Wikipedia



 

Romulus og Remus (771 f.Kr.-5. juli, 717 f.Kr. Romulus) (771 f.Kr.-21. april, 753 f.Kr. Remus)^[1] var de tradisjonelle grunnleggerne av Roma og etter sigende sønner av den romerske guden Mars og prestinnen Rea Silvia, datter av Numitor, konge i Alba Longa. Ifølge legenden nedskrevet som historie av Plutark og Titus Livius tjente Romulus som den første kongen av Roma. Som gutter ble de etterlatt for å redde dem fra hatet til Amulius, som strebet etter Albalongs trone, og tatt vare på av en hunnulv som fremdeles er et av symbolene på Roma.

Romulus drepte Remus i en krangel om hvor deres fremtidige by skulle ligge. Romulus oppkalte den etter seg selv, Roma. Etter å ha grunnlagt byen opprettet Romulus de romerske legionene og det romerske senatet. Han skaffet innbyggere til byen ved å bortføre kvinnene fra sabinerstammen i området rundt, noe som førte til en blanding av sabinere og romere til ett folk. Romulus ble antikkens Romas største erobrer og la store områder og folk under Romas ledelse. Etter hans død ble Romulus gjort til guden Quirinus. Han blir nå regnet for ikke å være en historisk person.

Innhold 1 Livet før Roma 2 Grunnleggelsen av Roma 3 Krigen med sabinene 4 Livet etter grunnleggelsen av Roma 5 Død, oppstandelse og etterfølgere 6 Kilder 6.1 Primærkilder 6.2 Sekundære kilder 7 Noter

rediger Livet før Roma

Bestefar til Romulus og Remus, Numitor, og hans bror Amulius fikk tronen til Alba Longa da deres far døde. Numitor fikk makten som sin fødselsrett mens Amulius fikk den kongelige skattekisten, inkludert gullet Aineias brakte med seg fra Troja. Men siden Amulius hadde kontrollen over finansene, og dermed hadde mer makt enn sin bror, avsatte han Numitor som den rettmessige kongen, han tvang Rhea til å bli en vestalinne, prestinne som svegret sølibat.

Men en natt kom Mars, krigsguden, til Rhea i tempelet til Vesta og hun bar ham to tvillinggutter av oppsiktsvekkende størrelse og skjønnhet. De fikk senere navnet Romulus og Remus. Amulius var rasende og satte Rhea i fengsel og beordret tvillingenes død ved å sette dem ut i skogen. Men tjeneren som fikk ordre om å drepe tvillingene klarte ikke å gjennomføre oppgaven. Han plasserte de to i en kurv og la den på bredden av Tiber-elven og gikk sin vei. Elven som var i flom, steg og bar kurven og tvillingene forsiktig nedover.

Romulus og Remus ble reddet av elveguden Tiberinus og plassert på Palatinerhøyden. Der ble de diet av en hunnulv under et fikentre og foret av en hakkespett, to dyr som var hellige for Mars. Romulus og Remus ble så oppdaget av Faustulus, en av Amulius' hyrder, som brakte barna til sitt hjem. Faustulus og hans kone, Acca Larentia, oppdro guttene som sine egne.

Etterhvert som de vokste viste deres edle aner seg i deres størrelse og skjønnhet mens de fremdeles var barn. Da de vokste opp, var de mannlige, glade og hadde uovervinnelig mot. Romulus ble antatt å være visere og mer politisk av de to, og hans diskusjoner med naboene om dyrestell og jakt gav dem muligheter til å se at han var anlagt til å lede, ikke adlyde. På bakgrunn av disse kvalitetene var de elsket av sine likemenn og de fattige, men de avskydde kongens offiserer og agenter for ikke å være modigere enn dem selv. De brydde seg hverken om deres sinne eller trusler. De levde livet og fulgte skikkene som adelsmenn og la ikke hevd på latskap eller avslappet liv, men brukte tiden på trening og jakt, beskyttet landet mot ransmenn, fanget plyndrere og hevnet dem som led urett. På denne måten ble de berømt i hele Latium.

En dag da Romulus og Remus var 18 år gamle oppstod en krangel mellom hyrdene til Numitor og hyrdene til Amulius. Noen av Numitors hyrder drev vekk mange av Amulius' budskap. Amulius' menn ble rasende. Romulus og Remus samlet hyrdene, fant og drepte hyrdene til Numitor og samlet kveget igjen. Til Numitors misnøye samlet Romulus og Remus - og tok til seg - mange trengende menn og slaver av Numitor i sitt selskap, og viste stor sindighet og stort mot.

Mens Romulus var opptatt med ofring, siden han satte pris på ofrene og gudene, angrep noen av Numitors hyrder Remus og noen av hans venner, og et slag brøt ut. Etter at begge sider hadde fått mange skader, gav hyrdene til Numitor seg og tok Remus til fange og overleverte ham til Numitor for straff. Numitor straffet ikke Remus, siden han var redd Amulius, men gikk til Amulius og ba om rettferd, siden han var hans bror og han var blitt fornærmet av den kongelige tjeneren. Folket i Alba Longa sympatiserte også med Numitor og mente at han hadde blitt behandlet urettmessig. Amulius var derfor presset til å gi Remus tilbake til Numitor og behandle ham som han mente var rettferdig.

Da Numitor tok Remus til sitt hjem for å straffe ham, ble han forbløffet over den unge mannens komplette overlegenhet i holdning og styrke. Etter å ha hørt om hans bedrifter og edle gjerninger, spurte Numitor Remus om hans opphav og hvem han egentlig var. Da Remus fortalte at de hadde blitt funnet og diet av en hunnulv på breddene av Tiber og la Remus sin alder til hans utseende, gikk han for å tale med sin datter, Rhea, om saken.

Da Romulus vendte tilbake fra sine ofringer, fortalte Faustulus ham at Remus var blitt fanget og ba ham gå broren til hjelp. Romulus forlot Faustulus og satte ut for å samle en hær for å marsjere mot Alba Longa. Faustulus tok kurven han hadde funnet guttene i og løp til Alba Longa. Da han nådde bymurene, stoppet vaktene ham. Ved en tilfeldighet var en av vaktene tjeneren som hadde tatt guttene til elven. Denne mannen gjenkjente kurven da han så den, og han visste at Faustulus snakket sant. Uten flere utsettelser fortalte han om dette til Amulius og brakte mannen fram for ham slik at han kunne undersøke saken selv. Han innrømmet at Romulus og Remus var i live og i god form, men sa at de bodde et stykke fra Alba Longa som gjetere.

Amulius reagerte i frykt og raseri og sendte raskt en venn av Numitor for å se om han hadde hørt noe om at tvillingene levde. Med en gang han gikk inn i Numitors hus, så han Numitor omfavne Remus og fikk dermed bekreftet at Remus var Numitors barnebarn. Han rådet så Numitor og Remus om å handle raskt, for Romulus marsjerte mot byen med en hær av dem som hatet og fryktet Amulius. Romulus' hær var delt inn i 200 mann sterke manipeler. Remus handlet raskt og fikk borgerne i byen til å gjøre opprør samtidig som Romulus angrep fra utsiden. Amulius gjorde ingen ting eller la planer for sin egen sikkerhet ut av ren forvirring, ble tatt og henrettet.

rediger Grunnleggelsen av Roma

Med dødsfallet til Amulius roet byen seg og tilbød Romulus og Remus en delt krone. Men tvillingene nektet å være konger så lenge bestefaren deres var i live og ønsket ikke å bo i byen som undersåtter. Etter å ha gitt kongetittelen tilbake til Numitor og æret sin mor Rhea Silvia, forlot de Alba Longa for å grunnlegge sin egen by på skråningene til Palatinhøyden. Men før de forlot Alba Longa, tok de med seg flyktninger, rømte slaver og alle andre som ønsket en ny sjanse i livet.

Men da Romulus og Remus ankom Palatin, kranglet de over hvor den eksakte posisjonen til byen skulle være. Romulus var bestemt på å bygge byen på Palatin, mens Remus ønsket å bygge byen på Aventinhøyden som var strategisk og lett å forsvare. De to ble enige om å avgjøre sin krangel ved å teste sine evner som augurer og etter gudenes vilje. Hver satte seg på bakken et stykke fra hverandre. Remus så seks gribber, mens Romulus så tolv. Siden da så romerske høvdinger på gribbene som jærtegn.

Da Remus ble rasende etter Romulus sin seier, og ettersom Romulus begynte å grave en grøft hvor hans bymurer skulle gå den 21. april 753 f.Kr., latterliggjorde han deler av arbeidet og motarbeidet andre. Til slutt kastet Remus seg over grøften, et tegn på ulykke, siden det impliserte at hans by ville enkelt bli brutt ned. Romulus drepte ham umiddelbart. Faustulus ble også drept i kampen som fulgte. Da kampene ebbet ut, gravla Romulus både Remus og Faustulus før han fortsatte å bygge sin by. Han kalte byen Roma etter seg selv, og tjente som dens første konge.

Etter at byen stod ferdig, delte Romulus folket i Roma som kunne kjempe i regimenter på 3000 infanterister og 300 kavalerister. Romulus kalte disse regimentene legioner. Resten av folket ble innbyggerne i byen, og ut av disse håndvalgte han 100 av de mest edle mennene til å tjene som et råd for byen. Han kalte disse mennene patrisiere og deres råd det romerske senatet. Romulus kalte disse edle mennene patrisiere ikke bare fordi de var fedre av legitime sønner, men også fordi han hadde tenkt at de store og rike skulle behandle de svake og fattige som fedre behandler sine sønner.

Romulus spredte ryktet om Roma som et tilfluktssted for alle som ønsket et nytt liv. På grunn av dette tiltrakk Roma seg en befolkning av eksilanter, flyktninger, mordere, kriminelle og rømte slaver. Romas befolkning vokste så mye at byen hadde bosatt fem av de syv høydene i Roma: Kapitolhøyden, Aventinhøyden, Caeliushøyden, Quirinalhøyden og Palatinhøyden. Romulus så derimot at et problem raskt var i ferd med å oppstå for ham. Byen hans ble fylt opp av utlendinger, få av dem hadde koner. Romulus bestemte seg for at han trengte å fylle byen sin med kvinner også.

For å løse dette problemet avholdt han en festival, Consualia, og inviterte naboene sabine-stammen som sine gjester. Sabinene kom i store mengder og tok med seg sine døtre. Romulus planla å kidnappe sabine-kvinnene og ta dem med tilbake til Roma til sine borgere. Da sabinene ankom, satt Romulus blant sine senatorer kledt i lilla. Signal for at komplottet kunne starte, var at han skulle reise seg og legge sammen kappen for så å kaste den rundt seg igjen. Bevæpnet med sverd holdt mange av hans tilhengere øye med ham, og da signalet ble gitt, trakk hans adelsmenn sverdene sine, stormet inn med rop og fanget døtrene til sabinene, men tillot og oppmuntret mennene til å unnslippe uskadet. Til sammen ble 700 kvinner fanget og brakt tilbake til Roma. Denne hendelsen blir husket i forskjellige verk som «sabinerinnerovet».

rediger Krigen med sabinene

Sabinene var et tallrikt og krigersk folk, men de hadde ulempen med at de var bundet av verdifulle gisler. De fryktet for sine døtre og sendte ambassadører med fornuftoge og moderate krav til Romulus om å få tilbake sine jomfruer, forkaste sine voldelige gjerninger. De forsøkte å overtale ham og lovet å etablere et vennlig forhold mellom folkeslagene. Men Romulus ville ikke oppgi jomfruene og krevde at sabinene skulle tillate ekteskap med romerne, mens de trakk ut tiden og gjorde omfattende forberedelser til krig.

Mens de fleste av sabinene fremdeles var opptatt med sine forberedelser, trakk sabinene i noen få byer sammen og angrep romerne. I slaget som fulgte ble de beseiret og overgav sine byer til Romulus, territoriet ble delt og menneskene selv ble transportert til Roma. Romulus distribuerte territoriet blant sine borgere, med unntak av områdene til foreldre av jomfruene. Disse særget han for at deres eiere skulle beholde.

Sabinene ble rasende over dette, og utnevnte Titus Tatius i respons som øverste kommandant over alle sabiner, og marsjerte med hæren mot Roma. Byen var vanskelig å komme til da Kapitolhøyden var dens festning. En vaktstyrke var stasjonert der under kommandoen til kapteinen Tarpeius. Men Tarpeia, kommandantens datter, forrådte sitadellen til sabinene etter å ha fått lyst på de gyldne armbåndene som hun så at de bar. Hun ba om deres venstre armbånd som betaling for sitt forræderi. Tatius gikk med på dette, hun åpnet porten i løpet av natten og slapp sabinene inn. Da de kom inn, beordret Tatius til sine sabiner at de skulle kaste alt de hadde på deres venstre arm til henne for å holde sin avtale. Tatius var den første til å kaste til henne ikke bare armbåndet, men også skjoldet. Alle hans menn fulgte hans eksempel og jenta ble drept av gullet og begravd under skjoldene. Hun døde av antallet og vekten av dem.

Sabinene kontrollerte nå Kapitolhøyden og Romulus utfordret dem i sinne til åpent slag. Tatius aksepterte. Sabinene marsjerte ned Kapitol og kjempet mot romerne mellom høydene i et myrområde som en dag skulle bli Forum Romanum. Sabinene overveldet romerne og de ble tvunget tilbake til romernes murer ved Palatinhøyden. Bak murene begynte romerne å flykte fra slaget. Romulus bøyde seg og ba til Jupiter og romerne samlet seg på nytt bak Romulus og stålsatte seg til å stå fast. Senere ble et tempel bygd til Jupiter Stator bygd på stedet Romulus ba (stator betyr «den blivende»). Romulus ledet romerne fremover og drev sabinene tilbake til punktet hvor Vesta-tempelet senere skulle stå.

Da romerne og sabinene forberedte seg på å fortsette slaget, ble de stoppet av synet av de bortførte døtrene til sabinene som strømmet ut fra byen Roma gjennom infanteriet og de døde kroppene. Sabinekvinnene løp frem til sine menn og deres fedre, noen bar spedbarn i sine armer. Begge arméene var så beveget av dette at de trakk seg fra hverandre for å gi kvinnene plass mellom slaglinjene. Sabinekvinnene ba sine romerske ektemenn og sine sabinerfedre og brødre om å akseptere hverandre og leve som en nasjon. Preget av sorg ble en våpenstillstand inngått og lederne avholdt en konferanse. Det ble bestemt at både Romulus og Tatius skulle herske som forente konger over romerne, inkludert de nylig tilsluttede sabinene.

Roma doblet sin størrelse. Romerne bosatte seg på Palatinhøyden og sabinene slo seg ned på Quirinalhøyden. De to nasjonene valgte en tredje høyde til å tjene som senter for styre og administrasjon for byen Roma, Kapitolhøyden. Fra de nye sabinerborgerne ble 100 nye adelsmenn valgt til å bli patrisiere og sluttet seg til senatets rekker. Legionene ble doblet i størrelse, til 6000 infanterister og 600 kavalerister (omtrent det samme antall som den klassiske romerske legion). Kulturene til romerne og sabinene ble også slått sammen i denne unionen. Sabinene adopterte den romerske kalender, og romerne adopterte rustningen og den avlange skjoldene til sabinene.

rediger Livet etter grunnleggelsen av Roma

Etter fem år med felles styre ble Tatius drept av fremmede ambassadører og Romulus ble konge alene over romerne. Romulus innførte lover som hindret ekteskapsbrudd og mord. Som konge i Roma var han ikke bare øverste kommandør over arméen, men også byens øverste dømmende autoritet. Hans dommer over mange kriminelle ble holdt i stand i over seks hundre år uten at et eneste tilfelle som ble rapportert i Roma ble trukket i tvil.

Under Romulus sin administrasjon ble folket i Roma delt inn i tre stammer: en for latinere (Ramnes), en annen for sabinene (Tities) og en tredje for etruskere (Luceres). Disse tre stammene ble romerne. Hver av disse stammene hadde en tribun som representerte deres respektive stammer i alle sivile, religiøse og militære affærer. Når de var i byen, var de magistrater over stammene og utførte offer på deres vegne, og i krigstider var de Romas militære kommandanter. Ramnesene tok sitt navn fra Romulus, titiesene tok sitt navn fra Titus Tatius og luceresene tok sitt navn fra det etruskiske navnet for ære.

Etter å ha opprettet disse tre stammene, ble Comitia Curiata institusjonalisert. For å danne grunnlaget for Comitia Curiate, delte Romulus hver av de tre stammene inn i ti curiae, med de tretti curiae som tok sine individuelle navneformer fra tretti sabinekvinner som Romulus og hans tilhengere hadde kidnapped. Hver av de individuelle curia ble så igjen delt inn i ti gentes, som dannet grunnlaget for nomen i den romerske navnekonvensjonen. Når Romulus ville samle Comitia Curiate og legge forslag enten fra ham selv eller senatet frem for Curiate for ratifikasjon, ville de ti gentes innen hver curia kaste en stemme, med den kollektive stemmen til curiaen gikk til majoriteten til gentesene. Dette dannet grunnlaget for det moderne valgmannssystemet i USA.

Romulus, som var en kriger, opprettet en personlig livvakt for seg selv kalt celeres. Celeresen bestod av Romas tre hundre beste ryttere som var under kommando av Celerum Tribune, som også var tribun for ramnes-stammen. Celeres tok sitt navn fra sin leder, en nær venne av Romulus som het Celers som hjalp ham med å drepe Remus og grunnlegge byen Roma. Denne spesielle militære enheten fungerte veldig likt pretorianergarden til Augustus, da den var ansvarlig for Romulus sin personlige sikkerhet og for sikkerheten til Roma mens legionene var på grensene. Forholdet mellom Romulus og hans tribun var også lignende forholdet mellom den romerske diktator og hans Magister Equitum. Celers, som Celerum Tribune, ble regnet som nestkommanderende i staten, og i Romulus sitt fravær hadde han retten til å sammenkalle Comitia og kommandere arméene.

Fra grunnleggelsen av Roma til hans død førte Romulus kriger og ekspanderte sitt territorium, og dermed Romas territorium, i over to tiår. Han erobret mange av nabobyene, hovedsakelig etruskiske byer, og fikk kontroll uten sidestykke over området til Latium, Toscana, Umbria og Abruzzo. I det som skulle ble den tradisjonelle krigsstilen til Roma, selv om Romulus kan ha tapt noen slag på veien, tapte han aldri en eneste krig han kjempet.

Etter sine siste kriger mot etruskerne, døde kongen av Alba Longa, Numitor, Romulus sin biologiske bestefar. Folket i Alba Longa tilbød av egen vilje kronen til Romulus, da de mente at han var den rettmessige herskeren over byen som blodarving av Numitor. Romulus aksepterte herredømme over byen, men fikk mye godvilje fra byens befolkning ved å legge styret over byen i hendene til folket i byen. En gang i året utnevnte Romulus en guvernør over byen. Dette var en mann valgt av folket i Alba Longa.

I sine eldre dager, støttet Romulus seg mindre og mindre på senatet. Selv om dette var helt lovlig, gikk det mot tradisjonen. Senatet ble en marionett og hadde ingenting de skulle ha sagt i administrasjonen av byen. Senatet kunne bare kalles sammen når Romulus gjorde det, og når det var samlet, satt senatorene i stillhet og lyttet på hans befalinger. Senatorene fant snart ut at deres eneste fordel ovenfor vanlige innbyggere, var at de fikk vite om besluttningene raskere enn vanlige folk. På sin egen autoritet delte han territoriet vunnet i krig blant sine soldater, og uten støtte eller ønsker fra patrisierne. Patrisierne mente han fornærmet deres rettigheter i senatet. Selv om hatet blant senatorene vokste, fryktet de ham for mye til å motsi ham åpent og vise ham sin misnøye.

rediger Død, oppstandelse og etterfølgere

Romulus sitt liv endte i det 28. året av hans styre med en overnaturlig forsvinning, dersom han ikke ble myrdet av senatet. En dag da Romulus og hele folket hadde gått til sletten bak byen, startet en plutselig storm. Mørket ble så sterkt at folk flyktet i redsel. Da stormen gav seg, kom romerne tilbake. Men til deres overraskelse hadde Romulus forsvunnet. Folket lette etter ham, men ingen kunne finne ham. Folket var forbauset, alle snakket om hans plutselig forsvinning og lurte på hva som hadde skjedd med sin konge, da en av senatorene reiste seg og ba om stillhet.

Etter at senatoren hadde roet folkemengden, fortalte han romerne at han hadde sett Romulus bli båret opp i himmelen. Romulus, sa senatoren, hadde ropt at han skulle bo med gudene og ba folket om å tilbe ham som guden Quirinus. Som svar på dette bygget romerne et tempel på høyden hvor senatoren sa Romulus hadde steget opp. Høyden ble kalt Quirinalhøyden til Romulus sin ære, og i mange år tilba romerne Romulus, grunnleggeren av byen og deres første konge fra det stedet.

Plutark (Liv av Numa Pompilius) forteller legenden med en viss skepsis:

«Det var det trettisyvende år, telt fra grunnleggelsen av Roma, da Romulus som da hersket, den femte dagen av måneden juli, gjorde det som blir kalt Capriotine Nones, gav et offentlig offer på geitemyren, i åsynet til senatet og folket i Roma. Plutselig ble himmelen mørkere, en tykk sky av storm og regn senket seg på jorden. Vanlige folk flyktet i redsel og ble spredt, og i denne virvelvinden forsvant Romulus, hans legeme ble aldri funnet enten levende eller død. Mistanker om slett spill er i dag knyttet til patrisierne, og rykter gikk blant folket om at de, redde for kongelig styre, forsterket nylig av Romulus sin vekslende holdning mot dem, hadde rottet seg sammen mot hans liv og fjernet ham, slik at de kunne overta autoriteten og styret i egne hender. Denne mistanken forsøkte de å sette til side ved å gi guddommelig ære til Romulus, som til en som ikke er død, men har gått over i en høyere tilstand. Og Proculus, en mann en skal merke, avla ed på at han så Romulus tatt opp til himmelen i sin rustning og antrekk, og hørte ham, idet han steg opp, rope at de heretter skulle kalle ham ved navnet Quirinus.»

«Så begynte noen stemmer å proklamere Romulus sin guddommelighet. Ropet steg, og til slutt hyllet alle som var tilstede ham som en gud og sønn av en gud, og ba til ham om alltid å være nådig og beskytte hans barn. Men selv på denne store anledningen var der, tror jeg, noen få som ikke trodde og som i hemmelighet fastholdt at kongen hadde blitt revet i stykker av senatorene. Ved alle anledninger gikk fortellingen rundt, men i forandrede begreper. Men det var ikke viktig etter som æresfrykt og respekt for Romulus sin storhet satte segl på den andre versjonen av hans slutt, som ble gitt videre troverdighet ved den betimelige handlingen til en viss Julius Proculus, en mann, blir vi fortalt, æret for hans vise råd på viktige saker. Tapet av kongen hadde etterlatt folket i en urolig tilstand, mistenksomme ovenfor senatorene, og Proculus, klar over det overhengende humøret, fikk den slue idéen om å tale til forsamlingen. Romulus, erklærte han, far av vår by steg ned fra himmelen ved daggry denne morgen og stod foran meg. I æresfrykt stod jeg foran ham, og ba om lov til å se på hans ansikt uten synd. Gå, sa han, og fortell romerne at ved himmelens vilje skal mitt Roma bli verdens hovedstad. La de lære å være soldater. La de vite, og lære sine barn, at ingen makt på jorden kan stå imot Romas våpen. Etter å ha talt disse ord, ble han igjen tatt opp i himmelen.»

(Titus Livius, 1.16, trans. A. de Selincourt, The Early History of Rome, 34-35) [1]

Som guden Quirinus sluttet Romulus seg til Jupiter og Mars i den arkaiske triade. Quirinus ble avbildet som en skjegget kriger i både religiøse og slagbekledning med et hevet spyd. På den måten ble han sett på som en krigsgud og som styrken til det romerske folk, men enda viktigere som den guddommelige likhet med byen Romas selv. Quirinus fikk en Flamen Maiores kalt Flamen Quirinalis som fulgte med på tilbedelsen av ham og ritualene. Romerne kalte seg til og med quirites til hans ære. Etter Romulus sin død, ble han etterfulgt av Numa Pompilius som den andre kongen av Roma.

rediger Kilder

rediger Primærkilder

• rundt Ã¥r 100 Plutark (Romulus liv, Numa Pompilius, Camillus)
• rundt Ã¥r 10 Titus Livius (Romas tidlige historie)

rediger Sekundære kilder

• rundt 40 f.Kr. Cicero (Republikken VI, 22: Scipios drøm)
• rundt Ã¥r 20 Dionysios av Halikarnassos (L. 2, Romersk historie (Bok I))
• rundt Ã¥r 100 Florus (Bok I, I)
• rundt Ã¥r 200 Dio (Dion) Cassius

rediger Noter

1. ^ Det nøyaktige tidspunktet for når Romulus og Remus ble født er ukjent. Plutark sier at Romulus var 54 år da han døde i 717 f.Kr. Dersom dette er sant, ble de født en gang i år 771 f.Kr. Dette betyr også at Romulus grunnla byen i en alder av 18 år.

Tvillinger som mytisk tema er dypt befestet i mytologi rundt Middelhavet: sammenlign Dioskurerne i Hellas og Amfion og Zethos i Theben.

Sammenlign historien om Romulus og Remus med kong Sargon av Akkad, Moses og Perseus for lignende fortellinger om babyer som ble plassert i kurver og sendt ut på vannet.

Romulus og Remus er blant de mest kjente ville barn i mytologi og skjønnlitteratur.