| Artikkelen inngÄr i serien om Norges historie |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder HĂžymiddelalder Senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kiel-freden Embetsmannsstaten Industrialiseringen Framveksten av det norske UnionsopplĂžsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Arbeiderpartistaten Oljeindustri og deindustrialisering |
rediger Steinalder (fĂžr 1800 f.Kr.)
- Utdypende artikkel: Steinalderen i Norge
De eldste spor av mennesker i det som i dag er Norge er funnet i Aukra kommune og dateres til omlag 9200 Är f.Kr. Den 11 000 Är gamle boplassen ble funnet av arkeologer fra Vitenskapsmuseet i Trondheim. Pionerbosetning er et begrep arkeologene har tatt i bruk om den eldste bosetningen, mennesker som trolig kom fra Doggerland eller NordsjÞlandet. Fosnakulturen, Komsakulturen og NÞstvetkulturen er de tradisjonelle betegnelser pÄ fangstkulturer fra eldre steinalder.
Under den yngre steinalderen (4000 f.Kr.â1800 f.Kr.) har et nytt folk innvandret til landet, det sĂ„kalte steinĂžksfolket. Helleristninger fra denne perioden viser motiver fra jakt og fiske som stadig var viktige nĂŠringer. Fra denne perioden er det funnet en megalittgrav i Ăstfold.
rediger Bronsealder (1800 f.Kr.â400 f.Kr.)
- Utdypende artikkel: Bronsealderen i Norge
Bronsealderen i Norge kan deles i to faser:
- Eldre bronsealder (1800-1100 f.Kr.)
- Yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.)
I bronsealderen ble samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Det vokste det fram en rik hĂžvdingklasse som hadde nĂŠre forbindelser med SĂžr-Skandinavia. Bosetningene ble mer permanente og folk tok i bruk hest og ard. Man skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og folk ble gravlagt i store gravhauger. Helleristninger fra bronsealderen indikerer at menneskene drev soldyrking.
rediger Jernalder (ca. 500 f.Kr.âca. 1050 e.Kr.)
rediger Eldre jernalder (ca. 500 f.Kr.âca.570 e.Kr.)
- Utdypende artikkel: Jernalderen i Norge
- FĂžrromersk jernalder (ca. 500 f.Kr.âca. 0)
- Romersk jernalder (ca. 0âca. 400 e.Kr.)
- Folkevandringstid (ca. 400â600)
Under folkevandringstiden (ca. 400â600) kom nye folkeslag til Norge, og ruiner av festningsbygninger o.l. blir tolket som tegn pĂ„ at det har vĂŠrt snakk om en voldelig invasjon.
rediger Yngre jernalder
- Merovingertiden (500â800)
- Utdypende artikkel: Merovingertiden
- Vikingtiden (793â1066)
- Utdypende artikkel: Vikingtiden i Norge
Norske vikinger drar pÄ plyndringstokter og handelsferder rundt Vest-Europas kystland. Store grupper av nordmenn utvandrer til de britiske Þyer, Island og GrÞnland. Harald HÄrfagre starter sent pÄ 800-tallet en samlings-prossess av Norge, som ble fullfÞrt av Harald HardrÄde i 1060-Ärene. Landet ble kristnet under kongene Olav Tryggvason, falt i slaget ved Svolder (1000) og Olav Haraldsson (den hellige), falt i Slaget pÄ Stiklestad i 1030.
rediger Tidlig middelalder (1066â1184)
- Hovedartikkel: Tidlig middelalder i Norge
- Se ogsÄ Borgerkrigstiden
Tidlig middelalder er benevnelsen pÄ perioden fra 1066 til 1184 i Norges Histore.
Slaget ved Stamford Bridge i 1066 markerer overganen fra Vikingtiden til Middelalderen i Norge. Slaget er regnet som det siste av vikingferdene, og kong Harald HÄrdrÄde dÞde der.
Ved slutten av perioden hevdet Sverre Sigurdsson at han var sÞnn av kong Sigurd Munn. Sverres pÄstand utlÞste en opptrapping av borgerkrigene i Norge, som ikke tok endelig slutt fÞr i 1240.
Norge hadde allerede pÄ 800-tallet fÄtt sitt fÞrste bysamfunn, men pÄ tusen og ellevehundretallet fikk vi de fÞrste varige byene. Kirken og kongemakten var viktige krefter i denne tidlige urbaniseringen.
rediger HĂžymiddelalder (1184â1319)
- Hovedartikkel:HĂžymiddelalder i Norge
Etter borgerkriger pÄ 1100-tallet fikk landet en relativ storhetstid i 1200-Ärene. Island og GrÞnland ble underlagt kongemakten i 1262, og Norgesveldet nÄdde sin stÞrste utstrekning under HÄkon IV HÄkonsson. Den siste kongen av HaraldsÊtten, HÄkon V Magnusson, dÞde sÞnnelÞs i 1319. Frem til 1600-tallet strakte Norge seg helt ned til Göta elv, som den gang var Norges grense mot Sverige og Danmark.
rediger Senmiddelalder (1319â1537)
PÄ grunn av gjentatte pestepidemier ble befolkningen omtrent halvert og de minst produktive av landets gÄrder lagt Þde. Det tok flere hundre Är fÞr befolkningen atter nÄdde nivÄet fÞr 1349. De som overlevde epidemiene fikk imidlertid flere Þkonomiske ressurser pÄ deling. Skatteinntektene til staten nÊrmest kollapset, og en stor del av adelsslektene dÞde ut eller sank ned i bondestand pÄ grunn av landskyldfallet. Hanseatene overtok handel og skipstrafikk og dominerte fiskeeksporten. Erkebiskopen i Nidaros var landets mektigste mann Þkonomisk og politisk, ettersom kongedynastiet giftet seg inn i det svenske i 1319 og dÞde ut i 1387. Etterhvert ble KÞbenhavn rikets politiske sentrum og Bergen handelssentrum, mens Trondheim forble det religiÞse sentrum.
rediger Fra reformasjon til enevelde (1537â1660)
- Utdypende artikkel: Fra reformasjon til enevelde
I 1537 ble reformasjonen gjennomfÞrt i Norge. Med det ble nesten halvparten av landets eiendom ved et pennestrÞk konfiskert av kongemakten. Presteskapet, som hadde stor makt som en egen organisasjon, ble nÄ utnevnt av statskirken, administrert fra KÞbenhavn. I denne perioden ble Norge styrt av (hovedsakelig) danske adelige lensherrer, som opptrÄdte som mellommenn mellom bÞndene og Oldenborg-kongen innen rettsvesen, skatte- og tollinnkreving.
Fra 1570 og frem til 1721 lÄ Oldenborg-dynastiet i gjentatte kriger med Vasa-dynastiet i Sverige. Finansieringen av disse krigene fÞrte til en voldsom skatteskjerpelse som medfÞrte stor nÞd.
Politisk-geografisk mÄtte Oldenborg-kongene avstÄ til Sverige de norske landskapene Jemtland, Herjedalen, Idre og SÀrna, samt BÄhuslen. Som ledd i finansingen av krigene ble statsapparatet utvidet. Kongemakten begynte i stÞrre grad Ä gjÞre seg gjeldende i rettspleien. Inntil denne perioden hadde volds- og Êrekrenkelsessaker vÊrt behandlet som sivilsaker mellom borgerne. StraffenivÄet ble sterkt skjerpet. I denne perioden ble ogsÄ minst 307 personer henrettet for hekseri i Norge. Kulturelt ble landet preget av at skriftsprÄket ble dansk pÄ grunn av Bibel-oversettelsen og KÞbenhavn universitets utdannelsesmonopol.
rediger Eneveldet til Kielfreden (1660â1814)
Inntil 1660 hadde kongen vÊrt valgt av det danske riksrÄdet, mens han arvet Norges rike. Etter en serie militÊre nederlag begikk kongen statskupp og avsatte riksrÄdet. Kong Fredrik III innfÞrte eneveldet, noe som innebar at det knapt var noen som helst juridiske begrensninger i kongens makt. Dette ble starten pÄ en omfattende utvidelse av statsapparatet, og den sivile administrasjonen ble i stÞrre grad kontrollert fra sentraladministrasjonen i KÞbenhavn. BÄde Danmark og Norge fikk nye lovbÞker. Den elendige statsÞkonomien fÞrte til et omfattende salg av krongods, fÞrst til statens kreditorer. Videre salg gjorde at mange bÞnder ble selveiende pÄ slutten av 1700-tallet. Industriell utnyttelse av norsk naturressurser kom i gang, og handel og skipsfart og sÊrlig Þkende trelasteksport fÞrte til til Þkonomisk oppgang i siste del av 1700-Ärene.
rediger 1814
Norge forble Oldenborg-kongenes arverike til 1814, da kongen ved Kielfreden mÄtte gi avkall pÄ riket etter Ä ha vÊrt pÄ den tapende siden under Napoleonskrigene. Norge ble avstÄtt til kongen av Sverige. Stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en politisk elite som Þnsket et selvstendig Norge. En grunnlovgivende forsamling ble valgt og samlet seg pÄ Eidsvoll, hvor en ny Grunnlov ble vedtatt og Christian Frederik valgt til norsk konge 17. mai 1814. ForsÞket pÄ Ä skape en uavhengig norsk stat mÄtte oppgis som fÞlge av svensk maktbruk. Ved Konvensjonen i Moss var fredsvilkÄrene at Norge mÄtte akseptere en personalunion med Sverige. Men landet fikk beholde Grunnloven og Stortinget mot at Christian Frederik frasa seg tronen. 4. november 1814 valgte Stortinget Sveriges konge til konge av Norge, etter Ä ha vedtatt de grunnlovsendringer som var nÞdvendige pÄ grunn av unionen. Grunnloven var influert av prinsippene fra den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklÊringen og var blant de mest demokratiske i verden. Selvstendighetsbestrebelsene i 1814 gjenreiste Norge som stat, formelt en selvstendig stat, men innenfor en pÄtvunget lÞs union med Sverige. Landet hadde fullt indre selvstyre og separate institusjoner, og bare kongemakten og utenrikspolitikken var felles for de to statene.
rediger Embetsmannsstaten (1814â1884)
- Hovedartikkel: Embetsmannsstaten
Grunnloven ble undertegnet og Christian Frederik ble valgt til konge av det selvstendige Norge 17. mai 1814, som stadig er nasjonaldag i landet. Selvstendighet var imidlertid ikke realpolitisk mulig. Etter en kort krig med Sverige mÄtte kong Christian Frederik frasi seg tronen, men oppnÄdde ved Konvensjonen i Moss, signert 14. august 1814, at Sveriges kronprins Karl Johan Bernadotte godtok at Norge kunne beholde sin demokratiske grunnlov og egne institusjoner innenfor en personalunion. Stortinget valgte Sveriges konge til Norges konge 4. november 1814.
rediger Industrialiseringen i Norge (1850â1900)
- Hovedartikkel Industrialiseringen i Norge
I 1850 var Norge fremdeles et fÞrindustrielt samfunn, med 3/4 av befolkningen knyttet til fiske og landbruk. Det hadde vÊrt lite utvikling i Norge de siste 150 Ärene, og det var fÄ som trodde at Norge ville gjennomgÄ den forandringen som foregikk de neste 50 Ärene.
Befolkningsveksten i Norge fra 1600-tallet fÞrte til overskudd pÄ arbeidskraft i bygdene, Þkning av antall husmenn og jordmangel. De fleste som jobbet innen landbruk levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tÞmmerhogst i tillegg. Arbeidet var tungt og det var fÄ hjelpemidler og i onnearbeidet mÄtte ogsÄ barn gjÞre en innsats. Fra 1850 Þkte befolkningen sterk og det ble utviklet nye nÊringer i byene, noe som tvang frem forandringer.
Jordmangel og overskuddet av arbeidskraft fÞrt til at veldig mange flyttet fra bygdene til byene, eller utvandret til USA. Folkevandringen fÞrte til at det ble mangel pÄ arbeidskraft i bygdene, noen som fÞrte til at mange bÞnder mÄtte gÄ over til en mer ensrettet drift der bruk av maskiner ble viktig for Ä kunne drive gÄrden.
Folkevandringen fÞrte ogsÄ til at det var god tilgang til arbeidskraft i byene, og industrien tok i bruk maskiner som gjorde produsksjon mer effektiv. Dampmaskiner gjorde at man ikke lengre var avhengig av vannkraft for Ä bygge fabrikker, og mye industri vokste frem pÄ steder med god tilgang pÄ rÄstoffer eller i byer med god havn.
Mange av maskinene var vanskelige Ä vedlikeholde for voksne pÄ grunn av at det var vanskelig Ä komme til, derfor var det mange barn som jobbet med maskiner pÄ fabrikker. Dette kan sees som en viderefÞring av hvordan barn mÄtte ta del i gÄrdsarbeidet i bygdene. Barnearbeid var utbredt og barna mÄtte ofte jobbe lange dager, og lÊrerne ble lei av elever som sovnet i timene. Det var lÊrerne, ikke foreldre, som agiterte mot barnearbeid. Stortinget vedtok lover i 1892 som bestemte at barn under 12 Är ikke hadde lov til Ä jobbe, og barn under 18 Är ikke skulle jobbe mer enn 10 timer.
rediger Framveksten av det norske (1884â1905)
- Se utdypende artikkel Framveksten av det norske
- Se utdypende artikkel UnionsopplĂžsningen
Da regjeringen Selmer i 1884 frarÄdet kong Oscar II Ä sanksjonere en grunnlovsendring som ville nekte statsrÄdene alminnelig adgang til Stortinget, innledet Stortinget riksrettssak mot regjeringen for Ä ha skadet landet. Regjeringen ble dÞmt og mÄtte gÄ av, og venstremannen Johan Sverdrup dannet ny regjering. Med ordene «All makt i denne sal» oppsummerte Sverdrup denne endringen i konstitusjonen, hvor kongens makt ble begrenset og parlamentarismen ble innfÞrt. Etter 1890-tallet har det blitt konstitusjonell sedvane for at ingen regjering kan bli sittende med et Stortingsflertall mot seg.
Etter Ärelang strid mellom Oscar II og de norske regjeringer omkring Þnske om norsk innflytelse i utenriksspÞrsmÄl i unionen, vedtok Stortinget ensidig den 7. juni 1905 at unionen med Sverige var opplÞst, idet kong Oscar hadde opphÞrt Ä vÊre Norges konge. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning i august. Krig med Sverige ble unngÄtt ved forhandlingene i Karlstad hÞsten 1905.
Unionens formelle opplĂžsning skjedde 26. oktober 1905, da den siste unionskongen frasa seg tronen og anerkjente Norge som uavhengig stat.
rediger Venstrestat, klassekamp og krisetid (1905â1940)
- Hovedartikkel: Fra venstrestat til kriseforlik
I denne epoken gikk Norge fra Ä vÊre et ruralt bondesamfunn til et urbant industrisamfunn. Etter 1900 skjÞt industrialiseringen for alvor fart. FiskeriflÄten og handelsflÄten ble raskt motorisert. Vannkraften skapte sterk Þkonomisk vekst og en industrialiseringbÞlge. Selskapet Norsk Hydro ble symbolet pÄ koblingen mellom vitenskap og industriproduksjon. Utvandringen til USA nÄdde et andre toppunkt i 1911, fÞr den opphÞrte under Verdenskrigen. Utvandring og nye arbeidsplasser til sjÞs og i byene tÞmte bygdene og omveltet samfunnet. Industrien skapte en klasse av rotlÞse industriarbeidere som gradvis organiserte seg i fagforbund.
Under Verdenskrigen var Norge formelt nÞytralt, selv om tyskernes ubÄtkrig fÞrte til 2000 dÞde sjÞfolk, og mer enn 800 skip gikk tapt, og tilsammen 1 200 00tonn gikk tapt[trenger referanse]. Sympati med vestmaktene og enormt overskudd og spekulasjon innen shipping. Etter Verdenskrigen ble samfunnet aldri «normalt» igjen (dvs som fÞr 1914). Revolusjonen i Russland splittet arbeiderbevegelsen i fraksjoner der noen ville ha vÊpna revolusjon, mens andre ville vinne makten gjennom valg. Ikke bare arbeiderbevegelsen forble splittet, Venstre-bevegelsen(e) og HÞire lÄ i bitter strid om mÄlsak, avholdssak, kristendomsfortolkning og alt.
Etter en serie med til dels selvskapte og internasjonale kriser, slo i 1929 verdenskrisen til. Opptil 30-40 prosent arbeidsledighet blant fagorganiserte skapte nÞd og dysterhet. Krisa fÞrte ogsÄ til mottiltak som nybrottsarbeid og smÄindustri. Krisa fÞrte til at flertallet av befolkningen sluttet Ä tro pÄ kapitalistisk demokrati. PÄ hÞyresiden var grunnleggelsen av Nasjonal Samling den siste av flere antidemokratiske strÞmdrag, mens pÄ venstresiden ble det tidligere revolusjonÊre Arbeiderpartiet valgt inn pÄ en anti-kriseprogram og kom i regjering etter et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, det sÄkalte Kriseforliket.
rediger Krig og okkupasjon (1940â1945)
- Hovedartikkel: Norge under andre verdenskrig
9. april 1940 ble Norge uventet invadert av Nazi-Tyskland. Etter to mÄneders militÊr motstand mÄtte de norske styrkene gi opp kampen, mens kongen og regjeringen gikk i eksil. Landet ble okkupert og forble okkupert frem til 8. mai 1945. PÄ det meste var 250 000 tyske tropper stasjonert i landet. All sivil myndighet var samlet i et tysk Reichskommissariat, som oppnevnte en norsk «kommissarisk» regjering, fra 1942 ledet av major Vidkun Quisling, fÞrer for det norske nasjonalsosialistiske partiet nasjonal Samling. MisnÞyen med de tyske okkupasjonen og nazifiseringen av det norske samfunnet utviklet seg fra lunkenhet til rent hat, og gav seg utslag i et motstandsarbeid som selv om det var av liten militÊr betydning, likevel fikk dyp innvirkning for befolkningens kollektive identitet i flere generasjoner etter krigen. Norges handelsflÄte var derimot sÊrdeles viktig for de alliertes krigsinnsats. Krigen la ogsÄ grunnlaget for de utenrikspolitiske og kulturelle bÄndene med USA og Storbritannia som kom til Ä prege etterkrigstiden.
rediger Industrisamfunn, planstyre og sosialdemokrati (1945â1972)
Skjebnefellesskapet og den felles fienden under tysk okkupasjon la en demper pĂ„ klassestridighetene som hadde dominert i mellomkrigstiden. Oslo-flĂžyen av Arbeiderpartiet fikk rent parlamentarisk flertall ved det fĂžrste etterkrigsvalget og brukte sin innflytelse til Ă„ pĂ„begynne innfĂžringen av en sosialistisk planĂžkonomi i ly av pris- og rasjoneringspolitikken arvet fra knapphetstiden under krigen. Kriser, fattigdom og arbeidsledighet skulle avskaffes ved hjelp av storstilt sosial ingeniĂžrkunst, der sosialĂžkonomene hadde en lederrolle i planleggingen. Motstanden mot planĂžkonomi fra borgerlig side, sammen med Norges sikkerhetspolitiske allianse med USA, fĂžrte imidlertid til at det Ăžkonomiske systemet forble grunnleggende kapitalistisk. Ăkonomisk bar perioden preg av en kontinuerlig sterk Ă„rlig vekst pĂ„ over tre prosent i hele Vest-Europa frem til oljekrisen tidlig pĂ„ 1970-tallet. Veksten fĂžrte til at arbeidslĂžsheten ble avskaffet og fattigdommen drastisk redusert. Den materielle velstandsutviklingen medfĂžrte grunnleggende forandringer i dagliglivet for folk flest. Goder som privatbiler, husholdningsmaskiner, vannklosetter, fjernsyn og feriereiser ble tilgjengelige for nesten alle. Staten satset sterkt pĂ„ undervisningssektoren, slik at langt flere enn tidligere fikk utdannelse ut over grunnskolen. Kulturelt var dette NRK-monopolets storhetstid, nesten hele befolkningen ble bundet sammen av de felles erfaringene som etermediene gav dem.
rediger Oljeindustri og deindustrialisering
rediger Ăkonomi
Rundt 1974 nĂ„dde bĂ„de andelen og antallet av industriarbeidere sitt toppunkt. Ăkonomien gikk heretter i retning mot et postindustrielt service-samfunn. Rikdommen ble plĂžyd tilbake i stadig Ăžkende privat forbruk og gradvis mer omfattende offentlig tjenestetilbud. Gymnas, universitet og hĂžyskoler gikk fra Ă„ vĂŠre forbeholdt en tidel av ungdommen til Ă„ bli Ă„pent for flertallet. Funn av olje og gassressruser i NordsjĂžen skapte ogsĂ„ en ny situasjon. Etter en pionertid med store investeringer og kompetanseoppbygging pĂ„ 70-tallet, begynte store oljeinntekter Ă„ sette sitt preg pĂ„ Ăžkonomien fra og med 80-tallet. Omkring 1995 gikk Norge fra Ă„ vĂŠre en debitornasjon til en kreditornasjon.
rediger Politikk
PÄ tross av Þkonomisk fremgang brÞt enigheten pÄ venstresiden sammen. Folkeavstemmingen om medlemskap i EEC (NÄ EU) var startskuddet til distriktsopprÞr der utkantenes kultur ble fremhevet. Motstand mot USAs krigfÞring i Vietnam sammen med EF-avstemminga fÞrte til en ny bÞlge av sosialistisk tro pÄ sterkere stat pÄ 1970-tallet. Denne tendensen ble imÞtegÄtt av den nyliberalistiske hÞyrebÞlgen pÄ 1980-tallet. Etterkrigstidens tro pÄ planstyre ble nedtonet, ogsÄ innen partiet som hadde innfÞrt sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet. Willoch- og Brundtland-regjeringene endret politikken fra politisk styring av Þkonomien til regulering av et for det meste selvregulerende fritt marked.
rediger Kultur
Etter 2-3 generasjoner der husmorrollen hadde vĂŠrt dyrket som felles ideal, tok flertallet av kvinnene seg lĂžnnet arbeid utenfor hjemmet. Dette fĂžrte til dramatiske endringer av kjĂžnnsrollene. Nye holdninger til skilsmisse, ugift samliv og seksualitet, radikalt forskjellige fra de dominerende holdningene hos generasjonene fĂžr, fikk gjennomslag i denne perioden.
Mediene ble avpolitisert og gradvis avmonopolisert. Befolkningen ble i denne perioden for alvor en del av det internasjonale engelsksprÄklige kulturfellesskapet. Masseturisme til utlandet vokste i denne perioden frem, parallelt med at innvandring fra land i den 3. verden fÞrte til stÞrre etnisk og kulturelt mangfold og til en revurdering av den tidligere mer enhetlige kulturelle identiteten.
rediger Se ogsÄ
rediger Eksterne lenker
 |
Wikikilden: Kategori:Norges historie â originaltekst |