| Konsilet i Nikea | |
| FĂžrste Ăžkumeniske konsil | |
| Dato: | 325 |
| Sted: | Nikea, Bithynia |
| Anerkjent av: | Den katolske kirke, Den ortodokse kirke, Orientalske ortodokse kirker, Den anglikanske kirke, mange protestantiske kirker |
| Innkalt av: | Keiser Konstantin |
| Ledet av: | Usikkert |
| TilstedevĂŠrende: | 250-318 personer |
| Temaer | Arianisme, feiring av pÄske, det melitianske skisma, gyldigheten av dÄp foretatt av kjettere, forholdet til frafalne kristne |
| Dokumenter | Den nikenske trosbekjennelse, diverse andre bestemmelser. |
| Forrige konsil | FĂžrste Ăžkumeniske konsil |
| Neste konsil | FĂžrste konsil i Konstantinopel |
| Kronologisk liste over Ăžkumeniske konsiler | |
Det fÞrste konsilet i Nikea ble avholdt i 325 i Nikea i Bithynia. Det var det fÞrste Þkumeniske konsil, der biskoper fra hele den kristne kirke var samlet. Konsilet ble sammenkalt av keiser Konstantin. Han hadde selv begynt Ä gÄ over til kristendommen; akkurat hvor langt den prosessen hadde kommet er gjenstand for debatt.
Konsilet ble innledet 20. mai 325, og avsluttet 25. juli. Den siste dagen ble 20-Ă„rsjubileet for keiserens innsettelse feiret.
Innhold |
rediger Diskusjonstemaer
Hovedtemaet for konsilet var arianismen. Tidligere lokale konsiler hadde ogsÄ diskutert heresier, men konsilet i Nikea markerer noe nytt; tidligere hadde man bare vedtatt defensive tiltak, mens det nÄ kom frem en mye mer offensiv holdning. Man gikk ogsÄ mye mer i detalj i teologiske spÞrsmÄl enn tidligere. I tillegg diskuterte man praktiske spÞrsmÄl omkring feiringen av pÄske, forholdet til frafalne kristne, gyldigheten av dÄp foretatt av kjettere og andre temaer. Konsilet diskuterte ikke sammensetningen av den Bibelske kanon.
rediger Arianismen
Fedrene startet med innledende diskusjoner arianismen, og Arius selv var en av de ledende i dette. Da Konstantin ankom noen dager senere begynte den fÞrste egentlige sesjon. Han ga noen grunnleggende instruksjoner, og overlot deretter formuleringen av prosedyrer til en komite han selv utpekte. ArbeidsmÄten man valgte fungerte, og etter Ä ha vÊrt samlet i en mÄned vedtok fedrene 19. juni den nikenske trosbekjennelse. Den ble ikke enstemmig vedtatt, noe som var Ä vente ettersom den har en klar brodd mot arianerne.
I begynnelsen var det en hard front mellom de to sidene, arianerne og dem som gjerne kalles de ortodokse (gresk: 'rettroende')1. Eusebius av CÊsarea, allerede kjent som en stor taler og forsker, ledet arianernes fremlegging. Han gjorde sterkt inntrykk pÄ keiseren; senere skulle keiseren stÄ klart pÄ de ortodokses side utad, men han beholdt tilsynelatende en del ariansk tankegang i sitt private trosliv. Da det ble klart at slaget var tapt for arianerne begynte Eusebius etterhvert Ä posisjonere seg som megler mellom flÞyene. Dette var en av grunnene til at keiseren satte ham sÄ hÞyt og helt til sin dÞd holdt sin beskyttende hÄnd over ham. Det var ogsÄ Eusebius som dÞpte keiseren pÄ dÞdsleiet.
Eusebius presenterte en trosbekjennelse for konsilfedrene. Han forteller i sin kirkehistorie at han mÄtte avgi en trosbekjennelse fÞr konsilet startet, pÄ grunn av sin tilknytning til arianerne, og at denne utgjorde kjernen i det han la frem senere. Det er mye som tyder pÄ at dette ikke stemmer, og at det som ble lagt frem under sesjonen, var en annens verk. Keiseren sluttet seg til forslaget som var lagt frem, og dette ble vedtatt. Det var pÄ dette tidspunkt klart at de ortodokse utgjorde et flertall, og de kunne ha lagt frem et mer radikalt forslag. I stedet nÞyet de seg med Ä legge til noen ekstra klausuler og forklaringer.
Avslutningen pÄ debatten skjedde da den nikenske trosbekjennelse ble vedtatt. Spesielt viktig i denne sammenheng er formuleringen «av samme vesen som Faderen» i beskrivelsen av Jesus Kristus. Dette er klart rettet mot arianerne, som avviste doktrinen om treenigheten. OgsÄ formuleringen «fÞdt, ikke skapt», igjen om Jesus Kristus, er viktig; den imÞtegÄr arianernes doktrine om at Jesus var et menneske skapt av Gud, og ikke en del av Gud slik de ortodokse hevdet.
Arius og flere av hans stĂžttespillere, deriblant Eusebius av Nikomedia, ble ekskommunisert. Eusebius av CĂŠsarea sluttet seg til vedtaket, og unngikk dermed ekskommunikasjon og eksil.
rediger Feiringen av pÄske
Det var oppstÄtt en forskjell mellom provinsene i utregningen av nÄr pÄske skulle feires. I Syria, Cilicia og Mesopotamia brukte man den jÞdiske modellen, der pÄsken kommer den fjortende dag i mÄneden nisan. I Alexandria og Roma valgte man i stedet Ä regne den ut fra vÄrjevndÞgn. Det ble enighet om at man ikke skulle bruke den jÞdiske kalenderen siden denne var bevegelig. Et jÞdisk rÄd fastsatte hvor mange skuddager som mÄtte settes inn, og det ville derfor for kristne uten innflytelse i spÞrsmÄlet vÊre vilkÄrlig til hvilket tidspunkt pÄsken ble fastsatt. Men de vedtok heller ikke at den alexandrinske regnemÄten var den eneste korrekte. Biskopen av Alexandria fikk privilegiet Ä regne ut nÄr pÄsken skulle falle hvert Är, og sÄ annonsere dette til de andre. Man vedtok altsÄ bare en prinsipiell metode, og ikke en konkret utregningsmodell. Senere skulle dette fÞre til at det igjen oppsto uenighet, slik at det i dag er forskjell mellom Den ortodokse kirkes og Den katolske kirkes datoer for pÄsken (de protestantiske kirker beholdt etter reformasjonen den romerske utregningsmodellen.
rediger Det melitianske skisma
Det melitianske skisma, som har navn etter biskop Meletius av Lykopolis (i Egypt) hadde oppstÄtt da biskop Peter av Alexandria hadde fastlagt ordninger for gjenopptagelse av dem som hadde falt fra den kristne tro under Diokletians forfÞlgelse. Meletius mente at reglene ikke var strenge nok, og dannet en bevegelse som brukte en strengere ordning. Da han ordinerte prester uten tillatelse ble han ekskommunisert. Etter en ny forfÞlgelse, i hvilken Peter av Alexandria led martyrdÞden og Melitius ble sendt som straffange til en romersk gruve, grunnla han en skismatisk kirke.
Vedtaket fra Nikea var svĂŠrt mildt. Melitius ble ikke avsatt, men bare suspendert. Han kunne dermed fortsatt tituleres som biskop, men hadde ikke noe bispedĂžmme. De melitianske prestene ble tatt inn i kirken, og underlagt Alexander av Alexandria. Biskopene fikk, dersom de var gyldig utnevnt, overtagelsesrett i de bispedĂžmmene de holdt til i.
Dette ble en kortvarig lĂžsning. Bare tre Ă„r senere, da Athanasius av Alexandria hadde blitt biskop i Alexandria, oppfordret Eusebius av Nikomedia melitianerne til igjen Ă„ stifte en egen kirke. Dette gjorde de, og det ser ut til at de overlevde som et lite samfunn inntil det 8. Ă„rhundre.
rediger DisiplinĂŠre kanoner
Konsilet vedtok 20 disiplinĂŠre kanoner:
1. Forbud mot selvkastrering 2. Minimumstid for katekumenatet (tid for forberedelse til dÄp) 3. Forbud mot at klerikere tok kvinner inn i sine hus dersom dette kunne kaste mistanke om umoral pÄ dem 4. Biskoper mÄ ordineres i nÊrvÊr av minst tre biskoper, og bekreftes av metropolitanen 5. To provinsielle synoder skulle holdes Ärlig 6. Alexandria og Roma fikk forrang foran andre bispedÞmmer 7. BispedÞmmet Jerusalem ble innrÞmmet spesielle Êresrettigheter 8. Bestemmelse for Ä nÄ enighet med novatianerne 9.-14. Bestemmelser for mild prosedyre overfor dem som hadde falt fra under Licinus' forfÞlgelse 15.-16. Forbud mot fjerning av prester fra deres embeder 17. Forbud mot Äger blant kleresiet 18. Biskoper og prester fikk forrang overfor diakoner under mottagelsen av nattverden 19. DÄp foretatt av kjettere erklÊrt ugyldig 20. Bestemmelse omkring liturgisk bÞnn ved pinse
rediger Representantene
Det var tidligere blitt avholdt lokale konsiler, men dette var fÞrste gang biskoper fra hele kirken skulle samles. Dette var mulig dels fordi kristendommen var blitt tillatt i Romerriket, og dels fordi keiseren stilte postvesen og transportmidler til disposisjon. For ham dreide konsilet seg ikke bare om kirkens fremtid, men ogsÄ om Romerrikets. En enhetlig religion ville vÊre en stor fordel.
Biskoper fra alle provinser ble innkalt. I tillegg kom minst en biskop fra et omrÄde utenfor Romerriket: Stratofilus av Pitiunt i Egrisi (i den vestlige delen av dagens Georgia).
Antallet deltagere er noe uklart. Sokrates Scolasticus telte 318, mens Eusebius av CĂŠsarea telte 250. De Ăžstlige biskopene var i flertall, noe som var naturlig; kirken var mye stĂžrre i Ăžst enn vest, og Nikeas beliggenhet gjorde det lettere Ă„ reise dit. Fremst blant dem var de tre erkebiskopene Alexander av Alexandria, Eustathius av Antiokia og Makarios av Jerusalem, samt biskopene Eusebius av Nikomedia og Eusebius av CĂŠsarea.
De vestlige provinsene sendte bare fem representanter, biskopene Markus av Calabria, Cecilian av Karthago, Hosius av Cordoba, Nicasius av Dijon og Domus av Stridon. Ingen av biskopene, hverken fra Þst eller vest, reiste alene, sÄ Eusebius forteller at det var utallige prester, diakoner og akolytter tilstede. SÊrlig en av disse assistentene utmerket seg, nemlig Athanasius, en ung diakon som fulgte Alexander av Alexandria. Han viste seg Ä vÊre en av de fremste motstanderne av arianismen, og skulle senere stÄ sentralt i striden med dem.
rediger Kritikk mot konsilet
De fleste stĂžrre protestantiske kirker tillegger konsilet en viss autoritet. Riktignok er sola Scriptura (Skriften alene) et viktig prinsipp i den lutherske tro, men de oldkirkelige tolkninger regnes for Ă„ vĂŠre korrekte i mange tilfeller, og man bruker gjerne den nikenske trosbekjennelse i liturgien.
En del reformerte kirkesamfunn avviser enhver autoritet. Dette er dels begrunnet med at Konstantin hadde en sÄ fremtredende rolle og at konsilet derfor skal ha dreid seg mer om maktspill enn om kirkelige spÞrsmÄl, og dels med en fullstendig avvisning av all autoritet utenom Bibelen (inkludert kirkelige tolkninger av Bibelen).
rediger Noter
- Bruken av ortodokse om de seirendes flÞy pÄ konsilet er et eksempel pÄ at seierherrene skriver historien. Uttrykket er i sin opprinnelse pÄ ingen mÄte nÞytralt, men da det er allment i bruk i forbindelse med omtale av konsilet og den pÄfÞlgende tiden, mÄ det leses som et navn pÄ gruppen og ikke som en erklÊring om at de hadde rett.