Wikipedia

Nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnson innførte navnet riksmål i Norge og grunnla Riksmålsforbundet

Med riksmål menes idag først og fremst den rettskrivningsnorm som er fastlagt av Det Norske Akademi og fremmet av Riksmålsforbundet. Dagens riksmål er en videreføring av de offisielle riksmålsrettskrivningene fra 1907 og 1917 som i 1929 byttet navn til bokmål, og det er i hovedsak sammenfallende med den moderate versjon av dagens bokmål.

Riksmål og bokmål er basert på den danske skrifttradisjonen i Norge og fornorskningslinjen Knud Knudsen la grunnlaget for. Det dansk-norske koinéspråket ofte kalt «dannet dagligtale» lå til grunn for fornorskingen i 1907 og 1917. I motsetning til bokmål har ikke riksmål senere vært influert av samnorsktanken.

Navnet riksmål ble innført i Norge av Riksmålsforbundets grunnlegger Bjørnstjerne Bjørnson i 1899 etter mønster fra dansk, hvor det fra slutten av 1800-tallet ble brukt om skriftspråket og fra 1890 om standardtalemålet i Danmark.

Riksmålsforbundet definerer riksmålet som «den moderne norske normalformen av det skriftspråket som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjon på 1700- og 1800-tallet og det norske tale- og lesespråk som er knyttet til det. Kort sagt: det skrevne og talte norske standardspråket.»^[1] Denne vide definisjonen, som omfatter storparten av skrevet bokmål og talt standard østnorsk, har ikke fått særlig gjennomslag utenfor riksmålsbevegelsen.

I språklig forstand kan riksmål også bety et hvilket som helst riksspråk i et land.

rediger Historie

rediger Tidlig historie

Riksmål og bokmål har sitt opphav i den danske skrifttradisjonen i Norge og det dansk-norske talemålet som utviklet seg fra det. Historien til det dansk-norske språket er beskrevet i artikkelen norsk og i mer detalj i artikkelen bokmål.

rediger Riksmål og bokmål skiller lag

I utgangspunktet var bokmål og riksmål ulike navn på samme språkform. For eksempel ble bogmaal brukt i landsskoleloven av 1889, der det i § 73 heter at «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal». I 1899 grunnla Bjørnstjerne Bjørnson riksmålsbevegelsen og introduserte – etter dansk mønster – navnet rigsmaal.

Navnet riksmål fikk gjennomslag, og Kirkedepartementet valgte å bruke det om rettskrivningene av 1907 og 1917. Riksmålsfolket var delt i synet på disse reformene. Deler av riksmålsbevegelsen ivret for Knud Knudsens reformtanker som nå ble realisert, mens andre motsatte seg både 1907- og 1917-reformene. Eksempelvis tok Aftenposten 1907-rettskrivningen i bruk først i 1923 og 1917-rettskrivningen i 1928. Bjørnson, som døde i 1910, var også motstander av 1907-reformen.

Det var også dem som ikke ønsket å stanse fornorskingen ved den dannede dagligtale. Blant dem var Moltke Moe, en av arkitektene bak 1907-reformen og ideologene bak samnorskpolitikken. Han døde i 1913, men hans ideer ble videreført i 1917-rettskrivningen som i tillegg til obligatoriske endringer basert på dannet dagligtale, innførte valgfrie fellesformer med nynorsk og fra østlandsdialektene. De første antydningene til det kommende skillet mellom bokmål og riksmål ser man etter 1917, da riksmålsbevegelsen for alvor begynte å yte motstand mot den offisielle språkpolitikken og avviste de valgfrie formene. Det definitive bruddet kom imidlertid først med 1938-reformen da det offisielle bokmålet avskaffet flere former fra det høyere talemålet og innførte flere former fra østlandsdialektene og fellesformer med nynorsken.

Skillet mellom navnene riksmål og bokmål oppstod etter 1929, da Stortinget i forbindelse med en revidering av lærerskoleloven vedtok at språkets navn fremdeles skulle være bokmål i lovverket. Forslagene om å bruke riksmål eller dansk-norsk falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i Lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet.^[2] Språklig representerte ikke 1929 noe skjellsettende brudd; det var myndighetenes normering av bokmålet, og avvisningen av de valgfrie formene innført i riksmålet i 1917, som førte til at det etter det offisielle navneskiftet ble tatt initiativ til alternativ språknormering under navnet riksmål. Siden den gang har riksmål betegnet den konservative retningen innenfor den dansk-norske tradisjonen.

rediger Moderne riksmål

For å beskytte riksmålet mot den offisielle samnorskpolitikken begynte riksmålsbevegelsen sitt eget normeringsarbeid. Riksmålsvernet gav ut de første fire bind av Norsk Riksmålsordbok i perioden 1937 til 1957, men et mindre hefte kom alt i 1930. Riksmålsvernet ble innlemmet i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur i 1981, og to supplementsbind ble utgitt i 1995.

Riksmålet har også gjennomgått noen rettskrivningsendringer. I 1986 ble de tidligere radikale formene nå, etter og språk innlemmet i normalen ved siden av nu, efter og sprog. Aftenposten, den største publikasjonen på riksmål, tok i bruk rettskrivningen av 1986 i 1991, og gav samtidig opp de tradisjonelle symbolformene.

Samtidig som riksmÃ¥lsbevegelsen har drevet sitt eget normeringsarbeid, har den arbeidet for Ã¥ pÃ¥virke normeringen av offisielt bokmÃ¥l. Det sÃ¥kalte Oslo-vedtaket i Oslo skolestyre i 1939 ble retningsgivende for sprÃ¥kpolitikken i skolen etter krigen. Det gikk ut pÃ¥ at sÃ¥ skolebøker sÃ¥ langt som rÃ¥d skulle bruke radikale former som var felles med nynorsk. RiksmÃ¥lsforbundet organiserte fra 1951 til 1954 Foreldreaksjonen mot samnorsk som blant annet samlet inn 407 119 underskrifter mot samnorsk, oppfordret foreldre til Ã¥ «rette» radikale former i sine barns skolebøker, og gikk til rettsak mot departementet. Tor Guttu beskriver resultatet slik:

	Før rettssaken mot departementet skulle opp i april 1954, kom det i stand forlik. Departementet gav seg, og Oslo-vedtaket var de facto avskaffet; bøker i den språkform som ifølge 1938-rettskrivningen var moderat, skulle tillates. Men mange steder var de radikale i bruk til de ble utslitt i begynnelsen av 1960-årene. En reaksjon dels i kjølvannet av Foreldreaksjonen, dels som reaksjon på læreboknormalen da den endelig kom i 1959, var brenningen av «samnorskbøker».[3]

Vogt-komiteen ble nedsatt på 1960-tallet for å gjennomgå språksituasjonen i Norge, og et av resultatene var Norsk språkråd, hvor riksmålsorganisasjonene lot seg representere. I 1981 ble mange tradisjonelle riksmålsformer som hadde vært i vanlig bruk helt siden 1938 gjeninnført i bokmål. I 2005-rettskrivningen er skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet i bokmål, noe som åpner for at alle riksmålsformer innenfor bokmålsnormalen kan brukes i lærebøker og offentlig språkbruk.

Fra 1980-tallet er det typiske radikale bokmålet blitt stadig mindre brukt, og samtidig er antallet forfattere som bruker de typiske signalordene for riksmål redusert. Dermed har bokmål og riksmål nærmet seg hverandre fra hver sin kant. Selv om visse forskjeller fortsatt består, er skillene mellom målformene idag av vesentlig mindre betydning. Tidligere kulturminister Lars Roar Langslet (H) mente i en kronikk i Aftenposten i 2004 at det moderate bokmål nå lå så nære det moderne riksmål at med noen mindre modifikasjoner kunne man «avskaffe den fornærmelige glosen bokmål og gjeninnføre riksmål som rette navn på vårt hovedspråk».^[4]

rediger Talt riksmål

Det mest utbredte og prestisjetunge talemålet i Norge kalles ofte standard østnorsk og ligger nært opptil leseuttale av bokmål og riksmål. Man kan også regne den høyere sosiolekten i flere norske byer (penbergensk, fintrønder) til det samme talemålet, men siden intonasjon og fonologi i stor grad er regionalt særpreget, er navnet standard østnorsk lite treffende.

Det er imidlertid ikke vanlig å skille mellom bokmål og riksmål i tale, og det er uvisst hvor mange som regner seg selv som riksmålstalere. Man kan heller se på riksmål og bokmål som alternative normer for standard østnorsk. Mens man kan skrive relativt umarkert i begge normaler, åpner bokmålets radikale former for noe mer preg av dialekt og lavere sosiolekt i skriftbildet, mens riksmålets konservative former går lenger i å tillate markering av utpreget høyere stildrag.

rediger Dagens bruk av riksmål

Riksmål brukes bevisst av blant annet Aftenposten, en rekke forfattere og skribenter og mange privatpersoner. I tillegg står riksmålsnært bokmål sterkt, men det er uvisst hvor mange som regner seg selv som riksmålsbrukere.

rediger Forskjeller mellom riksmål og andre norske målformer

Forskjellene mellom riksmålet og bokmålet kan illustreres gjennom setningen «skogbunnen ble dekket av dugg». Denne setningen har på riksmål vært den samme siden 1917. På bokmål har det derimot eksistert inntil 72 mulige former, ettersom skog også kunne hete skau, bunn kunne hete botn eller bonn, ble kunne hete blei, dekket kunne hete dekt og dekka, og dugg kunne hete dogg. Eksempelvis kunne det på bokmål hete skaubotnen blei dekka av dogg.

rediger Grammatiske forskjeller

I likhet med dansk og moderat bokmål, men i motsetning til radikalt bokmål, nynorsk og andre dialekter enn bergensk, har riksmål bare to grammatiske kjønn: felleskjønn og intetkjønn. En del substantiver som er hunkjønn i norsk ellers, kan likevel ha a-endelse i bestemt form i riksmål: kua, øya, jenta. Det er likevel ikke tale om hunkjønn, ettersom alle ord som samsvarsbøyes med substantivet, bøyes likt for de to kategoriene. Grammatisk sett er det kun tale om ulike bøyingsmønster for bestemt form av substantiv i felleskjønn. For eksempel heter det både en liten gutt, den lille gutten og en liten jente, den lille jenta i motsetning til et lite barn, det lille barnet. Dette til forskjell fra radikalt bokmål, nynorsk og de fleste dialekter der et hunkjønnsord styrer bøyingen av andre ord slik: ei lita jente. Det eneste marginale tilfellet av trekjønnssystem er når determinativen min, din eller sin kommer etter et substantiv med bunden form på -a: det heter kua mi, ikke *kua min, selv om det heter se kua, den er min.

Riksmål har videre mange pronominaladverb som hvorefter eller hvoretter, hvori, som mangler helt i nynorsk og delvis i bokmål.

rediger Stilistiske forskjeller

Siden riksmålet bygger på både en dansk og en norsk språktradisjon, inneholder det en rekke «leksikalske dubletter» med beslektet, men ikke helt lik betydning. Eksempler er ond (metafysisk) vs. vond (fysisk) og meget vs. mye. Disse er i bruk i like stor grad i bokmål, men sjelden i nynorsk.

rediger Ortografiske forskjeller

Riksmål har beholdt stum h i noen tilfeller der den er fjernet eller blitt valgfri i bokmål: hvalp (bokmål valp), hveps eller veps (bokmål veps), hverken (bokmål verken eller hverken), hvirvel (bokmål virvel). Fellesformene uten h ble innført samtidig i bokmål og nynorsk som en del av samnorskpolitikken.

Med hensyn til fornorsking av ord med utenlandsk (særlig engelsk) opphav, har man innen riksmålstradisjonen vært noe mer forsiktig med å normere forut for faktisk bruk. I visse tilfeller har riksmålet åpnet for en rettskrivning som ligger nærmere uttalen i standard østnorsk, for eksempel heter det kræsje i riksmål i motsetning til krasje i bokmål og nynorsk.

rediger Litteratur

• Coward, Gorgus (1986): RiksmÃ¥lsgrammatikk
• Guttu, Tor (red.) (1994): RiksmÃ¥lsordlisten, Oslo: RiksmÃ¥lsforbundet, 6. utg.
• Guttu, Tor (red.) (1999): Norsk ordbok, Oslo: Kunnskapsforlaget – ogsÃ¥ utgitt som Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok i samme format som Store Norske Leksikon
• Norsk RiksmÃ¥lsordbok, utg. i fire bind 1937–57 med to supplementsbind i 1995, Oslo: RiksmÃ¥lsvernet/Det Norske Akademi (etter 1981)
• Guttu, Tor (red.) (2007): RiksmÃ¥lsordlisten, Oslo: RiksmÃ¥lsforbundet, 7. utg.

rediger Språkpolitisk litteratur

• Bjerke, André: Dannet talesprog
• Bjerke, André: Babels TÃ¥rn
• Bjerke, André: Sproget som ikke vil dø
• Bjerke, André: HÃ¥rdt mot hÃ¥rdt
• Bjerke, André: Hva er godt riksmÃ¥l? – SpørsmÃ¥l og svar
• Brækhus, Sjur (1956): Sprogstrid og lovsprog. Oslo: Universitetsforlaget
• Guttu, Tor (1992): Det levende ordet. Oslo: RiksmÃ¥lsforbundet
• Hansen, Jan Erik: Frisprog – mer enn ord
• Hoel, Sigurd: Sprogkampen i Norge. En kriminalfortelling. Oslo: RiksmÃ¥lsforbundet/Aschehoug
• Langslet, Lars Roar (1999): I kamp for norsk kultur: riksmÃ¥lsbevegelsens historie gjennom 100 Ã¥r Oslo: RiksmÃ¥lsforbundet
• Lydersen, Aksel: Fra sprogstridens historie
• Sørensen, Ernst: Skriftsprog og folkemÃ¥l
• Sørensen, Ernst: Sprogstriden og dens Ã¥ndelige bakgrunn
• Wærenskjold, Leif: Vi finner oss ikke i det
• Øverland, Arnulf: RiksmÃ¥l, landsmÃ¥l og slagsmÃ¥l

rediger Kjente riksmålsforfattere og -diktere

Dagens norske forfattere som skriver radikalt eller moderat bokmål eller riksmål står i en ubrutt litterær tradisjon som går tilbake til dansketiden. Denne dansk-norske tradisjonen omfatter kjente navn som Ludvig Holberg, Johan Sebastian Welhaven, Henrik Wergeland, Camilla Collett, Peter Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe, Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg (som riktignok er mest kjent som landsmålsforfatter), Knut Hamsun og Sigrid Undset.

Av forfattere som har utpreget seg som riksmålsforfattere etter at det radikale bokmålet ble offisiell rettskrivning i 1938 kan nevnes:

• Sigurd Hoel
• Johan Borgen
• André Bjerke
• Aksel Sandemose
• Claes Gill
• Jens Bjørneboe
• Terje Stigen
• Knut Faldbakken
• Inger Hagerup
• Arnulf Øverland
• Ebba Haslund
• Stein Mehren
• Axel Jensen
• Ketil Bjørnstad
• Kaj Skagen
• Roy Jacobsen
• Lars Saabye Christensen
• HÃ¥vard Rem
• Ingvar Ambjørnsen
• Erik Fosnes Hansen
• Helene Uri
• Stian M. Landgaard
• Ole Paus

rediger Referanser

rediger Eksterne lenker

Wikikilden: Kategori:Riksmål – originaltekst

• RiksmÃ¥lsforbundet (offisiell side)
• Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur (offisiell side)
• Hvorfor riksmÃ¥l? Av RiksmÃ¥lsforbundets første viseformann, Tor Guttu
• Tallord i riksmÃ¥l og offisielt bokmÃ¥l