og ført inn til København. Erik av Pommerns seier synes total.

rediger Etterspillet

Erik av Pommern skulle forspille den muligheten som seieren ved København hadde gitt da meklingsforsøk slo feil, det var ikke noe villighet hos kongen til Ã¥ nÃ¥ et kompromiss. I det neste Ã¥ret rustet sÃ¥ hanseatene opp og den 5. april 1428 var en mektig flÃ¥te pÃ¥ 240 fartøyer og 12 000 mann samlet ved Wismar under grev Gerhard av Schauenberg. FormÃ¥let var Ã¥ tilintetgjøre unionsflÃ¥ten med dens base København hvor 3 000 soldater holde til.

Beleiringsslaget om København i 1428 var en tvekamp mellom to flåter om kontrollen over havnebyen med dens innfallsveier. Dersom hanseaterne hadde en sterk og overlegen styrke i Øresund kunne ikke unionsflåten ta opp kampen i åpne farvann. Under dronning Philipa samarbeider flåten med byens befolkning mot utfall til lands og til sjøs. Admiral Herman Westphal kunne ikke lykkes å innta København så han lot 10 skip senke ved Refshalen for å sperre dem inn - et tokt om natt av danskene vist at dette forsøket var gått galt.

Mens Westphal planla hvordan sperre havnens inn- og utløp, bygget hanseaterne en tømmerflåte også kalt et bolværk med tre store bombardkanoner ment for beleiring som så ble ført inn over grunne farvann mot befestninger og skip som ble satt under ild. Danskene bygde også et bolværk som kom i kamp med sitt tyske motstykke ettersom det grunne farvannet rundt København ikke kunne forseres med vanlige storskip. I juni til juli senket hanseatene 24 til 38 skip før de snur og vender hjem fordi det var oppstått mangel på forsyninger etter å ha herjet Landskrona i Skåne. Uenighet og en storm brøt opp den store flåten.

rediger Kilder

• Medeltidens Svenska Krig av Ulf Sundberg 1999 ISBN 91-89660-11-0
• FlÃ¥dens fødsel av Jørgen H. Barfod 1990 Marinehistorisk Selskabs Skrift nr. 22 ISBN 87-87720-08-6

1. ^ de:Tidemann Steen