| Kinesisk (æ±èŻ/æŒąèȘïŒäžæ) |
|
|---|---|
 "Kinesisk (skrift)sprĂ„k" (pinyin: zhĆngwĂ©n) skrevet med kinesiske skrifttegn |
|
| Talt i: | Folkerepublikken Kina, Republikken Kina, Singapore, Indonesia, Malaysia, og i andre |
| Rangering: | 1 (hvis regnet som ett sprÄk) |
| Genetisk klassifikasjon: |
Sino-tibetansk Sinittisk |
| Offisiell status | |
| Offisielt sprÄk: | Folkerepublikken Kina, Republikken Kina, Singapore |
| Regulerande organ: | i Folkerepublikken Kina: ulike organ(pÄ kinesisk) |
| SprÄkkoder | |
| ISO 639-1 | zh |
| RFC 3066 | zh |
| ISO 639-2(B) | chi |
| ISO 639-2(T) | zho |
| SIL | - |
| Merk: Ikke alle sprÄkforskere regner kinesisk som ett sprÄk. Se her for mer informasjon om denne begrepsforskjellen. | |
Det kinesiske sprĂ„k (æ±èŻ/æŒąèȘ, ćèŻ/èŻèȘ, eller äžæ; pinyin: hĂ nyÇ, huĂĄyÇ, eller zhĆngwĂ©n) hĂžrer til den sinotibetanske sprĂ„kfamilien. 20 % av verdens befolkning har kinesisk som morsmĂ„l (eller undervisningssprĂ„k), og det er dermed det sprĂ„ket med flest morsmĂ„lsbrukere i verden. Det kinesiske sprĂ„ket (standard mandarin) er det offisielle sprĂ„ket i Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan), og er ett av fire offisielle sprĂ„kene i Singapore, og ett av de seks offisielle sprĂ„k i FN.
Avhengig av klassifiseirngsmetode, er det mellom seks og tolv sprÄkgrupper innen Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt smÄ i Nord-Kina, mens i sÞr er sprÄkforskjellene ofte sÄ store at de er gjensidig uforstÄelige. De stÞrste sprÄkgruppene er Mandarin (800 millioner), Wu (90 millioner) og Kantonesisk (ca 80 millioner). PÄvirkning fra skolesystemet og TV har fÞrt til at nesten alle kinesere forstÄr Mandarin som er Ä regne som «rikskinesisk» selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig.
SkriftsprĂ„ket har vĂŠrt en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 Ă„rs bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under QĂn-dynastiet pĂ„ 220-tallet f.v.t. SprĂ„ket basert pĂ„ skriftlig kinesisk ble kjent som «Klassisk kinesisk» og ble i 2000 Ă„r brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med Latin i Europa fjernet klassisk kinesisk seg mer og mer fra talemĂ„let slik at det krevde mange Ă„rs trening Ă„ beherske dette kunstsprĂ„ket. PĂ„ 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en Ăžnsket Ă„ samordne talemĂ„let og skriftsprĂ„ket. Et av resultatene av dette ble en sprĂ„kreform pĂ„ 1950-tallet. Da ble antallet strĂžk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene ble kalt «Tradisjonelle», og ble fortsatt brukt pĂ„ Taiwan, mens de forenklede overtok i Folkerepublikken.
En stor forskjell mellom kinesisk sprĂ„k og de indoeuropeiske er at kineserene klarere skiller mellom skriftsprĂ„k (wĂ©n), og talesprĂ„k (yÇ). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord (zĂŹ) og talte ord (huĂĄ).
En interessant forskjell er at mens norsk regnes som ett talesprÄk med flere varianter av skriftssprÄket, regnes kinesisk som mange forskjellige talesprÄk men med ett felles skriftsprÄk.
rediger Kinesisk talesprÄk
Kinesisk talesprÄk er et tonesprÄk og er i slekt med tibetansk og burmesisk, men er ikke i slekt med nabosprÄkene koreansk, vietnamesisk, thai eller japansk. Disse sprÄkene har likevel blitt pÄvirket av kinesisk gjennom tidene. Koreansk og japansk bruker kinesiske tegn i skriftsprÄka sine, da kalt hanja og kanji. I Nord-Korea brukes ikke lenger hanja, og Hangul er der det eneste skriftsprÄket. I SÞr-Korea bruker en hanja som en slags uthevet tekst. Vietnamesisk har ogsÄ mange kinesiske lÄneord, men siden sprÄket nÄ skrives med det latinske alfabetet, bruker man ikke lenger kinesiske tegn.
De fleste sprÄkforskere klassifiserer variantene av kinesisk under den sinotibetanske sprÄkfamilien. De antar at det eksisterte et ursprÄk (tilsvarande protoindoeuropeisk) som alle de sinittiske og tibetokarenske sprÄkene stammer fra. Sammenhengen mellom kinesisk og de andre sino-tibetanske sprÄkene er ennÄ uklar og er gjenstand for forskning. Forskere forsÞker Ä rekonstruere protosinotibetansk. Det stÞrste problemet er at selv om det finnes god dokumentasjon som hjelper oss i Ä rekonstruere lydene av antikk kinesisk, sÄ finnes det ingen skriftlig dokumentasjon pÄ skillet mellom protosinotibetansk. I tillegg er mange av de andre sprÄkene som kunne ha fÄtt betydning i rekonstrueringen av proto-sino-tibetansk dÄrlig dokumenterte og forstÄtt [trenger referanse] .
Kartene ovenfor viser undergrupperingene av kinesisk. Disse blir ofte kalt dialekter, selv om de lingvistisk sett kan ses pĂ„ som ulike sprĂ„k. De syv hovedgruppene er mandarin (se linjene trukket fra Beijing), wu (inkl. shanghaiesisk), xiang, yuĂš (kantonesisk), gan, hakka og min. SprĂ„kforskerme deler denne siste gruppen opp i 5 eller 7 undergrupper, alle med sprĂ„k som regnes som gjensidig uforstĂ„elige. SprĂ„kforskere som skiller mellom ti i steden for syv hovedgrupper skiller jin fra mandarin, ping fra yue, og hui fra wu. Det finnes ogsĂ„ mange andre mindre grupper som gjĂžr klassifisering forvirrende. Disse inkluderer blant annet dungan, en nordvestlig mandarindialekt snakket av muslimer av kinesisk opphav som bor i Kirgisistan, danzhou-hua talt pĂ„ Hainan, xiang-hua äčĄèŻ (ikke det samme som xiang æč) talt i vestre Hunan, og shaozhou-tuhua talt i nordre Guangdong.
I tillegg til de overnevnte, finnes ogsÄ Putonghua og guoyu, navnene pÄ de offisielle sprÄkene henholdsvis i Folkerepublikken Kina og i Republikken Kina. Begge disse er basert pÄ mandarindialekten slik en snakker rundt Beijing og blir brukt som et lingua franca. Det er derfor stats-, media- og undervisingssprÄket i begge disse landene.
Der er strid om terminologien som blir brukt for Ä beskrive de forskjellige undergruppene til kinesisk. Noen foretrekker Ä kalle kinesisk et sprÄk og undergruppene dialekter, mens andre foretrekker Ä kalle kinesisk en sprÄkfamilie og undergruppene sprÄk. Mer om denne debatten finner du nedenfor. PÄ den annen side, selv om Dungan ligger veldig nÊr mandarin, er det ikke mange som regner det som «kinesisk» siden det er skrevet pÄ kyrillisk, og talt av dunganfolket utenfor Kina, et folk som ikke blir regnet for Ä vÊre kinesisk pÄ noen mÄte.
Det er vanlig at kinesisktalende snakker flere varianter av sprÄket. For eksempel kan en person i SÞr-Kina ofte snakke rikssprÄket Putonghua, den lokale sprÄkvarianten i tillegg til en annen regional dialekt, som for eksempel kantonesisk. FlersprÄklige personer som dette er i stand til Ä kodeveksle mellom de ulike sprÄkene avhengig av kontekst. Av og til blir de ulike dialektene blandet med hverandre, avhengig av geografisk pÄvirkning. En person som bor pÄ Taiwan for eksempel, blander ofte uttale, fraser og ord fra mandarin og taiwansk [trenger referanse] . Denne blandingen er sosialt akseptert i mange tilfelle.
rediger Er kinesisk et sprÄk eller en sprÄkfamilie?
Kinesisk talesprÄk er satt sammen av mange regionale og gjensidig uforstÄelige varianter. I Vesten kjenner mange til hvordan de romanske sprÄkene alle stammer fra latin og dermed har mange lignende egenskaper - selv om de er gjensidig uforstÄelige. Den kinesiske lingvistiske utviklingen er likeartet, men den sosiopolitiske samanhengen er ganske ulik.
Politisk oppstykking i Europa skapte uavhengige nasjonalstater som er noenlunde like store som de kinesiske provinsene. Dette skapte et politisk Þnske om Ä danne separate kulturelle og literÊre mÄl mellom nasjonalstatene. SprÄkene ble standardiserte innen hver stat.
I Kina eksisterte det hele tiden en kulturell og litterÊr standard, selv om det samtidig ikke eksisterte noe spesielt Þnske om Ä standardisere talesprÄket mellom de ulike byene og provinsene. Dette resulterte i en lingvistisk kontekst som er svÊrt ulik den vi ser i Europa, og dette har hatt sterk pÄvirkning pÄ hvordan en beskriver de ulike variantene av kinesisk talesprÄk.
Det var for eksempel vanlig at sprÄket i en nasjonalstat ble standardisert til slik det ble talt i hovedstaden [trenger referanse] . Det gjorde det lett Ä klassifisere sprÄk som for eksempel fransk og spansk og var med pÄ Ä skjerpe de lingvistiske forskjellene. En bonde pÄ den ene sida av grensen begynte Ä modellere sprÄket sitt etter slik en snakke i Paris, mens en bonde pÄ den andre siden fikk mer av Madrid-dialekt. Dette skjedde ikke i Kina, sÄ kategorisering av variasjoner kan vÊre vanskelig, delvis fordi ulike dialekter blander seg med hverandre. PÄ grunn av dette er sprÄkforskere uenige med hverandre om klassifisering.
Kinesere ser generelt pĂ„ kinesisk som ett sprĂ„k [trenger referanse] . For Ă„ beskrive dialekter bruker kinesere vanligvis bymĂ„l, for eksempel som i Beijing hua (ćäșŹè©±/ćäșŹèŻ) eller beijingmĂ„l, eller Shanghai hua (äžæ”·è©±/äžæ”·èŻ) eller shanghaidialekt. Folk flest bryr seg dermed lite om hvordan disse forskjellige hua er kategoriserte som "sprĂ„k" basert pĂ„ gjensidig forstĂ„else. Derfor, selv om mange naboprovinser i Nord-Kina har ganske likt talesprĂ„k, mens folk i naboprovinser i SĂžr-Kina kan ha problem med Ă„ forstĂ„ hverandre, blir alle disse sprĂ„kvariantene regnet som ulike hua, likestilte varianter av ett kinesisk talesprĂ„k.
PÄ grunn av denne oppfatningen om ett kinesisk talesprÄk av majoriteten av de kinesisktalende, bruker mange sprÄkforskere denne definisjonen og regner kinesisk som ett sprÄk og variasjon som dialekter. Andre bruker gjensidig forstÄelse mellom sprÄkbrukere for Ä definere fra syv til sytten ulikt beslektede «sprÄk» under sprÄkgruppen kinesisk, alle med variasjoner en kan sammenlignet med variasjonene i de romanske sprÄkene.
Det bÞr ogsÄ merkes at dette skillet kan ha politiske overtoner. à regne kinesisk som forskjellige sprÄk kan implisere at Kina faktisk skulle ha vÊrt mange ulike nasjoner, og at Hà n-folket faktisk er sammensatt av flere etnisiteter. PÄ grunn av dette er det mange kinesere som ikke trives med denne tankegangen fordi de er redde for at den kan legitimisere separatistbevegelser. Tilhengere av taiwansk uavhengighet driver for eksempel fram Min- og Hakka-undervising.
Sammenhengene mellom etnisitet, politikk og sprÄk kan likevel vÊre mer komplekse enn dette. Folk som som snakker wu, min, hakka eller yue, og regner disse som egne talesprÄk, men likevel ser pÄ det kinesiske folk som en enhet, ser ikke pÄ det som en motsetning [trenger referanse] . I tillegg erklÊrer Folkerepublikken Kina offisielt at Kina er en multietnisk nasjon, og at begrepet kinesisk inkluderer de 8 % av befolkningen som ikke har kinesisk som morsmÄl i det hele tatt. De som snakker kinesisk blir kalt Hà n-kinesere, noe som er et etnisk og kulturelt konsept, ikke et politisk [trenger referanse] . PÄ samme mÄte kan en finne tilhengere av kinesisk sammenslÄing som ogsÄ er interesserte i Ä fremheve de lokale dialektene, og tilhengere av taiwansk uavhengighet som er lite interesserte i temaet [trenger referanse] .
rediger Litteratur
- Cecilia Lindqvist: Tegnenes rike : en beretning om kineserne og skrifttegnene deres, Kinesisk kulturhistorie sett i lys av 500 av de vanligste skrifttegnenes historie. Skrevet av Sveriges fremste nÄlevende sinolog etter flere Ärs studier i Kina, TANO 1993, ISBN 82-03-22000-2
- Yip Po-Ching og Don Rimmington: Chinese : an essential grammar, En av de mest populĂŠre nygegynnerbĂžkene i kinesisk grammatikk, ISBN 0-415-16037-5
- Johan Björkstén: Learn to write Chinese characters, ISBN 0-300-05771-7, Svensk utgave: LÀr dig skriva kinesiska tecken, ISBN 91-44-36011-8
