WikiPortallus: Romersk Britannia.html

Julius Cæsar utførte to felttog i Britannia, et i 55 f.Kr. og et i 54 f.Kr.. Ingen av dem resulterte i noen varig okkupasjon, men de brakte de britiske øyer innenfor den romerske interessesfære.

Caligula planla å utføre et felttog i år 40, men dette ble aldri gjennomført. Han skal ha stilt opp sine styrker i slagformasjon i Gallia, vendt mot Den engelske kanal, og beordret dem til å angripe sivet i vannkanten. Han fikk så soldatene til å samle skjell som ble bragt til Roma som «krigsbytte».

I 43 foretok Claudius et felttog, som var vellykket, og provinsen ble formelt opprettet. Aulus Plautius ble utnevnt til dens første guvernør. De britiske styrkene under Caratacus ble slått ved sin hovedstad, Camulodunum. Caratacus nektet å overgi seg, og flyktet til ordovikenes område i 47. Han oppmanet den stammen til å kjempe mot romerne, og tapte med sine nye styrker nok et slag i 50. Han flyktet igjen, denne gang til brigantenes dronning Cartimandua. Hun så at romerne var overlegne, og overleverte Caratacus til dem. Han ble så brakt til Roma i lenker.

rediger Styringen av provinsen

Fredelige romerske provinser var underlagt Senatet, men de som trengte permanente garnisoner, som Britannia, var under keiserens kontroll. Lokalt ble provinsene styrt av guvernører, som var tidligere konsuler. De hadde gjerne både militær og administrativ bakgrunn, og de som ble sendt til urolige provinser ble gjerne utvalgt spesielt på grunn av sine militære evner. Den viktigste oppgaven til guvernørene av Britannia var å sikre militær kontroll, men de skulle også sørge for diplomatisk kontakt med klientkonger, bygge veier, sørge for at kurérsystemet fungerte, overvåke byene og fungere som dommer i viktige saker.

Guvernøren hadde en assistent, legatus iuridicus, som var rådgiver i juridiske saker. I Britannia ser det ut til at disse legatene var valgt blant fremtredende jurister, spesielt fordi det var vanskelig å finne en modell for innføring av rikets skattesystem i provinsen. Den finansielle administrasjonen var underlagt en prokurator. Legionene hadde hver sin kommandant, som var underlagt guvernøren. I spesielt urolige tider kunne kontrollen over et område bli overlatt til kommandanter, slik at avgjørelser raskt kunne tas lokalt.

Den første hovedstaden i provinsen var antagelig Camulodonum, men London tok raskt over på grunn av de gode handelsforbindelsene byen hadde.

rediger Konsolidering

Rekonstruksjon av fort nær Newcastle

I de første tyve årene var det romerske styret brutalt, og dette førte til at icenerne under dronning Boadicea gjorde opprør i 61. Trinovantene og catuvellaunerne sluttet seg til, og alliansen angrep den romerske kolonien Camulodunum. De plyndret og brant byen, og drepte alle innbyggere de fikk tak i, både menn, kvinner og barn. Guvernøren, Gaius Suetonius Paulinus, måtte oppgi byen. Legionen XIV Gemina sluttet seg til ham, og etter at Boadicea hadde plyndret også Verulamium og Londinium møtte romerne opprørerne på slagmarken. De romerske styrkene vant en knusende seier, og trolig tok Boadicea kort tid etter sitt eget liv.

Gjennom mye av tiden med romersk styre forble det store styrker i provinsen. Det var vanlig at den som ble utnevnt til guvernør for en urolig provins hadde gjort tjeneste som konsul først, og flere av de som var guvernører og legater endte senere som keisere, inkludert Vespasian, Pertinax og Gordian I.

I årene etter icenernes opprør fortsatte romerne erobringen av stadig mer land. I 78 slo den nyinnsatte guvernæren Gnaeus Julius Agricola ordovikene, og utslettet den stammen. Han gikk deretter nordover, og slo i 84, sitt siste år som guvernær, caledonerne i slaget ved Mons Graupius. Kort tid etter ble han tilbakekalt til Roma, og styrken i Britannia trakk seg tilbake til en linje mellom Firth of Forth og Firth of Clyde, som var lettere å forsvare.

rediger Skottland

Hadrians mur ved Housesteads

Det finnes ingen gode kilder til tiårene etter Agricolas avreise. Til og med navnet på hans etterfølger er usikkert, men man mener at det var Sallustius Lucullus. Noen romerske fort sør for linjen Forth-Clyde ble ombygget og utvidet, mens andre ser ut til å ha blitt forlatt. Romerske mynter og keramikk funnet i det skotske lavlandet tyder på en økende romanisering i årene før 100.

Omkring 105 ser det ut til at romerne hadde et kraftig tilbakeslag. Flere fort ble ødelagt av brann, og levninger etter mennesker og stridsutstyr ved Newstead viser at det var sammenstøt i det minste der. Det finnes også indisier på at støttetropper ble sendt fra Germania, og på en gravstein i Kyrene nevnes en britisk krig på denne tiden som man ellers ikke vet noe om. En teori er at Trajans kriger mot dakerne kan ha ført til reduksjon i antallet soldater ved den skotske grensen, eller til og med en fullstendig tilbaketrekning fra en del fort. Grensen ble flyttet sørover på denne tien, til en linje som fulgte Stanegate.

På begynnelsen av Hadrians regjeringstid, i 117, inntraff en ny krise da det brøt ut opprør i nord. Quintus Pompeius Falco lyktes i å slå det ned. Omkring 120 nådde Hadrian Britannia under sin rundreise til provinsene, og han bestemte at det skulle bygges en omfattende forsvarsmur langs Stanegate. Store deler av Hadrians mur er bevart, mye av den i svært god stand. Aulus Platorius Nepos ble utnevnt til guvernør med ansvar for å utføre dette. Han fikk med seg Legio VI Victrix fra nedre Germania, som erstattet Legio IX Hispana.

Under Antoninus Pius ble grensen igjen flyttet nordover, i en kort periode. Den antoninske mur ble bygget omkring 142, etter at den nye guvernøren Quintus Lollius Urbicus hadde erobret det skotske lavlandet. Dette var et resultat av selgovernes angrep på votadinernes klientkongedømme nord for Hadrians mur.

Den antoninske ekspansjonen førte til at brigantene gjorde opprør 155–157. Romerne hadde begrenset mulighet til å sende forsterkninger nordover, men Gnaeus Julius Verus lyktes i å slå ned opprøret. Før et år hadde gått var den antoninske mur igjen på romerske hender, men i 163 eller 164 ble den oppgitt for siste gang. Dette skjedde kort tid etter Antoninus Pius' død, på et tidspunkt hvor man ikke lenger ville såre keiserens stolthet gjennom en tilbaketrekning. En mindre garnison ble etterlatt i Newstead inntil ca. 180.

I de tyve årene som fulgte etter tilbaketrekkingen til Hadrians mur hadde Roma større problemer å hanskes med på kontinentet, spesielt i Donauprovinsene. En økning i antallet nedgravde skatter i Britannia i denne perioden tyder på fortsatt ufred i provinsen. I Skottland finner man større mengder romersk sølv enn det normal handel skulle tilsi, og dette styrker en teori om at romerne betalte seg til fred med enkelte grupper, en strategi som er dokumentert ellers i imperiet.

I 175 ankom en stor styrke sarmatisk kavaleri, omkring 5500 mann. Det antas at dette skjedde som en følge av opprør som ikke er dokumentert ellers. I 180 trengte keltere gjennom Hadrians mur, og guvernøren ble drept i det Dio Cassius beskrev som den alvorligste krigen i Commodus' tid som keiser. Ulpius Marcellus ble sendt som ny guvernør, og innen 184 hadde han slått ned kelterne. Men snart etter brøt det ut mytteri blant de romerske soldatene, som forsøkte å utrope en legat ved navn Priscus til keiser. Han nektet, men situasjonen var allikevel kritisk, og Marcellus klarte såvidt å flykte fra provinsen. Den romerske hæren fortsatte mytteriet, og sendte en delegasjon på 1500 mann til Roma for å kreve at Tigidius Perrenis skulle henrettes. Han var en praetoriansk prefekt som de mente hadde behandlet den urettferdig ved å utnevne riddere av lav rang til legater. Commodus møtte dem utenfor Roma og gikk med på at Perrenis skulle henrettes, men dette fikk den effekt av mytteristene bare ble mer selvsikre.

Den fremtidige keiseren Pertinax ble sendt til Britannia for å gjenopprette ro i hæren. I begynnelsen lyktes han godt med dette, men et nytt opprør brøt ut. Pertinax ble angrepet og soldatene trodde de hadde drept ham, men han klarte seg og bad om å få komme tilbake til Roma. I 192 etterfulgte han Commondus og var keiser en kort periode.

rediger Handel og industri

Da romerne okkuperte Britannia hadde den tinneksporten minsket i forhold til tidligere, på grunn av at det var funnet forekomster i Iberia. De viktigste mineraler og råvarer romerne tok ut fra Britannia var gull, jern, bly, sølv, marmor, perler, jakthunder, dyrehuder, tømmer, ull, korn og slaver. Gjennom investeringer fra utlandet oppsto et levekraftig indre marked, og det ble importert varer fra kontinentet.

Uttak av mineraler, som Dolaucothi gullgruve, jernmalm fra Weald og sølvgruver i Mendip Hills, ser ut til å ha vært drevet som private foretak mot at det ble betalt avgift til myndighetene. Gruvedrift hadde allerede en lang historie i Britannia, men romerne introduserte nye teknikker, og revolusjonerte industrien. Mange av de rikeste forekomstene lå i områder som romerne brukte tid på å undertvinge.

Lokale kunsthåndverkere fortsatte å lage gjenstander i La Tène-stilen, selv om romersk design raskt ble det mest populære. Den lokale keramikken var generelt av dårligere kvalitet enn den galliske, men Castorkeramikk fra Nene-dalen var av høy kvalitet. Det meste av keramikken var enkelt laget, og ment for lokale markeder.

Innen det 3. århundre hadde Britannia en variert og godt etablert økonomi, med handel både med kontinentet og den ikke-romerske delen av øyene. Hadrians mur fungerte ikke bare som en festning mot kelterne, men også som en tollgrense, slik at det også ble inntekter til myndighetene av denne handelen.

rediger Det tredje århundre

Da Commodus døde begynte en utvikling som etterhvert skulle lede til borgerkrig. Etter Pertinax' korte regjeringstid dukket det opp flere rivaler, blant annet Septimius Severus og Clodius Albinus. Sistnevnte var guvernør i Britannia, og så ut til å ha pasifisert lokalbefolkningen. Han kontrollerte tre legioner, hvilket gjorde han til en sterk utfordrer i kampen om keisermakten. Severeus valgte å kjøpe hans støtte ved å love ham tittelen caesar mot at han støttet Severus i kampen mot Pescennius Niger i øst. Etter å ha slått Niger snudde Severus og gikk til krig mot Albinus, som på sin side ser ut til å ha forventet dette og dermed var klar til kamp.

Albinus krysset Den engelske kanal i 195. Året etter kom Severus til Gallia, og de møttes i et slag hvor Severus vant en avgjørende seier. Den britiske guvernøren begikk selvmord, og keiseren beslagla eiendommene til flere av hans støttespillere i Britannia.

Denne hendelsen viste to store problemer i provinsen. Det ene er at man for å sikre seg mot kelterne måtte ha tre legioner stående i Britannia, noe som gav en ambisiøs guvernør mye makt. Det andre er at dersom man brukte legionene et annet sted, ble provinsen stående uten forsvar.

Det tradisjonelle synet har vært at samfunnet i det nordlige Britannia kollapset under Albinus' fravær. Cassius Dio forteller at den nye guvernøren, Virius Lupus, måtte kjøpe fred fra maeterne. Nyere forskning har vist at det er mer sannsynlig at en rimelig stor styrke ble stående igjen i provinsen, og at kaoset derfor ikke var så fullstendig som man har antatt. Uansett ser man at de neste guvernørene alle har utmerket seg i felt, noe som viser at det er behov for dyktige militære ledere i Britannia. I 207 rapporterte Lucius Alfenus Senecio til Roma at britene gjorde opprør og plyndret landet. Han bad om enten forsterkninger eller en keiserlig ekspedisjon, og Severeus valgte det siste til tross for at han da var 62 år gammel. Arkeologiske funn viser at de styrket Hadrians mur og fortene sør for muren, og at Severus' ankomst fikk de opprørske stammene til å be om fred. Keiseren var ikke interessert i å gå med på dette uten kamp, antagelig dels for å understreke sin makt og dels for å gi sønnene Geta og Caracalla førstehåndserfaring med å styre en provins.

Keiseren hadde med seg anslagsvis 20 000 soldater, og i 208 eller 209 krysset de muren og gikk gjennom det østlige Skottland. Det ble stadig utsatt for små geriljaangrep, og det røffe terrenget sakket dem ned. Severus så at han ikke hadde mulighet til å møte caledonerne på slagmarken. De romerske styrkene nådde elven Tay, hvor man begynte forhandlinger og skrev under en fredsavtale med caledonerne. Innen 210 var keiseren tilbake i York, og grensen lå fortsatt ved Hadrians mur. Severus tok ærestittelen Britannicus, «seierherre over britene». Kort tid etter gjorde maetaene opprør igjen. Caracalla ledet en straffeekspedisjon, men da faren døde neste år reiste han sammen med sin bror til Roma for å sikre seg makten.

En av de siste handlingene Severus gjorde, var å forsøke å løse problemet med at guvernørene i Britannia hadde for stor makt. Han delte provinsen i to, Britannia Superior og Britannia Inferior (Øvre og Nedre Britannia). Dette førte til nesten et århundre med fred. Perioden, som kalles «Den lange freden», er dårligere belagt i kildene enn andre perioder i provinsens historie. En ting arkeologiske undersøkelser har vist er at det ble flere nedgravde skatter, hvilket tyder på at det allikevel var uro i provinsene. Det ble også bygget en rekke fort, som etterhvert ble kjent som sakserkystfortene, for å få kontroll over problemet med sjørøveri langs kysten.

I midten av det 3. århundre ble imperiet flere steder invadert eller rystet av opprør, samt at det kom stadig nye tronkrevere. Britannia ser ut til å ha vært blant de provinsene som slapp lettest unna, men kraftig inflasjon gjorde skade på økonomien. I 259 gjorde Postumus' galliske imperium opprør mot Gallienus. Britannia var en del av dette utbryterriket inntil 274, da Aurelian gjenforente det med Romerriket. Det var opprør i Britannia i slutten av 270-årene, først da en halvt britisk usurpator ved navn Bononus gjorde opprør for å slippe straff etter å ha mistet sin flåte ved Colonia. Dette ble slått ned av Probus, men kort tid etter gjorde en guvernør som man ikke kjenner navnet på opprør. Irregulære styrker bestående av vandaler og burgundere ble sendt over for å knuse opprøret, antagelig i 278.

De siste opprørene i provinsen var Carausius' og Allectus'. Carausius var kommandant i flåten, antagelig i Den engelske kanal. Han ble anklaget for å ha beholdt bytte som var tatt fra pirater, og keiser Maximian ga ordre om å henrette ham. I 286 utropte han seg til keiser i Britannia og det nordlige Gallia, og fordi keiseren var opptatt med andre opprør fikk han sitte i fred en stund. Først i 288 ble en invasjonsstyrke sendt, men den ble slått tilbake. Carausius slo mynt for å vise at han var en legitim keiser, men i 293 sendte Constantius Chlorus en ny styrke. Opprørernes havn ved Boulogne ble tatt, og dermed mistet de sin flåtestøtte. Carausius ble myrdet av sin skattmester Allectus, som selv tok makten. Kort tid etter landet Asclepiodotus ved Clausentum og slo Allectus.

Constantius reiste selv til London og mottok der seiershyllest. Han valgte å dele opp øya enda mer, i fire provinser:

Maxima Caesariensis (fra Britannia Superior)
Britannia Prima (fra Britannia Superior)
Flavia Caesariensis (fra Britannia Inferior)
Britannia Secunda (fra Britannia Inferior)

rediger Det fjerde århundre

Constantius Chlorus vendte tilbake til Britannia i 306, i den hensikt å invadere den nordlige delen av øya. Han slet med dårlig helse, men ledet allikevel felttoget. Kildene er uklare, og det er lite arkeologisk materiale som belyser felttoget, men det ser ut til at han tidlig på sommeren 306 seiret i et stort slag langt mot nord, før han vendte tilbake til York hvor han døde av naturlige årsaker 25. juli 306.

Statue av Konstantin i York

Hans sønn Konstantin hadde vært ved hans side da han døde, og ble utropt til keiser av soldatene i Britannia. I motsetning til tidligere keiseremner i provinsen lyktes han i å sikre makten over imperiet.

Etter Konstans' død ble en ny usurpator utropt til keiser. Magnentius styrte provinsen inntil 353, da han ble slått og falt i slaget med Mons Seleucus. Konstantius II sendte den keiserlige notaren Paulus Catena for å ta seg av Magnentius' støttespillere. Dette utviklet seg til en heksejakt, og vicarius Flavius Martinus grep inn. Paulus svarte med å anlage Martinus for forræderi, og Martinus så seg nødt til å angripe Paulus med sverd for å drepe ham. Episoden endte med at Martinus begikk selvmord.

I det 4. århundre økte hyppigheten og omfanget av angrepet på Britannia, spesielt fra saksere i øst og irer i vest. Fortene som ble bygget fra slutten av det 3. århundre ble forsterket, men var ikke nok til å stå imot angrepene. Da det i tillegg oppsto indre konflikter i garnisonene ved Hadrians mur oppsto det i 367 en krise, kjent som den store konspirasjonen. Den ble tilslutt løst av Theodosius den eldre, faren til den senere keiser Theodosius I, gjennom en serie militære og sivile reformer.

I 383 kom nok en usurpator, Magnus Maximus, som gjorde opprør i Segontium. Han tok med seg styrker over kanalen til Britannia, og kjempet med hell mot piktere og skotter omkring år 384. Han tok også store deler av den vestlige delen av imperiet. Men da han trengte større styrker på kontinentet og hentet over deler av legionene fra Britannia, benyttet irene muligheten til å utføre raid i det nordlige Wales.

Opprøret endte i 388, men man var da ikke istand til å sende en full styrke tilbake til Britannia. Romerne hadde lidd store tap i slaget ved Hadrianopolis i 378, og slet med å finne nok soldater til å vokte grensene. Først i 396 ble det, på grunn av nye angrep på Britannia som antagelig ble ledet av vandalen Stilicho, sendt forsterkninger dit. Keiseren sendte flåtestyrker, og i 399 var det igjen fred i Britannia. Men garnisonene ble ikke forsterket, og i 401 ble ytterligere styrker trukket ut for å kjempe mot Alaric.

rediger Slutten på det romerske styret

Den siste perioden av det romerske styret må først og fremst belyses gjennom arkeologi, ettersom de skriftlige kildene er dårlige for denne perioden. Det tradisjonelle synet har vært at det var en kraftig og generell tilbakegang for alle sider av samfunnet, men siden 1950-årene har dette blitt revurdert. Man har for eksempel funnet ut at det ble reist nye bygninger i Verulamium og Cirencester, mens eldre bygninger ble brukt til nye formål. Angrepene mot provinsen ser ut til å ha vært rettet mest mot landsbygden, mens byene slapp lettere unna. Ødeleggelseslag i flere byer har blitt datert til senere perioder, mens man tidligere trodde at byene ble ødelagt mot slutten av romersk tid. Noen av byene, som Canterbury, Cirencester, Wroxeter, Winchester og Gloucester fortsatte å eksistere i 5. og 6. århundre. Flere romerske villaer fikk nye mosaikkgulv i denne perioden, hvilket viser at ikke alle hadde økonomiske problemer. Samtidig var det utvilsomt slik at flere byer ble forlatt, og at det på mange områder kom en nedgangstid i det 5. århundre.

Man har funnet svært få mynter slått mellom 378 og 388, hvilket også er et tegn på økonomiske nedgangstider. Det fortelles i kildene om problemer med å betale ut lønn til soldatene, og størrelsen på styrkene ble redusert. I løpet av 390-årene begynte penger å sirkulere mer igjen, men ikke slik som i tidligere perioder under det romerske styret. Etter 402 ble det slått meget få kobbermynter, mens sølv- og gullmynter var fortsatt tilgjengelige. Etter 407 ble ingen nye romerske mynter satt i sirkulasjon, og man antar at innen 430 var romersk mynt ikke lenger i bruk som vanlig betalingsmiddel. Storproduksjon av keramikk hadde antagelig blitt oppgitt et par årtier før dette; mens de rike fortsatte å bruke metall og glass begynte de fattige å bruke begere og kar av lær eller tre.

Mynt slått av usurpatoren Konstantin III

I 407 ble Konstantin III utropt til keiser av soldatene i Britannia. Han krysset kanalen og gikk inn i Gallia med en hær. Det er uklart hvor mange soldater som ble igjen, og om det noen gang ble utnevnt noen ny kommandant. Da sakserne invaderte med en stor hær i 408 var det britene selv som slo dem tilbake, og i 409 skal britene, ifølge Zosimus, ha kastet ut sivile romerske embetsmenn. I 410 sendt keiser Honorius et reskript som gjorde det klart at Roma ikke lenger ville sende soldater for å forsvare britene. Dette kom som et svar på en bønn om hjelp, noe som er underlig i lys av at man året før kastet ut romere; historikeren E.A. Thompson har forklart dette med at det antagelig dreier seg om et opprør fra de lavere klasser mot jordeierne i 409, og så en bønn om hjelp fra jordeierne i 410. En lignende situasjon i Gallia på samme tid er bedre dokumentert, så dette er et plausibelt scenario.

Ettersom man nå ikke hadde verken sivile eller militære embetsmenn begynte samfunnet å reorganisere seg. Høvdinger eller krigsherrer begynte å etablere seg over hele øya; mange av dem hadde romerske idealer og konvensjoner som forbilde.

Kristendommen hadde etablert seg i deler av befolkningen. Den var sterkt influert av Pelagius' lære om fri vilje, som ble erklært for å være et heresi av kirken i Roma. Religionen ser ut til å ha vært en motivasjonsfaktor i britenes avgjørelse om å kaste ut romerne. Det var dog ikke før på slutten av det 6. århundre at kristningen av øya virkelig skjøt fart.

Saksernes bosetning begynte på denne tiden. Vortigern oppfordret flere til å komme over fra kontinentet for å kjempe mot britene og pikterne. Gildas forteller at Vortigern fryktet en ny romersk invasjon, og det er mulig at dette var grunnen til at sakserne spesielt fokuserte på det sørøstlige England, det området hvor romerne hadde steget i land tidligere.

Med slutten på det romerske styret begynte en ny periode i Storbritannias historie, kjent som sub-romersk Britannia.

rediger Byer i romersk Britannia

Der både latinsk og engelsk bynavn er markert som peker finnes det egen artikkel om romersk tid.

Blant de viktigste byene var:

Latinsk navn	Moderne navn	Merknader
Aluana	Alcester
Aquae Sulis	Bath
Camulodonum	Colchester
Corinium	Cirencester
Deva	Chester
Durnovaria	Dorchester
Durovernum	Canterbury
Eboracum	York
Glevum	Gloucester
Isca Dumnoniorum	Exeter
Lactodorum	Towcester
Lindum	Lincoln
Londinium	London
Mamucium	Manchester
Moridunum	Carmarthen
Noviomagus	Chichester
Portus Dubris	Dover
Ratae Coritanorum	Leicester
Venta Belgarum	Winchester
Venta Silurum	Caerwent
Verulamium	St. Albans