| Japansk æ„æŹèȘ nihongo |
|
| Brukt i |  Japan Taiwan Palau |
| Antall brukere | 122 433 899[1] |
| Lingvistisk klassifikasjon | TilhÞrer muligens den omstridte familien altaiske sprÄk.Japansk Japansk |
| Skriftsystem | Japansk skrift |
| Offisiell status | |
|---|---|
| Offisielt i | Japan (de facto) |
| SprÄkkoder | |
| ISO 639-1 | ja |
| ISO 639-2 | jpn |
| ISO 639-3 | jpn |
| Wikipedia pÄ japansk | |
Japansk (æ„æŹèȘ, nihongo) er et sprĂ„k som fĂžrst og fremst tales i Japan. PĂ„ japansk heter det Nihongo (æ„æŹèȘ), fra ordene Japan (nihon - æ„æŹ) og sprĂ„k (go - èȘ). Japansk tales av omkring 130 millioner mennesker.
Innhold |
rediger Slektskap
Japansk er et vanskelig sprÄk Ä klassifisere, ettersom dets slektskap og historie i stor grad er ukjent. Dialektene pÄ RyƫkyƫÞyene anses ikke sjeldent som egne sprÄk, og betraktelige likheter kan spores mellom japansk og koreansk, uten at man med sikkerhet kan si om dette er grunnet slektskap eller kontakt. Det er ogsÄ tegn pÄ at japansk kan ha blitt pÄvirket av austronesiske sprÄk, og sprÄkforskere har foreslÄtt en klassifisering som altaisk sprÄk.
En stor del av ordforrÄdet er lÄnord fra kinesisk; det har oppstÄtt et betraktelig sino-japansk vokabulÊr som har fylt en rolle tilsvarende gresk og latin i europeiske sprÄk. Fortsatt bruk av kinesiske skrifttegn har muliggjort en gjensidig utveksling mellom sino-japansk og kinesisk. Ellers bestÄr en stadig Þkende del av vokabulÊret av lÄnord fra europeiske sprÄk som portugisisk og nederlandsk, men i nyere tid er det utvilsomt engelsk som har tatt over den viktigste rollen der.
rediger Historie
SprÄkhistorien kan inndeles i fÞlgende perioder:
- Gammeljapansk (omkring 700-800 e.Kr., Nara)
- Tidlig middeljapansk (800-1100 e.Kr., Heian)
- Sen middeljapansk (1200-1600 e.Kr., Kamakura, Muromachi)
- Moderne japansk (fra 1600-tallet, Edo og etterfĂžlgende).
De fĂžrste antydninger til skrevne japanske ord finnes i det kinesiske historieverket Wei Chih fra slutten av det tredje Ă„rhundre og dessuten pĂ„ diverse sverd og speil fra de femte og sjette Ă„rhundrer. De tidligste dokumenter av betydelig lengde er Kojiki av Ă„r 712, og Man'yĆshĆ« etter 771, altsĂ„ innen Nara-perioden.
rediger Struktur
Japansk klassifiseres gjerne som et SOV-sprÄk, der subjektet innleder en setning, etterfulgt av objektet, og sÄ av verbet. Imidlertid har japansk et setningsledd kalt tema som kommer fÞr subjekt, men som ofte slÞyfes nÄr begge parter i samtalen ventes Ä vÊre klar over hva temaet er.
SprÄket er relativt agglutinerende, med en rekke grammatiske endelser og partikler som kan pÄvirke et ords funksjon i en setning.
rediger Skriftsystemer
Det japanske skriftsprÄket bruker tre skriftsystemer:
Hiragana- og Katakana-tegn, til sammen benevnt som kana, er to tegnsett der hvert tegn representerer en enkelt stavelse. En stavelse kan bestÄ av en vokal, en konsonant etterfulgt av en vokal eller n, samt at man i Katakana, som ellers dekker de samme stavelsene som Hiragana, ogsÄ kan uttrykke v. Mens Katakana ble utviklet ved Ä bruke deler av kinesiske tegn enkeltvis, ble Hiragana videreutviklet fra kalligrafiske former av kinesiske tegn. Hiragana og Katakana har i dag forskjellig bruksomrÄde: Katakana-tegnene brukes i moderne japansk primÊrt til Ä stave fremmedord og lydmalende ord, mens Hiragana har mer generell bruk. Tidligere hadde Katakana-tegnene ogsÄ mer vidstrakt bruk.
Kanji er japanske varianter av kinesiske tegn. De fleste tegnene er hentet fra tradisjonell og forenklet kinesisk, men enkelte tegn og forenklinger av tegn er sÊregent japanske. Tegnene brukes bÄde til Ä representere ord og morfemer lÄnt fra kinesisk, samt til Ä representere sÊregent japanske ordrÞtter, og kan derfor leses med en eller flere uttaler derivert fra kinesisk (on-yomi), eller en sÊregen japansk lesning (kun-yomi).
Det finnes flerfoldige tusen kanji-tegn, hvorav 1945 tegn, de sĂ„kalte JĆyĆ kanji har blitt definert som spesielt viktige for bruk i moderne japansk.
Den japanske stat har anbefalet at offisielle skrifter, som aviser og statlige meldinger, ikke bĂžr inneholde mer uvanligere tegn enn de 1945 JĆyĆ kanji, og i motsatt fall bĂžr ha uttalen markeret med smĂ„ kana-tegn ovenfor kanji-tegnet, sĂ„kalte furigana.
rediger Eksempelsetninger
æšæ„ăŠăŁăăăăŁăąăèȘăă ă Kinou Wikipedia wo yonda. I gĂ„r leste (noen) Wikipedia.
ăłăŒăăŒă§ăæ§ăăŸăăăă Koohii demo kamaimasen ka? Vil du ha kaffe?
rediger Romanisering
Det eksisterer flere systemer for Ă„ uttrykke japanske ord i latinske tegn, hvorav det mest brukte systemet i dag synes Ă„ vĂŠre Hepburn, utgitt av legen James Curtis Hepburn i 1867. Det offisielt sanksjonerte systemet er Kunrei, som er mindre lydnĂŠrt enn Hepburnsystemet, men bedre viser koblingerne til det japanske kanasystemet.
For Ä kunne skrive japanske tegn pÄ datamaskinen mÄ man kjenne til et slikt system, og man taster dermed inn latinske tegn som tilsvarer uttalen av det tegnet man vil skrive.
Hovedforskjellene mellom de eksisterende systemene bestĂ„r i hvorvidt de har som hovedmĂ„l Ă„ reflektere uttalen av japanske ord i forhold til utenlandske staveregler, eller Ă„ vĂŠre sĂ„ tro til den japanske stavingen som mulig. Dette har blant annet gitt seg utslag i flere mĂ„ter Ă„ angi lange vokaler pĂ„, noe som kan skape forvirring for lesere som ikke forstĂ„r japansk. En lang o kan for eksempel skrives «oo», «ou», «oh» eller «Ć».
rediger Referanser
rediger Se ogsÄ