Wikipedia



 

Slaget ved Actium
Konflikt: Krigen mot Marcus Antonius
Maleri fra 1600-tallet
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	2. september 31 f.Kr.
Sted:	Det ioniske hav utenfor Actium, Hellas
Resultat:	Seier til Octavian
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Octavian	Marcus Antonius og Kleopatra
Kommandanter
Marcus Vipsanius Agrippa	Marcus Antonius
Styrke
260 krigsskip	220 krigsskip og 60 egyptiske krigsskip
Tap
ukjent, ubetydelig	omtrent hele den romerske flåten
{{{notater}}}

Slaget ved Actium var et sjøslag mellom Octavian og Marcus Antonius. Slaget fant sted den 2. september 31 f.Kr. i Det ioniske hav utenfor den romerske kolonien Actium i Hellas, nær dagens by Proveza.

Flåten til Octavian var ledet av hans mest trofaste allierte, Marcus Vipsanius Agrippa, mens motparten var ledet av Marcus Antonius og Kleopatra. Slaget ble vunnet av Octavian, og var av avgjørende betydning for hans tiltredelse som keiser Augustus. Slaget ved Actium markerer slutten av den romerske republikk og starten på keiserdømmet.

Innhold 1 Bakgrunn 2 Slaget 3 Følgene av slaget 4 Eksterne lenker

rediger Bakgrunn

Bruddet til det andre triumvirat kom av at Octavian så en trussel i Cesarion, sønnen til Kleopatra og Julius Cæsar. Octavians maktgrunnlag lå i hans forbindelse til Caesar gjennom adopsjon, som gav ham den popularitet og tillit fra legionene som var nødvendig. Da dette grunnlaget ble truet av Antonius' erklæring om at Cesarion var Caesars rette arving, begynte en propagandakrig mellom de to allierte, i 33 f.Kr.. Omsider fratok senatet Antonius' maktgrunnlag og erklærte krig mot Kleopatra. En tredjedel av senatet og to konsuler gikk over til Antonius' side, og krigen startet i 31 f.Kr., da Octavians talentfulle general Agrippa okkuperte dene greske havnebyen Methone, som var lojal til Antonius. Marcus Antonius var en fremragende soldat, men hans ferdigheter på havet var ikke spesielt bra, og kom til å bli hans bane.

rediger Slaget

De to flåtene møttes ute i gulfen ved Actium, morgenen 2. september, 31 f.kr. Markus Antonius kom Octavian i møte med en flåte på 220 krigsskip. Octavians flåte var ledet av admiral Aprippa, som sperret Antonius' fluktrute i sør. Markus Antonius' flåte bestod for det meste av store ramskip, som kunne veie opp mot tre tonn. De var pansrert med bronse i baugen, og plater av bronse ellers på skipet gjorde det vanskelig for motsanderen å gjøre samme angrep tilbake. Uheldigvis for Antonius, var hans flåte underbemannet på grunn av en malariaepidemi som hadde rammet hans menn mens de ventet på Octavians flåte. Mange galleislaver var døde før slaget i hele tatt hadde begynt, så taktikken med å ro inn i og knuse motstanderen skip ble nesten umulig å gjennomføre. Moralen i resten av troppen hadde naturligvis også blitt svekket, fordi Antonius hadde brent skipene som var underbemannet og dermed gjort flåten mindre.

Octavians flåte bestod for det meste av mindre skip med et bedre trent og ferskt mannskap. Skipene var også lettere og kunne beskytte seg selv med å utmanøvrere de større skipene til Antonius. Et romersk sjøslag gikk for oftest ut på å ramme(kjøre inn i) fiendens skip og samtidig drepe mannskapet ombord med et regn av piler, og steiner fra katapulter, som var store nok til å dele en mann i to. Før selve slaget hadde Antonius' general, Delius, gått over til Octavians side og tatt med seg Markus Antonius' slagplan. Planen til Antonius hadde vært å bruke hans største skip til å drive Agrippas nordre ving tilbake, men Octavians flåte stod rolig utenfor rekkevidde. Midt på dagen ble Antonius tvunget til forlenge linjen ut fra beskyttelsen som landjorda utgjordre, og til slutt angripe fienden.

Da Kleopatra så at Antonius holdt på å tape slaget, trakk hun flåten sin tilbake til havet uten å ha avfyrt et eneste skudd. Marcus Antonius klarte å komme seg til et mindre skip med sitt flagg og flykte fra slaget. Resten av Antonius' flåte var ikke like rask, så Octavian klarte å innhente og senke nesten alle av dem.

rediger Følgene av slaget

De politiske konsekvensene av dette slaget ble enorme. Marcus Antonius hadde i praksis like stor hær som Octavian, så seieren kunne like gjerne ha gått andre veien. Da Antonius tapte slaget, deserterte store deler av hæren hans. Han mistet rundt 19 infantrilegioner og 12 000 kavalri, og reduserte hans mulighet til å utfordre Octavian ytterligere. Til tross for en liten seier ved Alexandria, 31. juli, 30 f.Kr., fortsatte Antonius' hær å desertere og etterlot han uten mulighet til å hamle opp med Octavian.

Etter å ha mistet hæren, begikk Marcus Antonius selvmord. Kleopatra prøvde i et desperat førsøk å bringe frem en forhandlingsavtale med Octavian, noe han nektet på. Kleopatra fulgte deretter Antonius i graven med et selvmord 12. august, 30 f.Kr., der hun lot seg selv bli bitt av en giftig slange gjemt i en kurv.

Kort oppsumert resulterte slagt ved Actium i seier til Octavianus, at Marcus Antonius mistet hele sin armè, og Romas erobring av Egypt. Slaget markerer også slutten på den romerske republikk og begynnelsen på Romerriket.

rediger Eksterne lenker

• The Actium Project