Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den. |
|
| The Blue Marble, tatt fra Apollo 17 | |
| Sosial statistikk | |
|---|---|
| Største befolkningskonsenstrasjoner | Tokyo, Mexico by, Seoul, New York, São Paulo, Bombay |
| Språk (2007 est.) |
Kinesisk mandarin 13,22 %, Spansk 4,88 %, Engelsk 4,68 %, Arabisk 3,12 %, Hindu 2,74 %, Portugisisk 2,69 %, Bengali 2,59 %, Russisk 2,2 %, Japansk 1,85 %, Tysk 1,44 %, Wu-kinesisk 1,17 %, andre |
| Religion (2007 ant.) |
Kristne 33,32 %, Muslimer 21,01 %, Hindu 13,26 %, Buddhister 5,84 %, Sikher 0,35 % Jøder 0,23 % ikke-religiøse 11,77 %, andre 11,78 % |
| Befolkning (juli 2007 ant.) | |
| - Totalt | 6 602 224 175 |
| - Tetthet | 44,33 (per km²) |
| - Ã…rlig befolkningsvekst | 1,167 % |
| - Forventet levealder | 65,82 år |
| Valutaer | US dollar, Japansk yen, Euro, Britisk pund, andre |
| BNP (Anslag fra 2007) | |
| -PPP | 65.820 mrd IND |
| per capita | 9,969 IND |
| -Nominell | 53.640 mrd USD |
| per capita | 8.125 USD |
| Baneparametre (Epoch J2000) | |
| Store halvakse | 149 597 887 km (1,00000011 AU) |
| Banens omkrets | 0,940 Tm (6,283 AU) |
| Eksentrisitet | 0,01671022 |
| Perihel | 147 098 074 km (0,9832899 AU) |
| Aphel | 152 097 701 km (1,0167103 AU) |
| Omløpsperiode | 365,256 96 d (1,0000191 a) |
| Synodisk periode | Ikke tilgjenglig |
| Gjennomsnittlig banefart | 29,783 km/s |
| Maks. banefart | 30,287 km/s |
| Min. banefart | 29,291 km/s |
| Banehelling | 0,00005° (7,25° til Solens ekvator) |
| Longitude of the ascending node | 348.739 36° |
| Argument of the perihelion | 114.207 83° |
| Naturlige satellitter | 1 (Månen), men se også 3753 Cruithne |
| Fysiske egenskaper | |
| Diameter ved ekvator | 12 756,28 km |
| Diameter over polene | 12 713,56 km |
| Middeldiameter | 12 742,02 km |
| Flattrykthet | 0,00335 |
| Omkrets ved ekvator | 40 075 km |
| Omkrets over polene | 40 008 km |
| Overflateareal | 510 072 000 km² |
| - Land (29,2 %) | 148 940 000 km² |
| - Vann (70,8 %) | 361 132 000 km² |
| Volum | 1,0832×1012 km³ |
| Masse | 5,9736×1024 kg |
| Tetthet | 5,515 g/cm³ |
| Overflategravitasjon ved ekvator | 9,780 m/s² 1 (0,99732 g) |
| Unnslipningshastighet | 11,186 km/s |
| Rotasjonsperiode | 0,997258 d (23,934 t) |
| Rotasjonshastighet | 1674,38 km/t = 465,11 m/s (ved ekvator) |
| Aksehelling | 23,439281° |
| Rektasensjon av Nordpolen |
0° (0 h 0 min 0 s) |
| Deklinasjon | 90° |
| Albedo | 0,367 |
| Overflatetemp. - min - middel - maks |
185 K 287 K 331 K |
| Trykk ved overflaten | 100 kPa |
| Atmosfærisk sammensetting | |
| nitrogen | 77% |
| oksygen | 21% |
| argon | 1% |
| karbondioksid | spor |
| vanndamp | spor |
Jorden er den tredje planeten i solsystemet, om man teller fra solen og utover. Ettersom de andre planetene alle har navn etter romerske guder kalles Jorden av og til også Tellus, etter den romerske gudinnen, også kjent som Terra Mater - Moder Jord. Noen ganger brukes Terra isteden, men dette er mye vanligere på engelsk. Jorden er også kalt «Den blå planeten».
FN har valgt 2008 til Planeten Jordens Ã…r.
Innhold |
rediger Symbolikk og navn
rediger Historie
- Se også Jordens tidsaldre
rediger Jorden i solsystemet
Jorden er den tredje planeten i solsystemet og den eneste planeten hvor vann opptrer i alle former, noe som kan si at den er i den «tempererte» sonen av solsystemet.
rediger Jordens bane rundt solen
Jorden går i en elliptisk bane rundt solen. Ett omløp rundt solen tar 365,2564 døgn - det såkalte sideriske år. Middelavstanden til solen er 150 mill. km. Avstanden varierer mellom 147 mill. km, som inntreffer omkring 3. januar, og 152 mill. km omkring 3. juli.
Over et tidsrom på ca. 100 000 år endrer banen form fra en tilnærmet sirkel til en ellipse. Denne variasjonen i banens eksentrisitet har betydning for innstrålt energimengde på ulike breddegrader, og er en medvirkende årsak til naturlige klimaendringer.
rediger Jordaksens helling
Jordaksen danner en vinkel på 66°34' med baneplanet. Denne helningen er årsak til at solvinkelen og dermed innstrålt energi varierer med årstidene. På høyere breddegrader enn 66°34' (nordlige og sørlige polarsirkel) vil Solen ikke komme over horisonten eller være over horisonten i løpet av døgnet i en viss del av året. Mellom nordlige og sørlige vendesirkel (23°26' N og S) vil Solen stå i senit midt på dagen én dag i året.
Jordaksens helling varierer mellom 68°30' og 65°30' over en periode på 41 000 år. I tillegg vil jordaksen over en periode på 23 000 år tegne en dobbelt kjegleflate - jordaksen «slingrer». Denne bevegelsen - presesjonen - gjør at Nordpolen over tid peker mot forskjellige punkter på himmelen. I dag peker aksen mot Polarstjernen, mens den om 12 000 år vil peke mot Vega.
Den samlete virkningen av de sykliske endringene i banens eksentrisitet, jordaksens helning og jordaksens slingring gir store nok endringer i innstrålt energi på ulike breddegrader til langt på veg å forklare tidligere klimasvingninger, istider og varmeperioder. Denne teorien ble første gang fremsatt av den jugoslaviske matematikeren Milankovitsj.
rediger Magnetfelt
Jorden er som en stor magnet og danner et magnetfelt rundt seg. Magnetfeltet beskytter livet på Jorda fra kosmisk stråling. Det er magnetfeltet som gjør at vi får en nordpol og en sørpol.
rediger MÃ¥nen
- Se også Månen
rediger Fysiske særtrekk
rediger Atmosfære
- Se også Jordens atmosfære
.gif)
rediger Geologi
rediger Jordens overflate
Den ytre delen av jordoverflaten kalles litosfæren, den består hard, stiv masse, men også øvre deler av mantelen. Litosfæriske plater er bevegelig masse, som drives av platetektonikk. Tykkelsen på litosfæren kan være 100–150 km, noe som varier ved om vi har kontinental eller osean litosfære. Den øvre delen av litosfæren består av jordskorpa, dette er Jordens ytterste skall som vi mennesker beveger oss på. Vi deler inn jordskorpa i oseanskorpe (tykkelse: 7–10 km, består i hovedsak av basalt og gabbro) og kontinentalskorpe (tykkelse: 25–70 km). Kontinentalskorpen består generelt sett av bergarter med lavere tetthet enn oseanskorpa. Arkimedes' prinsipp og tykkelsen på skorpene gir oss da en forklaring på hvorfor kontinentalskorpen flyter lettere eller ligger høyere enn oseanskorpa. Jordens indre forsyner jordoverflaten med i snitt 87 milliwatt energi per kvadratmeter (den samlete fotosyntese på Jorden forsyner overflaten med nærmere fem ganger så mye energi).
rediger Jordens alder
Siden 1950 har geologer vært på jakt etter den til nå eldste bergarten funnet, resultatene til nå har gitt oss en alder på 3,96 milliarder år, sandstein funnet i Australia har gitt oss klaster som har blitt datert til 4,1–4,2 milliarder år gamle. Radiometrisk datering av meteoritter og bergarter funnet på Månen har gitt oss aldre på opp til 4,6 milliarder år og vi regner dette som et anslag på hvor gammel Jorden kan være. Grunnen til at vi ikke finner så gamle bergarter på jordkloden er at den var for varm til å starte den radiometriske klokka i bergartene (som brukes for å datere ved hjelp av halveringstider). En annen faktor er at selve kontinentene ikke noen steder er eldre enn rundt fire milliarder år, mens havbunnen fornyes kontinuerlig. (Ingen havbunn regnes for å være eldre enn 200 millioner år.)
rediger Geografi
rediger Miljø og økosystem
rediger Klima
- Se også Klima
Jorden kan deles inn i klimasoner med felles klimatiske egenskaper. En første grovinndeling, som hovedsakelig tar utgangspunkt i temperatur- og lufttrykkforhold skiller mellom fire hovedklimasoner:
rediger Terreng
rediger Ekstreme punkt
Høydeforskjeller
- Høyeste punkt: Mount Everest – 8 850 m.o.h.
- Land med lavest høyeste punkt: Maldivene – 2,4 m.o.h.
- Laveste punkt: Marianergropen i Stillehavet – 11 034 m.u.h.
- Laveste punkt på land: Dødehavet – 410 m.u.h.
rediger Naturressurser
rediger Fordeling av land
rediger Menneskelig geografi
rediger Ødeleggelse av naturen
rediger Beskrivelser av Jorden i kultur
rediger Jordens opprinnelse og utvikling
Jorden ser ut til å ha oppstått gjennom en sammenklumping av ulike himmellegemer i solsystemets tidligste barndom, himmellegemer som i sin tur ble skapt av den samme gasskyen som ga opphav til resten av solsystemet. Det siste sammenstøtet av himmellegemer som skapte dagens jord resulterte samtidig i månens opprinnelse, da materiale fra kollisjonen sprutet ut fra den unge jorden og siden samlet seg i det som skulle bli månen.
Etter at havet hadde oppstått, var det lite eller ingen landmasser på jorden. Ifølge en teori fremsatt at den danske geologiprofessor Minik T. Rosing og kolleger ved Stanford University i California, eksisterer kontinentalskorpene først og fremst takket være selve livet. Når lava stiger opp til overflaten gjennom sprekker i basaltskorpen som utgjør havbunnen, vil den selv avkjøles og størkne til basalt, en tung bergart og den eldste på Jorden. Basalten vil med tiden synke ned i magmaen igjen, smelte og stige opp for å størkne på ny, i en kontinuerlig geologisk prosess.
Da liv med evne til fotosyntese hadde oppstått, resulterte dette i at store mengder oksygen ble avgitt til omgivelsene. Basalt som kom i kontakt med de kjemiske forbindelsene (først og fremst oksygen) produsert av disse tidlige organismene, cyanobakterier, gjennomgikk en oksydasjonsprosess og forvitret. Når basalt som ikke er forvitret synker ned mot jordens indre og smelter ved 1100-1200 grader C, vil de smeltemassene som stiger opp generelt være av samme type som sank ned. Men dersom den er blitt forvitret av oksygen, vil enkelte elementer smelte ved "kun" rundt 650 grader. Denne smeltemassen vil utskille fra resten av materialet og stige opp til overflaten der det er mulig. Der vil den størkne og gi den langt lettere bergarten kjent som granitt.
Granitt er vanlig på jorden, og finnes på samtlige kontinenter der den utgjør store deler av kontinentalskorpen. I resten av solsystemet er bergarten derimot uhyre sjelden. Disse relativt lette mineralene legger seg oppå den tyngre basalten etter samme prinsipp som skum som legger seg over vann, og hvor basaltsyklusen fortsetter under dekket av granitt. Hvilket tillater skapelsen og opprettholdelsen av stabilt land. Granitt opptar i tillegg svært lite oksygen i friluft, og bidro dermed til økningen av fritt oksygen i atmosfæren etterhvert som det ble dannet.
De tidlige havene inneholdt også store mengder oppløst jern. Oksygenet som ble produsert gjennom fotosyntesen av mikroorganismene reagerte med jernet og ble felt ut som jernoksid. Dette foregikk over hundretalls millioner år, og da alt jernet var felt ut for ca. 2,2 milliarder år siden, lå det igjen er skorpe av rust på bunnen av verdenshavene som innholder 20 ganger mer bundet oksygen enn hva vi i dag finner i fri form. Først nå kunne det produseres et reelt overskudd av oksygen. Nivået i atmosfæren fortsatte så å stige i de neste årmillionene, og for noe over 500 millioner år siden var det høyt nok til at større dyr kunne utvikles i havene og livet kunne begynne å invadere landjorden.
Før utviklingen av større dyr var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av mikroorganismer, ifølge professor David Bottjer. Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette første til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m.
rediger Jordens fremtid
rediger Se også (oversikt)
 |
Commons: Category:Earth – bilder, video eller lyd |
