- «Israel» har flere betydninger.
| دولة اسرائيل מדינת ישראל Medīnat Yisrā'el Dawlat Isrā'īl Staten Israel |
|||||
|---|---|---|---|---|---|
|
|||||
 |
|||||
| Offisielle språk: | Hebraisk og arabisk | ||||
| Hovedstad: | Jerusalem[1] 31°47′ N 35°13′ Ø |
||||
| Demonym | Israeler | ||||
| Landsnummer | +972 | ||||
| Styreform: - President: - Statsminister: |
Parlamentarisk demokrati[2] Shimon Peres Ehud Olmert |
||||
| Areal - Totalt: - Herav vann: |
Rangert som nr. 153 20 770[a] km² 2 % |
||||
| Befolkning - Totalt: - Tetthet: |
Rangert som nr. 98 7 112 359[b] 342.43/km² |
||||
| HDI: | 0,932 (rangert som nr. 23) | ||||
| Uavhengighet fra: | Det britiske palestinamandatet 14. mai 1948 (05 Ijár 5708) |
||||
| Valuta: | Ny israelsk shekel (ILS) | ||||
| Tidssone: | UTC +3 | ||||
| Nasjonaldag: | Yom Ha'atzmaut, den 5. i den jødiske måneden ijár | ||||
| Nasjonalsang: | Hatikvah Håpet |
||||
| Toppnivådomene: | .il | ||||
Kart over Israel: |
|||||
| a^ CIA World Factbook (15. juli 2008) b^ CIA World Factbook (9. oktober 2008) |
|||||
Israel (hebraisk: יִשְרָאֵל Yisra'el; arabisk: إسرائيل Isrā'īl), offisielt Staten Israel (hebraisk: מְדִינַת יִשְרָאֵל , Medinat Yisra'el; arabisk: دَوْلَةْ إِسْرَائِيل, Dawlat Isrā'īl), er et land i Midtøsten, på den sørøstlige Middelhavskysten. Landet grenser mot Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest, og består av et geografisk variert landskap innenfor sitt relativt begrensede landområde.[3] Landet grenser også til Vestbredden og Gazastripen, som delvis administreres av Den palestinske selvstyremyndigheten. Med et folketall på omkring 7,26 millioner,[4] hvor brorparten er jøder, er Israel den eneste jødiske staten i verden.[5] Det er også hjemlandet til arabiske muslimer, arabiske kristne, drusere og samaritanere i tillegg til andre religiøse og etniske minoriteter. Jerusalem er nasjonens hovedstad og største by, hvor også regjeringen har sitt sete.[1]
Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år.[6] Etter første verdenskrig godkjente Folkeforbundet Palestinamandatet i den hensikt å opprette et «nasjonalt hjem for det jødiske folk».[7] I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk.[8] Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. Det nye landets seier i den påfølgende uavhengighetskrigen førte til at grensene for den jødiske staten ble utvidet utover FNs delingsplan. Siden da har Israel, dels kontinuerlig, dels på forskjellige tidspunkter, vært i konflikt med alle de arabiske nabolandene, noe som har resultert i flere større kriger og tiår med vold og uroligheter. Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan, og det fortsatt blir gjort en innsats for å finne frem til en varig overenskomst mellom israelerne og palestinerne.
Israel er et representativt demokrati med et parlamentaristisk system og universell stemmerett.[9][10] Statsministeren fungerer som regjeringssjef og Knesset fungerer som Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 44. største i verden,[11] og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen,[12] trykkefrihet[13] og økonomi[14] angår.
Innhold |
rediger Etymologi
Navnet «Israel» har de siste tre tusen årene blitt brukt om både Israels land og hele den jødiske nasjonen, både i vanlig og religiøs sammenheng. Navnet stammer fra et vers i Bibelen (Første mosebok 32,28) hvor Jakob får navnet Israel etter en vellykket kamp mot én av Guds engler.[15] Det er ulike meninger om hva navnet betyr. Noen mener at navnet kommer fra verbet śarar («å herske, bli sterk, ha autoritet over»), og betydningen blir dermed «Gud hersker» eller «Gud dømmer».[16] Andre mulige betydninger er «Guds prins» (fra King James Version) eller «El (Gud) kjemper/strider».[17] Uavhengig av navnets nøyaktige betydning, har den bibelske nasjonen etter Jakob blitt kalt «Barn av Israel» eller «israelitter».
Ordet «Israel» ble første gang brukt i Merneptah Stele etter oldtidens Egypt (datert tilbake til det 13. århundre f.Kr.), selv om forskere er uenig om det her refereres til et folk eller et hjemland.[18] Nåtidens landområde ble gitt navnet Medinat Yisrael (Staten Israel) etter at andre foreslåtte navn, inkludert Eretz Israel («Israels land»), Sion og Judea var forkastet.[19] I løpet av den første tiden som selvstendig stat bestemte regjeringen at uttrykket «israelere» skulle betegne Israels borgere, ved en formell kunngjøring av utenriksministeren Moshe Sharett.[20]
rediger Historie
Utdypende artikkel: Israels historie
rediger Tidlige røtter
Utdypende artikkel: Antikkens Israels og Judeas historie. Se også: Israels land
Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for det jødiske folket fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr.[21] Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland,[22][23] og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.[24]
I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme.[25] Den jødiske tilstedeværelsen i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea.[26] Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden.[27] Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 f.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne,[28] abbasiderne[29] og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.[30]
rediger Sionisme og det britiske mandatet
- Se også Palestinamandatet.
Jøder som bodde i diasporaen hadde et sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land.[31] Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen[32] og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492.[33] I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i det hellige landet.[34]
Den første, store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa.[35] Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen,[36] en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå.[37] I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.[38]
Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina.[35] Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder,[39] mens de under den andre Aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen.[40] I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «... ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, ...»[41] Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut.[42] I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativt og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».[43]
Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina.[35] I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan.[44] Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Ettersom mange land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust,[45][46] ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina[35]. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.[47] [48]
rediger Selvstendighet og de første årene
Utdypende artikler: Israels uavhengighetskrig og Den israelske selvstendighetserklæringen. Se også: Nakba
I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene.[49] Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater, én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status.[50] Det jødiske samfunnet godtok planen,[51] men den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.[52]
Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai, 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina.[53] Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte Israels uavhengighetskrig.[53] Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de Forente nasjoner den 11. mai, 1949.[54] Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN.[55] Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.[56] [57]
I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion.[58][59] Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel.[60] Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958.[61] De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma'abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeerstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.[62]
På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen.[63] I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike med mål om å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya ble Israel tvunget til retrett på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen.[64]
I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten.[65] Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust[66] og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.[67]
rediger Konflikter og fredstraktater
- Se også Liste over fredsavtaler i Midtøsten.
I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden.[68] Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalemloven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.
Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept.[69] Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap.[70] En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.
Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra Arbeiderpartiet.[71] Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel.[72] I de to etterfølgende årene signerte Sadat og Menachem Begin Camp David-avtalen og fredstraktaten mellom Israel og Egypt.[73] Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.
I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen uvilket utviklet seg til den første Libanon-krigen.[74] Israel trakk seg tilbake fra store deler av Libanon i 1986, men opprettholdt en grenselandbuffersone frem til 2000. Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler,[75] brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold.[76] Under Gulfkrigen støttet PLO og mange palestinere Saddam Hussein og irakiske prosjektilangrep mot Israel.[77][78]
I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer.[79][80] Det samme året signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen.[81] I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel.[82] Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En ekstremt, høyreorientert jøde gjennomførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995 i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. På slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron,[83] under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga større kontroll til den palestinske selvstyremyndigheten.[84]
Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo.[85] Etter at forhandlingene brøt sammen, begynte palestinerne den andre intifada.
Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden.[86] I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile. Israels statsoverhode, Dan Halutz, fratrådte etter krigen.[87]
Den 27. november, 2007, ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten Bashar al-Assad en Qatar-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med Tyrkia som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.[88]
rediger Geografi
Utdypende artikkel: Israels geografi
Israel ligger på østkysten av Middelhavet og grenser til Libanon i nord, Syria og Jordan i øst og Egypt i sørvest. Israels suverene område, utenom områdene som ble erobret under seksdagerskrigen i 1967, er 20 770 km2, hvorav 2 % er vann.[2] Arealet som er under israelsk styre, inkludert Jerusalem og Golanhøyden, er 22 000 km2.[89] Det totale arealet under israelsk kontroll, inkludert Palestinaområdet på Vestbredden, som er under militær kontroll og som delvis er selvstyrt, er 27 799 km2.[90]
rediger Klima
Selv om Israel er et forholdsvis lite land, er klimatiske forhold ganske varierte, spesielt om vinteren. Landet har temperert klima, og er solrikt med en regnperiode fra november til april. Kystområdene i nord, herunder også kystbyene som Tel Aviv og Haifa, har typisk middelhavsklima med nedbør om vinteren, med 500-1500 mm. De sørlige områdene er betydelig tørrere; ved grensen til Egypt ligger årsnedbøren på 200 mm i året, mens kysten av Akababukten helt sør i Israel får nesten aldri nedbør (Eilat som ligger her har en normal årsnedbør på 29 mm), og dette er også det varmeste området i Israel.
Fra mai til september er det svært lite nedbør i Israel.[91][92] På grunn av de begrensede vannressursene har Israel utviklet forskjellige vannsparende teknologier, deriblant dryppvanning.[93] Israel benytter seg også av mulighetene for solenergi, og er det landet i verden som bruker mest solenergi per innbygger.[94]
De vidt forskjellige klimatiske forholdene fører til at kystområdene har varme, fuktige somre og regnfylte vintre, mens fjellområdene har tørre, varme somre og moderate vintre med regn, begge deler preget av vind og lav temperatur. Til tider kan det også falle snø her; toppen av Hermon er dekket av snø store deler av året og Jerusalem får vanligvis minst ett snøfall i året.[95] I den sydlige delen av landet hersker det ørkenaktige betingelser med varme til hete dager og kjølige netter. Av og til, særlig sent på våren eller tidlig på høsten, kan temperaturene ved østavind være opp mot 40 ºC over hele landet. Kysten av Dødehavet, verdens mest lavtliggende område, er som regel mye varmere enn de omliggende områdene. Vinteren er mild og solrik, men om sommeren kan temperaturene her bli svært høye, og de fuktige sommernettene kan være trykkende.
rediger Landskap
I forhold til landets begrensede landområdet, er Israels fysiske geografi meget variert. Landområdet blir oppdelt i fire regioner: Kystsletten ved Middelhavet, innlandsområdene med fjell og åser, Jordandalen og Negevørkenen.[2]
Kystslettene ved Middelhavet består av en tynn landstripe like ved kysten, fra grensen til Libanon i nord til Gaza i sør. Området har behagelig middelhavsklima og fruktbare jordområder, velegnet for jordbruk, og er kjent for sine sitronfrukthager og vinkultur.[96] Omtrent 70 % av befolkningen er bosatt her. Til tross for lengden på 187 km, er området kun krysset av to elver: Yarkonelven, som går fra Petah Tiqwa til Middelhavet, og Kishonelven, som flyter ut i Akkabukten nord for Haifa. Øst for kystslettene ligger høylandsområdene, med en gjennomsnittshøyde på 610 moh. Nord i dette området ligger Galileafjellene, hvor høyden for det meste er rundt 500 og 700 moh., med fjellet Har Meron på 1 208 som høyeste punkt. Dersom en ikke regner Golanhøyden som israelsk territorium, er dette Israels høyeste punkt. Litt lenger øst ligger Golanhøyden, hvis nasjonalitet er diskutert, med Hermonfjellet som høyeste punkt. Dersom en regner Golanhøyden som israelsk territorium, er Hermonfjellet også Israels høyeste fjell, med høyde på 2 814 moh. Sør for Galileafjellene ligger Samaria, med talløse små, fruktbare daler. Enda lenger sør ligger de stort sett ufruktbare Judeafjellene, med Hebron-fjellet som høyeste punkt.
Øst for høylandene ligger Jordandalen, som er en del av den 6 500 km lange Riftdalen. Området er dominert av Jordanelva, Galileasjøen og Dødehavet. Jordanelva er Israels lengste elv, 322 km lang, får sine vannmasser fra tre mindre små elver – Danelva, Hasbanielven og Banyaselven – og er den viktigste ferskvannskilden i områdene den flyter igjennom. Den har sitt utspring i Dødehavet, det laveste punkt på jorda.[97] Fra Dødehavet fortsetter dalen til Arabahkløften, hvor det ikke er noen permanent elv, 170 km ned til Akababukten.
Negevørkenen utgjør 13 000 km², eller 66 % av Israel, mer enn halvparten av Israels totale landområde. Geografisk er den en del av Sinaihalvøya, formet som et triangel mellom Beersheba, Dødehavet og de sørligste Judeafjellene. Dens høydepunkt ligger i Eilat. Unikt for dette området er kraterformede maktesher,[98] hvor de største er Ramon-krateret, Gadol-krateret og Katan-krateret.[99] Ramon-krateret er også verdens største,[100] med areal på førti ganger åtte kilometer.[101]
rediger Stat og styring
Utdypende artikkel: Israels politikk. Se også: Israels rettsvesen
Israel er et demokratisk land med allmenn stemmerett og parlamentarisk system.[2] Israels president er statssjef, men presidentens oppgaver er hovedsakelig seremonielle.[102] Et parlamentsmedlem støttet av majoriteten i parlamentet blir statsminister, vanligvis formannen i det største partiet. Statsministeren er statssjef og kabinettbestyrer.[102][103]
Israel styres av Knesset, et parlament på 120 medlemmer. Representasjon i Knesset er proporsjonal med stemmeantallet for de politiske partiene.[104] Parlamentsvalg avholdes hvert fjerde år, men Knesset kan løse opp regjeringen når som helst ved et mistillitsvotum. Israels grunnleggende lover fungerer som en uskreven grunnlov. I 2003 begynte Knesset å skissere en formell grunnlov basert på disse lovene.[2][105]
Israel har et rettssystem med tre nivåer. Nederst er magistratrettene, som finnes i de fleste byer rundt om i landet. Over dem er distriktsdomstolene, som tjener både som ankedomstoler og rettssaksdomstoler og de finnes i fem av Israels seks distrikter. Det tredje og høyeste nivået i rettssystemet er høyesterett, som er plassert i Jerusalem. Retten har en dobbel rolle, som både høyeste appellrett og overordnede rettsinstans. I sistnevnte rolle er høyesterett første rettsinstans, noe som gir enkeltpersoner, både statsborgere og ikke-statsborgere, muligheten å gå til sak mot myndighetsinstanser.[106][107] Israel er ikke medlem av Den internasjonale straffedomstolen da de frykter at retten vil kunne være partisk på grunn av politisk press.[108] Israels lovverk er en blanding av engelsk rett, sivilrett og jødisk rett.[2] Det er basert på Stare decisis-prinsipper (presedens) og er et akkusatorisk system hvor partene bringer frem bevis for retten. Rettssaker blir avgjort av profesjonelle dommere og ikke av juryer.[106] Ekteskapsinngåelse og ekteskapsbrudd er de religiøse domstolenes juridiske område: Jødisk, muslimsk, drusisk og kristent. Et utvalg med Knesset-medlemmer, høyesterettsdommere og medlemmer av den israelske advokatforeningen velger dommere.[109]
Den israelske, grunnleggende loven: Menneskelig verdighet og frihet, forsøker å forsvare menneskerettigheter og -friheter. Israel er det eneste landet i regionen som er rangert som «fritt» av Freedom House, basert på nivået for borgerrettigheter og politiske rettigheter; de «Israel-okkuperte territorier» eller de palestinske selvstyremyndighetene er rangert som «ikke fri»[110] Samtidig rangerte Reportere uten grenser Israel som 50. av 168 land når det kommer til trykkefrihet og dermed høyest av alle land i Midtøsten.[111] Likevel har grupper som Amnesty International[112] og Human Rights Watch[113] ikke alltid gått god for Israels praksis hva menneskerettigheter angår. Israels sivile frihet gir også rom for selvkritikk fra grupper som B'Tselem, en israelsk menneskerettsorganisasjon.[114] Israel er en velferdsstat der helsetjenester er garantert alle landets innbyggere. Dette ble lovfestet i 1995.[115]
rediger Administrative distrikter
Utdypende artikkel: Israels distrikter. Se også: Liste over israelske byer
Staten Israel er delt inn i seks administrative distrikter, kjent som mechozot (מחוזות; entall: machoz) – Sentraldistriktet, Haifa-distriktet, Jerusalem-distriktet, Norddistriktet, Sørdistriktet og Tel Aviv-distriktet. Distriktene er videre delt inn i femten subbdistrikter kjent som nafot (נפות; entall: nafa), som så er delt inn i 50 naturlige regioner.[116] Av statistiske hensyn er landet delt inn i tre metropolområder: Tel Aviv og Gush Dan (befolkning 3 150 000), Haifa (befolkning 996 000), og Beersheba (befolkning 531 600).[117] Israels største by, både når det gjelder befolkning og areal,[118] er Jerusalem med 732 100 innbyggere i et område på 126 kvadratkilometer. Tel Aviv, Haifa, og Rishon LeZion er ranget som Israels nest mest befolkede byer, med innbyggertall på henholdsvis 384 600, 267 000 og 222 300.[119]
rediger Okkuperte områder
Utdypende artikkel: Israels okkuperte områder
De Israel-okkuperte områdene – Vestbredden, Øst-Jerusalem og Golanhøyden – er områdene Israel erobret fra Egypt, Jordan og Syria under av seksdagerskrigen. Uttrykket er også brukt for å beskrive Sinaihalvøya, som ble tilbakelevert som en del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Etter Israels erobring av disse områdene ble de bosatt av israelere. Israel har egne sivile lover for Golanhøyden og Øst-Jerusalem. Lovene implementerer områdene som en del av landets territorium og tilbyr innbyggerne israelsk statsborgerskap. I motsetning til dette er Vestbredden forblitt under militær kontroll, og er bredt ansett – av Israel, palestinerne og det internasjonale samfunnet – som område for en fremtidig, palestinsk stat. De fleste forhandlingene relatert til områdene er basert på FNs sikkerhetsråds resolusjon nr. 242, som anmoder Israel om å trekke seg tilbake fra okkuperte områder i bytte mot fred med arabiske stater.[120][121][122]
Befolkningen på Vestbredden er primært arabiske palestinere, inkludert historiske bosetninger i områdene og flyktningene fra Israels uavhengighetskrig.[123] Fra okkupasjonen i 1967 frem til 1993 har palestinerne som bodde i disse områdene vært under israelsk, militært styre. Etter en brevveksling mellom Israels regjering, statsminister Yitzhak Rabin og Palestinas frigjøringsorganisasjons formann Yasir Arafat, datert 9. september 1993, kom det meste av den palestinske befolkningen og de palestinske byene under den palestinske selvstyremyndighetens embetsområde, kun med delvis israelsk militærkontroll, selv om Israel ved mange anledninger har omplassert sine tropper og gjeninnført full militær styring i krisesituasjoner. Som svar på stadig flere angrep som en del av andre intifada startet Israels regjering byggingen av Israels barriere på Vestbredden,[124] som i følge Israels motstandere for det meste er bygd innenfor Vestbredden.[125] I 2005 flyttet Israel alle innbyggerne og styrkene fra Gazastripen, samt fire bosetninger på Vestbredden som en del av en plan for å flytte den israelske befolkningen fra Gazastripen til det nordlige Vestbredden.
rediger Militærvesen
Utdypende artikkel: Israels forsvar. Se også: Israels sikkerhetsstyrker
Israels forsvar består av den israelske hæren, det israelske flyvåpenet og den israelske marinen. Forsvaret ble bygd opp under Israels uavhengighetskrig på grunnlag av paramilitære organisasjoner – hovedsakelig Haganah – som hadde medvirket til opprettelsen av staten Israel.[126] Israels forsvar drar også nytte av ressurser i det israelske militære etterretningsdirektoratet, Aman, som samarbeider med Mossad og Shin Bet.[127] Forsvarets engasjement i større kriger og grensekonflikter har gjort det til en av de mest kamptrente forsvarsstyrkene i verden.[128][129]
De fleste israelere blir innrullert i forsvaret når de er 18 år. Menn tjenestegjør i tre år, mens kvinner tjenestegjør i to år.[130] Etter den obligatoriske førstegangstjenesten, blir israelske menn oppsatt i reservestyrkene og har flere ukers repetisjonsøvelser årlig frem til de runder 40 år. De fleste kvinner er fritatt fra repetisjonsøvelser. Israelske arabere og de som er opptatt med fulltids religionsstudier er fritatt fra militærtjeneste, selv om denne bestemmelsen har vært gjenstand for mye uenighet og debatt i det israelske samfunnet i mange år.[131][132] Et alternativ for de som får fritak av forskjellige grunner er Sherut Leumi, som innebærer tjeneste ved sykehus, skoler og andre samfunnsinstitusjoner.[133] Som et resultat av verneplikten har Israels forsvar omtrent 168 000 menn og kvinner i aktiv tjeneste og ytterligere 408 000 reservesoldater.[134]
Landets militærvesen er avhengig av høyteknologiske våpensystemer utviklet og produsert i Israel så vel som import fra utlandet. Amerikas forente stater er en spesielt nevneverdig utenlandsk bidragsyter. Det er forventet at USA kommer til å bidra med 30 milliarder USD i militærbistand mellom 2008 og 2017.[135] Den Israel- og USA-utformede Arrow-missilen er et av verdens eneste, operasjonelle, antiballistiske missilsystem.[136] Siden Yom Kippur-krigen har Israel utviklet et nettverk av rekognoseringssatellitter.[137] Ofeq-programmets suksess har gjort Israel til ett av de syv landene som kan sende opp satellitter.[138] Landet har utviklet sin egen stridsvogn, merkavaen. Israel har investert en betydelig del av sitt bruttonasjonalprodukt i forsvaret siden det ble opprettet. I 1984 brukte landet eksempelvis 24 %[139] av sitt BNP på forsvar. I dag har tallet falt til 7,3 %.[2]
Etter Gulfkrigen i 1991, da Israel ble angrepet av irakiske scud-missiler, ble det innført en lov som krevde at alle leiligheter og hjem i Israel måtte ha en mamad; et forsterket sikkerhetsrom, ugjennomtrengelig for kjemiske og biologiske substanser.[140]
rediger Atomvåpen
Israel har ikke underskrevet ikkespredningsavtalen og har en politikk med forsettlig tvetydighet i forhold til landets kjernefysiske arsenal. Landet er viden ansett for å være i besittelse av atomvåpen.[141]. Eksperter anslår at Israel har mellom 100 og 200 sofistikerte atomvåpen. Mistanken om at landet har atomvåpen har eksistert i flere tiår og ble ytterligere styrket da den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu i 1986 lot seg intervjue av London-avisen The Sunday Times. Han mente da å påvise at landet hadde produsert tilstrekkelig plutonium til 100 atombomber. I 2003 opplyste en amerikansk tjenestemann til The Los Angeles Times at israelerne hadde modifisert krysser-raketter slik at de kan skytes ut fra ubåter med atomstridshode. Amerikanernes motiv for å lekke informasjonen ble oppgitt til å være et ønske om å gi Israels fiender en advarsel i en tid med økt spenning.[142]
rediger Utenrikspolitikk
Utdypende artikkel: Israels utenlandske relasjoner
Israel har diplomatiske relasjoner med 161 nasjoner og har 94 ambassader rundt om i verden.[143] Bare tre medlemmer av den arabiske liga har normale forbindelser med Israel; Egypt og Jordan skrev under fredsavtaler i henholdsvis 1979 og 1994, og Mauritania valgte å åpne for fulle, diplomatiske forbindelser med Israel i 1999. To andre medlemmer av den arabiske liga, Marokko og Tunisia, hadde delvise diplomatiske relasjoner med Israel, men oppga disse i starten av det andre intifada i 2000.[144] Imidlertid har forbindelsene med Marokko blitt styrket siden 2003, og Israels utenriksminister har besøkt landet.[145] i følge israelsk lov er Libanon, Syria, Saudi-Arabia, Irak og Jemen fiendtlige stater[146] og israelske innbyggere har ikke lov til å besøke dem uten tillatelse fra innenriksdepartementet.[147] Israel har siden 1995 vært med i Middelhavsdialogen, som arbeider for samarbeid mellom syv land i Middelhavsområdet og medlemmer av NATO.[148]
Amerikas forente stater, Tyrkia, Tyskland, Storbritannia og India er blant Israels nærmeste allierte. USA var det første landet som anerkjente staten Israel, etterfulgt av Sovjetunionen. USA kan anse Israel som dets fremste allierte i Midtøsten, basert på felles politiske og religiøse verdier.[149] Til tross for at Tyrkia og Israel ikke opprettet fulle, diplomatiske forbindelser før 1991,[150] har Tyrkia samarbeidet med Israel siden anerkjennelsen av landet i 1949. Tyrkias forbindelser med andre arabiske stater har likevel påvirket landets forbindelser med Israel.[151] Tysklands sterke bånd til Israel kan komme av et ønske om å rette opp etter holocaust.[152] De to landene har samarbeidet om naturvitenskapelige og utdanningsrelaterte spørsmål og har etablert sterke, økonomiske forbindelser.[152][153] India opprettet fulle diplomatiske forbindelser med Israel i 1992 og har siden bygd opp sterke militære og kulturelle forbindelser.[154] Storbritannia har opprettholdt fulle diplomatiske forbindelser med Israel siden landets opprettelse og hadde to statsbesøk i 2007. Det har også en sterk handelsforbindelse, hvor Israel er det 23. største markedet. Forbindelser mellom de to landene ble også sterkere etter at den tidligere statsministeren, Tony Blair, arbeidet med å få til en løsning med to stater. Storbritannia anses som å ha et «naturlig» forhold til Israel på grunn av Palestinamandatet.[155] Iran hadde diplomatiske forbindelser med Israel under Pahlavi-dynastiet,[156] men trakk tilbake anerkjennelsen av Israel under Den iranske revolusjonen.[157]
rediger Relasjoner mellom Norge og Israel
Utdypende artikkel: Relasjoner mellom Norge og Israel. Se også: Oslo-avtalen
Relasjoner mellom Norge og Israel har eksistert siden Palestina-spørsmålet oppstod i 1947, og mest sentralt i forholdet står Norges tilrettelegging for fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon med den påfølgende Oslo-avtalen i 1993.[158]
Norge stemte for at Israel skulle bli tatt opp i FN etter andre verdenskrig og hadde på den tiden en pro-israelsk, internasjonal politikk,[159] med Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmak