Wikipedia

Henrik Arnold Wergeland
Litografi av G.L. Fehr etter tegning av J. Møller
Født		17. juni 1808 Kristiansand
Død		12. juli 1845 Christiania
Yrke		forfatter, redaktør, bibliotekar, riksarkivar
Nasjonalitet		norsk
Pseudonym(er)		Siful Sifadda
Forfatterperiode		romantikken
Sjanger		lyrikk, dramatikk, novellistiske skisser, historiske avhandlinger, taler, prekener, essays, brev, embetsskriv m.m.
Debut		Digte. Første Ring (1829)
Påvirkninger		idéhistoriske og politiske strømninger fra antikken til samtida
PÃ¥virket		En rekke diktere, kulturarbeidere og politikere i ettertid

Henrik Arnold Wergeland (født 17. juni 1808 i Kristiansand, død 12. juli 1845 i Christiania) var en norsk forfatter. Han regnes av mange som Norges største lyriker gjennom tidene. Fredrik Paasche skriver i Norsk litteraturhistorie: «Shakespeares billed-sprog er ikke så rigt som hans, de norrøne skalders ikke så levende.» Den danske litteraturforsker Aage Kabell omtaler ham som «Norges eller Nordens største digter». Wergeland har vært sammenliknet med diktere som Byron, Pusjkin og Victor Hugo. Han er universell i sin tematikk og poesien kan være rik og mangefasettert. I likhet med mye stor litteratur er Werglands poesi til dels utfordrende å oversette tilfredsstillende. I blant gav han uttrykk for at det var en hemsko å tilhøre et lite språksamfunn. Savnet av et verdensspråk kommer f.eks. til uttrykk i «Følg Kaldet» (1844); samtidig så han det meningsfulle i å dikte for «en liden venlig Flok».

Wergelands diktning spenner fra det visjonære, kosmologiske diktet Skabelsen, Mennesket og Messias til barnedikt som «Den prægtigklædte Sommerfugl», fra undergangsdikt som «Cæsaris» til idyller som «Hardanger». Den engelske Lods kan kalles en versroman med et dickensk blikk for de ulike samfunnslag. Skarp sosial tendens forekommer også i novellistiske skisser og dikt som f.eks. «Pigen paa Anatomikammeret». Det befriede Europa og Spaniolen føyer seg inn i rekken av frihetsdikt, mens «Røde og grå Dompaper» viser Wergelands evne til å kommunisere med de minste: Han eide, liksom H.C. Andersen, evnen til å se virkeligheten fra barnets synsvinkel, og kunne skape diktning i eventyrgenren. Forfatterskapet inneholder også et mangfold av salmer, fedrelandssanger, sjømannssanger og leilighetsdikt. Wergeland utfoldet seg i etablerte versemål, gjerne til eksisterende melodier, og han var tidlig ute med å bruke frie rytmer og frie vers, slik som f.eks. i diktet «Til Foraaret». Han utviklet en rapsodisk diktform som i ettertid har fått navnet Wergelandstroké og som kommer til uttrykk i bl.a. diktet Svalen. I tillegg oversatte og gjendiktet han fra andre språk.

Til tross for at Henrik Wergeland er landets viktigste dramatiker mellom Holberg og Ibsen, venter dramatikken hans fortsatt på å bli oppdaget etter sine dimensjoner og muligheter. Han har en stor produksjon av sørgespill, syngespill og farser. Farsene er fantasifulle, sprelske og eksperimentelle, og «spenner fra satire over allmennmenneskelige laster eller sosiale konvensjoner og polemiske angrep på politiske og estetiske motstandere til rent private forsvarsinnlegg».^[1] Wergelands skuespill representerer langt på vei en oversett dramatikk som har potensial til å virke fornyende på norsk scenekunst.

Wergeland var for øvrig en virksom natur som gjorde en banebrytende innsats på flere samfunnsområder i det unge Norge etter 1814. Han var en utrettelig folkelærer med store vyer, og en varmhjertet omsorgsarbeider. Han bidro grunnleggende til å gjøre den nye staten til en kulturnasjon, med sin diktning og sitt allsidige engasjement. I tillegg engasjerte han seg i undertrykte folks kamp for frihet andre steder i verden, så som Polens, Irlands og Brasils selvstendighetskamper. Han tok også parti for India mot kolonimakten. Som person var han mangfoldig og kunne være uforutsigbar. Sigmund Skard uttrykker det på denne måten: «Biografien hans er full av dei snodigaste tverrkast og bukkesprang; slik er no eingong geniet.»^[2]

Henrik Wergeland ble døpt den 19. august 1808 i Kristiansand domkirke. Kirken ble ombygd til det ugjenkjennelige etter en brann i 1880. I kirkeboka, som utrolig nok overlevde brannen, er Wergelands fornavn stavet Henrich Arnold.

Eidsvollsforsamlingen 1814 malt av Oscar Wergeland, sønnesønn av Henrik Wergelands farbror. Presten i døråpninga bak i salens høyre hjørne er Nicolai Wergeland, Henrik Wergelands far

Nicolai Wergeland bidro vesentlig til Grunnloven, vedtatt 17. mai 1814. I 1817 flyttet han til Eidsvoll med hustru og barn for å overta som sogneprest. Eidsvollsbygningen er fotografert av Kjetil Bjørnsrud.

rediger Ættebakgrunn og tidlige år 1808–17

Henrik Wergeland var eldste barn av Nicolai Wergeland og Alette Dorothea, født Thaulow. Nicolai Wergeland var av bondeslekt fra Verklandsgårdene i Brekke i Sogn.^[3] I hans årer fløt også sunnmørsblod og strileblod. Thaulowene var en dansk embetsmannsslekt som slo seg ned i Norge på 1600-tallet. Alettes mor Jacobine Chrystie var datter av Andrew Chrystie, en innvandrer fra Skottland. Nicolai og Alette fikk tilsammen fem barn. Henrik ble oppkalt etter morfaren, Henrik Arnold Thaulow, som var byskriver, kunstsamler og stifter av Det dramatiske Selskab i Kristiansand i 1787. Henrik Wergeland fikk rike åndelige impulser fra både morsiden og farsiden.

rediger Småbarnstid i Kristiansand

Med tanke på oppdragergjerningen skrev den unge adjunkten (senere prest og prost) Nicolai Wergeland en veiledning for foreldre som han kalte Henrikcopedie det året hans førstefødte kom til verden. Den inneholdt «Kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder». Her heter det bl.a.: «Opdrager ikke den Lille til Ammestuen eller Sophaen; men til Verden», og videre: «indskrænk den Lilles Selvvirksomhed saa lidet som mueligt». I alt besto Henrikcopedien av 43 læresetninger, først og fremst inspirert av Rousseaus tanker om oppdragelse. Akkurat hvordan disse oppdragelsesprinsipper kan ha blitt praktisert, er ikke godt å si. Mye tyder imidlertid på at Wergelandbarna har hatt relativt frie tøyler. «Alle vi fem ville Børn» skriver lillesøsteren Camilla Collett i sin skildring av barndommen. Da Henrik nærmet seg fem år, noterte faren i dagboka: «Henrik har et besynderligt Glimt i Øjnene, som jeg ikke ser hos mine andre Børn. Han skjønnede meget tidlig; han røbede tidlig en stor Hukommelse og fatter meget let.»

Forholdet mellom far og sønn var til enhver tid preget av respekt og hengivenhet fra begge sider, selv om sønnens mange prosjekter kunne være utfordrende. Nicolai Wergeland hadde selv stor intellektuell kapasitet, ble en lærd mann og hadde et betydelig forfatterskap. Forholdet mellom mor og sønn har også vært godt, noe som framgår flere steder i Wergelands diktning. Hans siste dikt, hans siste drøm og hans aller siste ord gjaldt henne (se nedenfor). Alette Dorothea Wergeland var en dyktig, avholdt skuespiller ved Det dramatiske Selskab, og Henrik opplevde å se henne på scenen ved flere anledninger. I ungdommen hadde hun ry for sin skjønnhet. Hun var kunstglad, hadde et lyst sinn, var dyrekjær og eide stor medfølelse med dem som led nød. Foreldrenes ulikeartede egenskaper synes å ha inngått en eiendommelig forening i sønnen.^[4]

I livsskissene fra dødsleiet, Hassel-Nødder, kap IX, gjengir Wergeland noen interessante minner fra sine første år i fødebyen. Særlig har man lagt vekt på hans nærmest visjonære opplevelse ved «det yndige Kjos» da han skal ha vært tre år gammel. Han kunne aldri glemme en «lodrett Klippevæg, der glimrede i alle Farver af store Chrystaller». Uansett hvordan denne opplevelsen skal utlegges, er det et faktum at Wergeland flere ganger hentet sine dikteriske bilder fra krystallenes og edelstenenes verden. I farsen Vinægers Fjeldeventyr (1841) opptrer f.eks. kvinneskikkelsen «Krystalline» som dikterens genius og forståelsesfulle publikum. Sommereventyret Svalen fra samme år har utpregede visjonære trekk. Her skildres hvordan dikterens ytre øye i en forstand blindes mens den synske sjelen fortaper seg i det «Rosenhegn» som danner grensene for «Engens lille Eden»; rosenbuskens glødende blomsterprakt skildres i krystallinske bilder:

	Ha, derunder Buskens Nat hvor det glimred, hvor det gløded, hvor det lyste i det dunkle Tusmulm i det tætte Hegn! Som om alle Qviste bløded, draabemodne Rosenknopper overaltifra fremfunkled, ludende mod Jorden ned liig en Regn af Rubiner og Koral Karneoler og Agat, tryllebundne i sit Fald.
– Fra Svalen

rediger Oppvekst på Eidsvoll 1817–25

Sommeren 1817, like etter Henrik var fylt ni år, flyttet familien fra Kristiansand til Eidsvoll der faren skulle tiltre som sogneprest. Oppveksten på Eidsvoll styrket Wergelands bevissthet om betydningen av grunnlovsarbeidet i Riksforsamlingen i 1814 der hans far, som en av fedrene på Eidsvoll, hadde deltatt aktivt i konstitusjonskomiteen. Henrik Wergeland kom til å kalle seg «Grunnlovens seks år eldre bror» og var alle dager knyttet til hjembygda der «Norriges Frihed» var «fød». Han fikk undervisning hjemme i prestegården og på katedralskolen i hovedstaden. På denne tida begynte han å skrive for fullt. Flere av Wergelands barnearbeider er trykt etter dikterens død.

rediger Skolegang og barnediktning

I prestegården mottok Wergeland undervisning av sin far, som hadde pedagogisk utdannelse, og av huslærer. Han fikk nå besøke «Guldverket», der det ble utvunnet gull fra 1758 til 1907. Eidsvollingen Hans Tønsager, sønn av stortingsmannen Lars Tønsager, forteller i Minder om Henrik Wergeland at Henrik på en tur med huslærer Dahl, fylte sekken og lommene med blanke svovelkis; det kunne jo ikke utelukkes at de inneholdt gull.^[5] Opplevelsen danner sannsynligvis bakgrunnen for «Vinægers» (Vinæger=den eddiksure) besøk hos de underjordiske i Vinægers Fjeldeventyr (1841). Barnet Wergeland, liksom Vinæger siden, ble besatt av disse steinene, og begge fikk erfare at ikke alt som glitrer er gull. Da han var 11 år gammel ble han elev ved Christiania Cathedralskole. Han bodde de første to årene hos sin mors søster Henriette Aubert, som var bosatt med mann og barn på festningsområdet. Siden flyttet han på hybel. I alle ferier var han hjemme i prestegården på Eidsvoll.

Før Wergeland var fylt 16 hadde han skrevet dikt, flere småfortellinger og en rekke Holberginspirerte skuespill som ble oppført hjemme på Eidsvoll. I 1821 fikk han sitt første arbeid trykt, fortellingen Blodstenen, en Sturm und Drang-inspirert historie med skrekkromantiske innslag. Dramatiske arbeid fra årene 1822–24 som Indtoget, Øllegaard Frøken, Hun fik dog en lang Næse og et hefte med tekster og tegninger av den unge dikter selv som han kalte Vademecum (datert 1824), er først blitt offentliggjort i Samlede Skrifter 1918–40.

Henrik Wergeland våren 1825. Han er 16½ år, immatrikulert ved Universitetet i Christiania, og iført studenterlue. Wergeland var til sammen innom tre fakulteter i løpet av sine studieperioder. Tegningen er ved faren, Nicolai Wergeland.

rediger Studier og visjoner 1825–30

rediger Torvslaget, 17. mai 1829

Wergeland var i flokken av folk som hadde samlet seg på Stortortorvet om kvelden 17. mai 1829. Han hadde også vært med i havneområdet tidligere på kvelden, der han som den første, hadde hilst dampskipet «Constitutionen» med hurrarop. Det var i og for seg ikke så spesielt, men stemningen steg til store høyder fordi det var 17. mai. Det ble også sunget nasjonalsanger. Etterpå trakk folk opp gjennom gatene og samlet seg på Stortorvet. Der iverksatte stattholderen, i samarbeid med kommandanten på Akershus festning, uheldige tiltak som resulterte i det såkalte Torvslaget, og på veien hjem utpå natta fikk Wergeland et sabelrapp over ryggen. 17. mai 1829 har siden stått som en merkedag grunnet myndighetenes klossete håndtering. Det ble et formidabelt etterspill i kjølvannet av Torvslaget, og Wergeland fikk navnet sitt knyttet til 17. mai for all framtid, særlig gjennom sin opptreden under forhørene etterpå. Wergelands karakteristiske tegning er en illustrasjon til Phantasmer, som forelå tidlig i august 1829 under pseudonymet Siful Sifadda. «Phantasmer» er en munter farse med alvorlige undertoner inspirert av begivenhetene under Torvslaget. Til venstre ses «Skipper Børre», det folkelige navnet på den upopulære svenske stattholder von Platen, ettersom han hadde fortid som sjøoffiser. Von Platen var nøye med å overholde kong Karl Johans befaling om å motarbeide offentlig feiring av nasjonaldagen. I farsen lar dikteren ham ustanselig sende ut eggende trommevirvler. Til hest, i gallauniform med iøynefallende gul fjærbusk, ses baron Wedel-Jarlsberg («Uedel Skarnsberg» i farsen), generalen på Akershus festning. Disse øvrighetspersoner var ansvarlige for at kavaleri og fotjegere ble utkommandert for å splitte folkemengden på Torvet. Den såkalte opprørsloven ble imidlertid først opplest (av «Magistraten», mannen med briller foran i bildet). Det var det knapt noen som hørte. Overraskende fikk folk, også kvinner og barn, merke at de ble betraktet som farlige demonstranter. «Filosofen i Fattighuset» (dvs. dikterens alter ego) befinner seg i huset til høyre i bildet. De fredelige borgere som ble ridd over ende og slått både her og der, er representert ved klær på snorene.

Høsten 1825 begynte Henrik Wergeland å studere ved Det kongelige Frederiks Universitet. «Da jeg kom til Universitetet slap Skolen en urolig, spectakelfuld Dreng paa 17 Aar ud i Verden.»^[7] Han studerte teologi fra 1826–29 samtidig med Peder Bjørnson, som senere ble far til dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Han tok aktivt del i studentliv, kulturpolitikk og politikk; bl.a. redigerte han i perioder Det Norske Studentersamfunds håndskrevne avis, og han engasjerte seg i arbeidet for 17. mai-feiring mot kongens vilje. Mens han studerte, skrev han også flere skuespill og fullførte en rekke større og mindre enkeltdikt. Han debuterte som dramatiker i 1827 med farsen Ah!, og som lyriker i 1829 med samlingen Digte. Første Ring (nevnte diktsamling regnes som den egentlige debuten). Wergeland avla teologisk embetseksamen i 1829. Den 17. mai 1830 hadde han fullført sitt enestående kosmologiske dikt, Skabelsen, Mennesket og Messias.

rediger Ungdomsdiktning

Fra 1827 til 1830 skrev Wergeland seks scenearbeider: Sørgespillet Sinclars Død (1828), samt fem farser. Flere av Wergelands farser er inspirert av middelalderteaterets moraliteter. Aslaug Groven Michaelsen kaller dem «farse-moraliteter». Et typisk eksempel er den betydelige Irreparabile Tempus (1828).^[8] Delvis inspirert av Ossiansyklusen er farsene signert «Siful Sifadda», som skulle bli Wergelands mest brukte pseudonym. Siful Sifadda var Wergelands «uregjerlige halvbror», det vil si en vittig, «genialsk» og ikke lite satirisk side ved ham selv. Wergeland lot gjerne Siful rykke ut når han hadde behov for å forsvare seg på lattervekkende vis, eller når han ville skrive noe han ikke syntes han kunne stå inne for i eget navn. Men rett som det er stikker lyrikeren Henrik Wergeland fram med full tyngde også i tekster som er tillagt Siful, så avstanden er ikke alltid stor.^[9]

Wergelands utvikling som dikter hadde sammenheng med svermeriske forelskelser gjennom studietida. Hans svermeri for fire unge piker (de avviste hans tilnærmelser etter tur) dannet grunnlaget for den såkalte Stelladiktningen;(de fire var Ida Haffner, Emilie Selmer, som døde 18 år gammel, Hulda Malthe og Elise Wolff). Ut fra idealiseringen av disse pikene steg det fram et poetisk kvinneideal han kalte «Stella» (som betyr «stjerne»). Stellanavnet dukker først opp i et dikt han skrev til Hulda Malthe, «Sonnate til Hulda» eller «Flodens Sang til Stjernen». Han er den syngende flod, hun er stjernen som speiler seg i floden. Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen: Digte. Første Ring (1829). Diktet om floden og stjernen er ikke tatt med i samlingen, men bl.a. «Til Stella» (prologen og epilogen), «Hvem er Stella» og «Under en Birk». Sentralt står «En sangfuld Sommermorgen paa Skreya», et helt lite syngespill. Debutsamlingen inneholder også oder til friheten og vennskapsdikt. Religiøs toleranse er tema i «I Tordenen», et dikt som peker framover mot «De tre» og «Kvinderne paa Kirkegaarden» i samlingene Jøden (1842) og Jødinden (1844). Flere av diktene har visjonære trekk som peker mot skapelsesvisjonene i Skabelsen, Mennesket og Messias, påbegynt nyåret 1828. I diktet «Min lille Kanin» heter det f.eks.:

	Ak, i Blaamins klare Øje, gjennem Lindsens Regnbuslør, gjennem dens Pupill, som Rør, seer jeg vide Himle høje. (Guds de vidtudslagne Barme, hvor sig Mid ved Sol tør varme) vrimlende af Liv fra smaae Myggegnister, Mammutblus til Solebaal…Min lille Puus, sligt Panoram i dit Øje laae.
– Fra «Min lille Kanin»

rediger Wergelands hovedverk

Da teologisk embetseksamen var tilbakelagt, gikk Wergeland inn for å fullføre sitt kosmologiske diktverk som hadde sysselsatt ham siden januar 1828. Verket som opprinnelig var tenkt som et stort dikt til Stellas forherligelse, vokste til livs- og verdensforklaring der menneskehetens historie behandles fra skapelsen av. Til å begynne med var diktet ment å hete «Himmel og jord», men da det forelå trykt 6. juli 1830, var tittelen blitt Skabelsen, Mennesket og Messias. Det er visjonsdiktning i slekt med Dantes diktverk Den guddommelige komedie som han for øvrig ikke hadde lest, og Miltons Det tapte paradis, et verk han kjente. Wergelands visjonsdikt har religiøse og filosofiske perspektiver, og kjærligheten er satt inn i en kosmisk sammenheng. Verket er preget av en platonsk-kristen-romantisk åndelære eller åndemyte, med sterke innslag av opplysningstidas frihetsidealer og utviklingstro. Wergelands åndelære og såkalte spiralteori, som er fullt utformet i verdensdiktet, er foregrepet i «Napoleon» fra Digte første Ring (1829):

	Vi ere Aandeæg, lagte i Dyndet; men Sjelen sig vikler, som Sommer- fuglen, af Svøbet, og Aande- kraften forøger; Høiere, gjennem Spiraler, stiger Aandernes Skarer op mod Gud.
– Fra Digte første Ring (1829)

rediger For folkeopplysning og frihet 1830–34

Tidsskriftet For Almuen kom i ni hefter der seks av dem utkom i perioden 1830–32. Dobbelthefte 7/8, Norges historie, ble utgitt i 1834. Siste hefte kom først i 1839. Bildet viser forsiden av nr. 3 (1831).

Til idégrunnlaget for verdensdiktet hørte bl.a. arven fra 1700-tallet og den store franske revolusjonen. Wergeland mente som Rousseau at friheten fordrer opplyste borgere. Rousseau var den som mer enn noen annen hadde lansert folkesuverenitetsprinsippet, mens maktfordelingsprinsippet gjerne tilbakeføres til Montesquieu. Grunnloven var fundert på begge de nevnte prinsipper, samt på menneskerettighetene. De siste hviler på naturretten som slår røttene tilbake til antikken og stoikerne. Slike tanker lå også nedfelt i Wergelands verdensdikt. Når Wergeland foresatte seg å omsette sine ideer i verdensdiktet i praktisk arbeid, var det en indre sammenheng mellom dette og hans ønske om å gjøre folket i stand til å nyttegjøre seg de muligheter som lå i Grunnloven. Han reiste rundt på bygdene, gjerne langt opp i dalene, for å samtale med folk, lære dem opp, hjelpe bønder med rettstvister og komme med verdifulle formaninger. På disse turene hadde han ofte lommene fulle av frø han villig ga fra seg. Han arbeidet for folkebibliotek, «Sogneselskab» (en forløper for lokalt selvstyre) og bedring av vanlige folks kår. Han skrev til embetsmenn i de forskjellige amtene og ba om støtte, og han skrev til Selskabet for Norges Vel: «Giver, dynger Arbeide på mig». Hans engasjement strakte seg fra den hjemlige språkdebatten til frigjøringskamper ute i den store verden.

rediger Folkelæreren i aksjon og på reisefot

Wergeland var fattigfolks venn, og la grunnen for atskillig velferdsarbeid. Det skulle komme til å gå mange historier om «'n Henrik» på bygdene omkring Mjøsa og på Romerike. I februar 1830 fikk han Selskabet for Norges Vel til å utgi det første i en serie av hefter til folkeopplysningens fremme, en serie han kalte For Almuen, og som begynte å utkomme fra mars 1830. I løpet av den første uka etter utgivelsen hadde Wergeland selv delt ut eksemplarer til prester på Romerike og i Aker. Han fikk også distribuert eksemplarer utover bygdene så langt som til Toten og Solør. Neste opplag kom helt til Vang. Ved siden av arbeidet med opplysningsskriftet, hadde han stadig innlegg i Statsborgeren og Folkebladet.

Wergeland foretok nå også sine største reiser. I oktober 1830 fulgte han sin far og søsteren Camilla til Stockholm, der han både oppsøkte opposisjonelle og fikk foretrede for kong Karl Johan. Sommeren 1831 reiste han til England og Frankrike, og i Paris opplevde han etterdønningene etter Julirevolusjonen året før og ble grepet av revolusjonsbegeistring.

Sommeren 1832 foretok han sin store fotvandring gjennom fjell-Norge til Vestlandet. I 1833, da han var gammel nok til å søke embete, tok han teologi praktikum og søkte forgjeves en rekke prestestillinger. Vinteren 1833–34 underviste han bondegutter på Romerike gratis for å gjøre dem i stand til å beherske språket godt skriftlig og muntlig. Flere av hans elever tok siden aktivt del i samfunnslivet. Fra juni til oktober 1834 bestyrte han sin fars embete på Eidsvoll, mens faren og søsteren Camilla var i utlandet.

Søsteren Camilla Wergeland, her malt av faren, var også en betydelig forfatter. Welhaven var betatt av eller, som han selv skrev i et brev, «hendraget til» Camilla Wergeland (senere gift med P.J. Collett). Hun var på sin side fascinert av Welhaven; et umulig prosjekt som skulle komme til å sette varige spor i norsk litteratur og kulturhistorie.

rediger Wergeland versus Welhaven

Wergelands geniale ungdomslyrikk er sprudlende og fantasifull. Stilen var så personlig og krevende at han ertet på seg en jevnaldrende smaksdommer og teologistudent, senere også kjent som lyriker og professor i filosofi, Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven. Denne kunne ikke tåle et slikt massivt fravær av det han forsto ved klarhet og form. Welhavens dom har siden klebet ved oppfatningen av Wergeland, og i noen grad skadet hans ry som dikter. Welhaven angrep Wergeland i dikt og på prosa, og hans pamflett Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Akstykker oplyste (1832) er siden trykt opp flere ganger. Nicolai Wergelands avbalanserte tilsvar, Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer (1833) ble først gjenutgitt i 1995, 150 år etter dikterens død.^[10]

Det var flere konfrontasjoner mellom Welhaven og far og sønn Wergeland på 1830-tallet, for eksempel Stumpefeiden og Dæmringsfeiden. Stumpefeiden hadde sitt utspring i Det Norske Studentersamfund. Det som utviklet seg til den bitre Stumpefeiden, begynte nokså uskyldig. Wergeland foreslo i et brev at studentene skulle more seg med å skrive satiriske vers eller stumper som også kunne synges, og sendte inn noen prøver på slike som han kalte «sifuliner». Det er tvilsomt om noen av disse var rettet mot Welhaven. Etter hvert utviklet det seg til en versstrid mellom Welhaven og Wergeland og deres respektive støttespillere i forlengelse av det dikterisk formulerte angrepet Welhaven rettet mot Wergelands verdensdikt da det kom ut sommeren 1830 (jf. «Til Henrik Wergeland», trykt i Morgenbladet 15. august 1830). Ved et uhell ble en del av «stumpene» publisert i Adresseavisen. Publiseringen virket som bensin på bålet. Krangelen utviklet seg til en offentlig debatt i Statsborgeren og Folkebladet, og varte hele vinteren 1832–33. Innleggene kunne bl.a. berøre Wergelands målstrev og kampen for et mer norsk skriftspråk, eller kampen for en selvstendig norsk litteratur. Proporsjonene vokste langt utover de opprinnelige «stumpene». Konfliktene dreide seg altså ikke bare om diktekunsten, men også om (kultur)politikk.

Våren 1832 brøt Welhaven og hans krets ut av Studentersamfundet, stiftet Studenterforbundet og dannet sitt eget tidsskrift: Vidar. Kretsen omkring Welhaven fikk tilnavnet Troppen eller Intelligenspartiet. Wergelandkretsen kaltes Patriotene. Patriotene kalte gjerne motparten for «danomaner».

I kjølvannet av Julirevolusjonen i Frankrike i 1830 malte Eugène Delacroixs Friheten leder folket (1830), mens Wergelands skrev Det befriede Europa (1831)

Wergeland oppfattet det norske flagget som et revolusjonsflagg. Kombinasjonen rødt-hvitt-blått videreførte tradisjonen fra flere demokratiske staters flagg – bl.a. Trikoloren, Frankrikes revolusjonsflagg. Maleriet 17. mai 1893 er signert Christan Krohgs sønnesønn og navnebror, maler og forfatter Christian Krohg.

rediger Patriot og kosmopolitt

I januar 1830 skrev Wergeland i Morgenbladet at han aktet å bli en «ligesaa dådfuld Patriot herefter som han i sin tidlige Ungdom havde været en ordfuld». Wergelands interesse for det nasjonale kommer bl.a. til uttrykk i den sentrale rolle han spilte blant Patriotene, der Ludvig Kristensen Daa var en av hans støttespillere. Grupperingen rundt Welhaven, som rommet folk som Anton Martin Schweigaard og P.A. Munch, dvs. troppen eller intelligenspartiet ville på sin side opprettholde den kulturelle tilknytningen til Danmark. Wergeland ønsket at den unge staten Norge skulle utvikle et selvstendig norsk skriftspråk. Han tok i bruk særnorske ord og bøyningsformer i tekstene sine. Han diktet etter hvert til og med noen sanger på dialekt, dvs. på romeriksmål, hallingmål og valdresmål. Welhaven som ville holde på språkfellesskapet med Danmark, ergret seg. I avhandlingen Norsk Sprogreformation (1832) spådde Wergeland at Norge ville få et eget skriftspråk «før Aarhundredet nedrødmer». Han fikk rett i den forstand at landet ved slutten av 1800-tallet ikke bare hadde ett, men to skriftspråk. Wergeland arbeidet for norsk selvstendighet og så samtidig langt utover Norges grenser. Han skrev hyllingsdikt til Julirevolusjonen og kom med harde utfall mot den russiske tsaren etter overfallet på Polen i 1831. Han støttet med sin penn også frigjøringsbestrebelser i andre verdensdeler.^[11] I diktningen beveget han seg uanfektet av landegrenser og besøkte både India og Brasil.

Historikeren Halvdan Koht skriver at Wergeland «som ein ny viking for paa langferd og henta tankerikdom heim og skapa den om til bruk for folket sitt». Koht skriver videre:

Han hadde djupe røter i fedrejorda gjenom farsætta, og fedresoga hadde fraa barndomen sterkt tak i hugen hans. Men han kjende kringom seg blaasteren fraa aandsstormane uti verda, og han maatte ut og røyna vengefanget sitt. Han vart den største kosmopoliten i Noreg. So vart live hans sidan eit trottig stræv med aa vinna heim, og han vart djupare og djupare nasjonal. Men all den rikdomen han hadde vunne ute, bar han inn i det nasjonale arbeide heime, og soleis skapte han eit aandsver i Noreg som kunne fostra kultur-hovdingar av ypparste slage, –rotfaste i heimegrunnen, med greiner og kvister høgt ut yver heile jorda.^[12]

Wergeland var patriot og kosmopolitt i en person, hvilket også framgår av talen ved Krohgstøtten.

rediger Talen ved Krohgstøtten

Henrik Wergeland hadde arrangert store folkefester på Eidsvoll i anledning 17. mai, og i 1833 holdt han tidenes første offentlige 17. mai-tale i selve hovedstaden. Talen ble framført ved avdukingen av minnesmerket over juristen og statsråden Christian Krohg. Krohg var især kjent for å ha ført i pennen den innstillingen som gjorde Stortinget i stand til å avvise Karl Johans forslag til grunnlovsendringer som ville gitt kongen mer makt. Innstillingen var datert 17. mai 1824. Flere var spurt om å holde talen ved Krohgstøtten, men svarte nei fordi kongen var imot feiring av nasjonaldagen på 17. mai. Han ville heller ha 4. november som nasjonaldag, dagen da unionen med Sverige var et faktum. Det var også et problem at talen gjaldt Christian Krohgs minne. Når de som ble spurt om å tale ikke våget, skyldtes det at de nødig ville provosere kongen, og dessuten fryktet de konsekvensene for sin karriere. Wergeland skulle senere foreta seg atskillig annet som utfordret makten og som var minst like skadelig for hans karriere. Talen ved Krohgstøtten er trykt og ofte sitert. Folk møtte tallrikt opp, og det var stortingsrepresentanter til stede. Begivenhetene rundt talen ble øyeblikkelig rapportert til Sverige av Frans Anton Ewerløf som hadde møtt opp med kikkert. Rapportene er gransket i ettertid, og de er egnet til å avlive usanne myter som verserer i Wergelandlitteraturen om denne skjellsettende begivenhet. Mytene skyldes Hans Tønsagers feilerindringer som er skrevet ned et halvt århundre etter at Wergeland holdt sin tale.^[13]

Salmen «Synder, slaar dit Hjerte haardt» ble skrevet til en preken Wergeland holdt i Eidsvoll kirke i 1831. Kirken som kanskje er Norges eldste korskirke i mur, har vært utsatt for flere branner, og er til dels endret etter Wergelands tid. Altertavlen fra 1765 har overlevd brannene. Wergeland vikarierte som sogneprest i Eidsvoll prestegjeld sommeren og høsten 1834.

rediger Frihetsdikt, vers, viser og en farse

Den kunstneriske produksjonen fra perioden gjenspeiler Wergelands brede engasjement. Han offentliggjorde på løpende bånd en rekke større og mindre frihetsdikt, blant dem Det befriede Europa (1831), og Cæsaris (1832), sistnevnte inspirert av Russlands overfall på Polen i 1831. Han sendte ut versesamlinga Sifuliner. Til Jan Wellhaven, slagkraftige «stumper» til den jevnaldrende kulturpolitiske motpolen fra Bergen. I 1832–33 kom det flere «Rækker» med såkalte Folkeviser. Samlingen Digte. Anden Ring (1833/34) inneholder flere frihetsdikt som «Erobrerens Sanger», «Til en ung Digter» og «Til en Gran», og dessuten Det befriede Europa. Et nytt stort frihetsdikt, Spaniolen, kom i 1833. Her står bl.a. dette:

	Land forgaaer? - mon synker Verden? Mænd forgaae; mon Frihed vel? Født med første Engel er den, døer ei før den sidste Sjel.
– Spaniolen (1833)

Mellom slagene hadde han også rukket å skrive skuespillet Om Smag og behag man ikke disputere. Etsomdetbehagereder (1832). Det er en dels burlesk, dels alvorlig farse som bl.a. inneholder en teaterhistorisk monolog som må sies å være nyskapende.

rediger Medisinstudier og flere skuespill 1834–36

Observatoriet i Oslo, Norges eldste universitetsbygg, tegnet av arkitekt Grosch, ferdigstilt 1834.

I kjølvannet av eksamen i teologi praktikum (1833), søkte Wergeland flere prestekall. Da han ikke fikk noen av stillingene han søkte på, flyttet han i oktober 1834 fra Eidsvoll til Christiania, og nå for godt. Han gikk i gang med et nytt embetsstudium, medisin denne gang, og han studerte ivrig i nesten to år. Samtidig tok han privatleksjoner i botanikk. Parallelt med studiene produserte han noen av sine beste scenestykker. Han påtok seg dessuten å redigere det opposisjonelle bondebladet Statsborgeren fra 1835–37. Her nedla han et imponerende arbeid og pådro seg mange fiender. Våren 1836 fikk Wergeland et vikariat som andreamanuensis ved Universitetsbiblioteket. Oppgavene ble nå så store, at han avbrøt medisinstudiet uten eksamen. Studiene har imidlertid satt flere spor i hans diktning, jf. f.eks. diktet «Pigen på Anatomikammeret», og vårdiktet med skapelsesmotiv «Til Sylvan», tilegnet «en Botaniker» (egentlig Matthias Numsen Blytt som ble en nær venn av Wergeland).

rediger Ny dramatikk

I 1835 kom det fire betydelige verk for scenen, to dramaer utgitt i eget navn: Den indiske Cholera og Barnemordersken, og to farser undertegnet Siful Sifadda: Papegøien og De sidste Kloge. Papegøien er både en moralitet og et drømmespill, mens De sidste Kloge kan regnes som et tidlig eksempel på et science fiction-orientert verk i norsk litteratur.^[14] (Det tidligere nevnte «Cæsaris» fra 1832 – som ikke er en farse, men et dikt – kan gjerne regnes til samme kategori.) De sidste kloge foregår på øya Terranova, «den nye jord», et sted der kapitalkreftene regjerer uhemmet, og undergangsstemningen er åpenbar. Undergangsstemning er det også i dramaet Den indiske Cholera (1835).

Barnemordersken er trolig det arbeid der Wergeland når høyest som dramatiker i den alvorlige genre. Det er et sørgespill i fire akter. Handlingen foregår i Frankrike på 1300-tallet under de valdensiske forfølgelser. Valdenserne, som det fremdeles finnes noen av, er en kristen sekt som pekte fram mot reformasjonen. Inkvisisjonen har en viktig plass i dramaet, og utnyttede, men sterke kvinner står i sentrum for handlingen. Barnemordersken er en tragedie med burleske innslag, storslagen lyrikk og dramatisk og engasjerende handling. Dramateknikken er inspirert av Shakespeare som Wergeland satte svært høyt. Stykket er krevende å sette opp, men gjør seg på scenen.

rediger Liv og virke 1836–40

Henrik Wergeland tiltrådte i vikariatet på Universitetsbiblioteket 1836. Samme år begynte han å utgi det patriotiske flyvebladet For Menigmand i folkeopplysningens tjeneste. Som redaktør for Statsborgeren var han kontinuerlig i en utsatt posisjon. Han engasjerte seg i kampen for kommunalt selvstyre, en kamp som ble vunnet i 1837 da formannskapslovene gikk igjennom. I januar og februar 1838 fikk han oppført syngespillet Campbellerne. Troppen brukte dette som et påskudd til å mobilisere mot Wergeland og iverksatte det sagnomsuste Campbellerslaget. Welhaven deltok imidlertid ikke selv. Troppen led nederlag i teateret, og av tredje og siste forestilling fikk Wergeland hele inntekten. 15. mai kjøpte han et lite hus i Grønlia under Ekeberg for pengene. Livet hans tok nå en ny kurs. Kjærlighetslykke utløste et stort skaperoverskudd. Men i det offentlige rom opplevde han ikke mindre turbulens enn før. Selv tidligere venner vendte ham nå ryggen og beskyldte ham for å bære kappen på begge skuldre fordi kongen forbarmet seg over ham. Wergeland var fortvilet over slike beskyldninger, og hans diktning og øvrige virke bekrefter til fulle at han ikke hadde sviktet sine tidligere idealer.

Hernik Wergeland, maleri av Carl Peter Lehmann fra 1842

rediger Amalie Sofie Bekkevold

For å komme seg mellom Grønlia og arbeidsstedet Universitetsbiblioteket, som på denne tida holdt til i Rådmannsgården ved Christiania gamle torv, pleide han å ro eller seile over Bjørvika. Han fikk lov til å sette fra seg årer og seil hos småhandler Bekkevold i Skippergata, som drev et lite bevertningssted (som fremdeles finnes under navnet «Kafé Grei»). Der møtte den nå så vidt 30 år gamle Henrik Wergeland Bekkevolds eldste datter, den nesten 19 år gamle Amalie Sofie Bekkevold (f. 9. juli 1819), og ble opp over ørene forelsket. I samme tempo som forholdet utviklet seg sommeren og høsten 1838, sprang det ut et vell av inspirert kjærlighetspoesi fra Wergelands hjerte og hånd, bl.a.:

Amalie Sofie, Wergelands hustru, malt av Carl Peter Lehmann i 1842

	Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud, var det som Blomster sprang derifra ud: Blomster, som levte, drømte og tænkte. Mandel og Abild ei vajer saa fuld. Solen sit Blod ikke saa rigt over Roserne sprængte. Sjelen sit Muld, drømmende saligt forlod.[15]

Det er sagt at ungdommens kjærlighetslyrikk orienterte seg mot stjernene, mens manndommens er et blomsterflor. Den siterte strofen er den nest siste i diktet «Den første Omfavnelse» som ble til kort tid før forlovelsen; denne ble offentliggjort 12. august 1838. Amalie Sofie var musikalsk liksom den yngre broren Frederik, som ble tidens feirede bassbarytonsanger. Hun var også begavet på andre måter. De skriftstykker som er bevart etter henne, viser f.eks. at hun skrev godt. Amalie Sofie ble godt mottatt av sin tilkommende svigerfamilie.

Høsten 1838 holdt Wergeland noen prekener i «Opslo kirke», fra 1925 Gamlebyen kirke. Den er Oslos eneste gjenværende louise-seize-kirke, og framstår som på Wergelands tid. Han trakk bra med folk, men prestekall fikk han aldri.

rediger Søker forgjeves prestekall

Wergeland søkte stadig nye prestekall, og fikk like mange avslag. De ganger han holdt prekener, diktet han gjerne salmer til dagens tekst. Fastelavns-søndag 1836 prekte han f.eks. i Akershus slottskirke, og da skapte han salmen «Kun dagligdags er al din Dont». Den er en av hans mest kjente salmer ved siden av «Synder slaar dit Hjerte haardt» fra 1831. Hadde han oppnådd en geistlig stilling, ville han ganske sikkert blitt en produktiv salmedikter. Han satte store forhåpninger til det beskjedne Nannestad kapellani, men håpet «forvandlet seg til en rød sky». Om kvelden den 12. februar skulle han hjem over isen til Grønlia i følge med fire tyskere. Han fikk da det skjebnesvangre innfall å besøke en venn, C.J. Gamborg, som arbeidet i Paleets offisersvakt. Paleet tjente på den tid som kongebolig når Karl Johan var i Norge. De slapp inn, delte en bolle punsj, og en av tyskerne tok opp en gitar og sang litt. Det var i strid med reglementet som tilsa at det skulle være fullstendig ro etter tappenstrek. Selskapet ble registrert av en av Wergelands uvenner, plassmajor Glad, og det kom til uheldig ordveksling med diverse misforståelser, grunnet språkproblemer, mellom Glad og en av tyskerne. Verten og Henrik Wergeland forsøkte å jevne på det. Glad rapporterte det forefalne til sin overordnede, og dermed nådde det raskt kongen, som var i byen på samme tid. Det gikk inn på Wergeland at den gjestfrie Gamborg fikk to måneders festningsstraff som måtte sones på Fredriksten festning for den uheldige, men i grunnen uskyldige hendelsen i vaktstua. Wergeland mente at episoden i offisersvakten var hovedgrunnen til at han ikke fikk Nannestad kapellani.

Kong Karl Johan av Sverige og Norge fra 1818 til 1844. I 1839 ble Wergeland tildelt kongelig pensjon for to år i påvente av embete.

Omstendighetene rundt episoden i kongevakten er lett dramatisk gjenfortalt av Wergeland selv i Hassel-Nødder. Denne skildringen kan sammenliknes med den nøkterne framstilling av samme hendelse i Rolv Laaches arbeid om Praëm-striden. Laache lar det framgå at episoden i vakten trolig var av mindre betydning for tapet av kapellaniet. Det var nok viktigere for utfallet at Wergeland hadde uvenner som sto kongen nær.^[16] Wergeland og hans forlovede tok tapet av kapellaniet tungt. For å trøste Amalie Sofie skrev han det perspektivrike diktet «Smukke Skyer» (1839).

rediger Folkelæreren og kongen

Wergelands forhold til kong Karl Johan kunne fortjene bredere omtale. De mange dikt som han skrev på ulike tidspunkt viet kongen, avspeiler forholdet mellom de to sterke menn. Wergeland hadde fra ungdommen beundret Karl Johan, og betraktet ham hele livet som en revolusjonens sønn. Han mente derimot ikke at kongen var unndratt kritikk, og han var ikke alltid enig i Karl Johans politikk. Han mente at hvis kongen opptrådte despotisk, var det hans plikt å opponere (jf. Hassel-Nødder). Wergeland handlet rett som det var i strid med majestetens direktiver, jf. f.eks. tidligere omtalte 17.mai-markeringer i forbindelse med det såkalte Torvslaget og talen ved Kroghstøtten. Kongen som på sin side var sympatisk innstilt til Wergeland, holdt ham under oppsikt, og strammet tøylene når det passet ham.

Etter at formannskapslovene var gått igjennom i 1837, lå forholdene imidlertid til rette for avspenning. Kong Karl Johan hadde bl.a. også satt pris på diktet «Kongens Ankomst» (1838) og ønsket tross alt å hjelpe Wergeland. I mars 1839 tilbød han Wergeland en liten årlig pensjon av egen kasse, foreløpig for to år i påvente av embete (det kan kanskje sammenliknes med et statsstipendium). Wergeland tok i mot på betingelse av å kunne «gjengjelde det med fritvalgte Arbeider for Almuens Oplysning».^[17] På den måten kunne han fortsette å virke som folkelærer; han oppfattet en prest først og fremst som en «Folkelærer». I 1839 begynte han å gi ut bladet For Arbeidsklassen, som fortsatte å komme ut også da han lå på dødsleiet. Arbeidet for folkeopplysning opptok ham så lenge han levde.

rediger Ekteskap

Pensjonen satte Henrik Wergeland i stand til å gifte seg. Han og Amalie Sofie Bekkevold ble viet av Nicolai Wergeland på Eidsvoll 27. april 1839. Ekteparet flyttet inn i et hus i Akersveien med hage, lysthus og stall til Veslebrunen. Stedet eksisterer fortsatt under adressen Damstredet 1–3. Lysthuset er imidlertid havnet på Norsk Folkemuseum på Bygdy. ^[18] Hartvig Lassen, som skrev en bok om Wergeland i kjølvannet av å ha samlet og utgitt den første utgaven av Wergelands skrifter i 9 bind, fikk Amalie Sofie til å fortelle litt fra samlivet med dikteren. Hun skriver bl.a.: «Aldrig var Wergeland saa elskværdig som i sit Hjem, naar han sad mellem fornøjede Gjester, især morede det ham at tale med jevne, ligefremme Damer, og disse behandlede ham anderledes end andre Herrer. Musik holdt han meget af, uden at være en Skjønner, og han skrev aldrig lettere end naar jeg gik over Gulvet og sang for mig selv. … Som før bemærket var Wergeland altid tidlig om Morgenen at finde ved sit Arbeidsbord. Ikke sjelden hendte det, at jeg vaagnede og saa ham staa foran min Seng med et fuldfærdigt Digt, og jeg var stolt og lykkelig over at være den første der hørte hvad der udgik fra hans Pen.»^[19] Wergeland fortsatte å skrive dikt til Amalie Sofie etter at de ble gift (jf. f.eks. «Min Vivs Hjemkomst», 1841). De fikk ingen barn i sitt kortvarige samliv, men ekteskapet var meget lykkelig.

Jan van Huysums maleri, som inspirerte Wergeland til Jan van Huysums blomsterstykke ble skapt ca 1730, og befinner seg i Kunstmuseet i København. Wergeland kunne beundre det hos amtmann Thygeson på Nordre Skøyen Hovedgård som den gang lå i Aker.

rediger Eventyrlig diktning

Wergelands kjærlighetsdikt til Amalie Sofie ble trykt i månedsskriftet Bien etter hvert som de ble til. De kan sies å utgjøre en liten kjærlighetsroman på vers. Diktene fikk samletittelen Poesier. «Den første Omfavnelse» er et høydepunkt i Poesier og i norsk kjærlighetslyrikk. I deres hjem i Akersveien ble bl.a. lystspillet Søkadettene i Land og farsen Den Konstitutionelle til i 1839. Den siste er et oppfinnsomt og avansert nissespill som egentlig foregår inne i hodet til juristen per se, den lærde Dr. Motzius. Kantaten Vord Lys ble skrevet til 400-års jubileet for Gutenberg og oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Kantaten ble oppført i Vår Frelsers Kirke sankthansdagen 1840. Til den verdslige festen etterpå samme dag skrev han sin Skaaltale for et godt Aar, som også inneholder lyrikk av edleste wergelandske kaliber.

Høysommeren 1840 hadde han ferdig mesterverket Jan van Huysums Blomsterstykke, for en stor del skrevet i lysthuset i tidlige morgentimer.^[20] Jan van Huysums blomstermaleri som han hadde hatt anledning til å beskue i original, er for dikteren et så stort og merkelig kunstverk, at han undrer seg over om blomstene på bildet dypest sett er noe annet og mer enn en avbildning av havens blomster. Er de kanskje «Blomsterblomstre»? Mens han prøvende grubler over maleriets kvaliteter, stiller han seg selv en rekke spørsmål, bl.a. dette:

	Og, endskjøndt I er' saa sande, maa jeg Troe, I aldrig gro'de blandt de andre paa vor Klode, men engang i Edens Lande: Blomstre vel, men endnu mere: Blomsterblomstre, disse liig, som fortrylle os i Haven, som en Aand i Himmerig ligner Liget under Graven.
– Fra Jan van Huysums Blomsterstykke

Dikteren bønnfaller endelig en av blomstene om å røpe maleriets hemmeligheter, og han blir innviet i en fantastisk fortelling om forholdet mellom livet og kunsten, slik at han helt til slutt overveldet utbryter: «Men nu veed jeg dog hvorledes, / slige Blomster bleve til.» ^[21]

Wergelands diktverk kombinerer flere genrer og er en form for romantisk eventyrdiktning. Det ble tilegnet Fredrika Bremer, en svensk feminist og forfatter som han korresponderte med på den tida. Hun hadde bedt ham om å sette henne inn i forholdene i Norge. I ett av brevene er han i pakt med nasjonalromantikken som så smått begynte å gjøre seg gjeldende på den tida. Han viser interesse for folkemusikk og folkediktning som han mener lever et mer eller mindre skjult liv i folketradisjonen.

rediger Barnepoesi

17. mai 1841 sto Grotten ferdig, og Wergeland flyttet inn med sin hustru. Huset er et tidlig eksempel på sveitserarkitektur i Norge.

3. februar 1840 utkom tidenes første norske poesibok for barn av kunsterisk verdi. ^[22] Henrik Wergeland var den første i Norge som skapte lødig lyrikk for barn når en da ser bort fra de anonyme diktere som er opphavet til folkediktning, f.eks. bånsuller og regler. Wergelands vakre bok Vinterblommer i Barnekammeret, er en samling fri og oversatt diktning. For å treffe tonen studerte han den tyske samlingen med folkediktning Des Knaben Wunderhorn. Flere av diktene er gjendiktninger derfra, men med typisk wergelandsk preg. Han samarbeidet også med pastor Niels Biørn som redigerte bladet Børnevennen. (Jf. diktet «Barnet» og «Børnevennen»»). En del av det han skrev for barn kom også i For Arbeidsklassen. Blant Wergelands barnedikt hører kjente tekster som «Sommerfuglen», «Smaafuglene i Juleneget» og fedrelandssangen som begynner «Vi ere en Nation, vi med», som er den første fedrelandssang skrevet for barn. Om Wergeland kanskje ikke er direkte opphavet til barnetoget, så ligger barnetoget i kim i denne sangen. Wergeland skapte også poetiske eventyr for barn som «Røde og graa Dompaper» og «Vesle Hans' Eventyr».

Daguerrotypi fra 1840-åra, i følge søsteren Camilla det eneste bildet som virkelig liknet

rediger Liv og virke 1841–44

Wergeland søkte og fikk stillingen som riksarkivar. Embetet var opprettet i 1839. Han ble utnevnt høsten 1840 og begynte i arbeidet ved nyttår 1841. Dette betød fast stilling, sikker inntekt, kontor på Akershus festning og enorme arbeidsoppgaver. Wergeland var vel kvalifisert, og han og hans stab bygde opp og systematiserte arkivet fra grunnen av. Året 1841 skulle bli ett av de tyngste årene i hans liv, fordi den motstand som den såkalte hoffepensjonen ble opphav til, forverret seg da han ble riksarkivar. Tross all mistenkeliggjøring og motbør, var arbeidsevnen på topp på alle felt, praktisk, vitenskapelig og kunstnerisk. Wergeland hadde tidligere skrevet interessante historiske framstillinger, men nå ble han historiker på avansert nivå. ^[23] Han skaffet seg opplysninger fra levende kilder, og han gjorde bruk av materiale han kom over på riksarkivet da han skrev pionerverket Norges Konstitutions Historie (utgitt heftevis 1841–43). Delvis parallelt med konstitusjonshistorien forfattet han det verdifulle skriftet om allmuetalsmannen Christian Lofthus (1842). Lofthus endte som kjent sitt liv som mangeårig fange på Akershus festning. Henrik Wergeland fulgte dertil energisk opp sitt forslag fra 1839 om endring av § 2 i Grunnloven(se nedenfor). I 1842 tok Wergeland og Amalie Sofie til seg dikterens sju år gamle sønn, «Olaf Knudsen» (1835–1921), noe som var kontroversielt den gangen da gutten var såkalt «uektefødt». Han bodde med sin far så lenge denne var i stand til å ta seg av ham. Faren sørget for at Olaf fikk utdannelse. Han ble lærer og grunnla skolehagestellet i Norge.

rediger Den utstøtte riksarkivar

At han søkte, og fikk, stillingen som riksarkivar ved kongens inngripen og mot regjeringens innstilling førte til at han pådro han seg bitterhet fra sin tidligere venn Ludvig Kristensen Daa. Avisene Granskeren (der Daa var redaktør) og Den Constitutionelle gikk hardt ut.

Wergeland oppnådde også å komme i konflikt med Morgenbladet; avisen var stengt for ham i nesten hele 1841. Da Morgenbladet skrev at Wergeland var «opirret og i slet Lune», svarte Wergeland med det kjente prosadiktet «Mig Selv», som åpner med ordene: «Jeg i slet Lune, Morgenblad?». Her står også ordene: «Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.» Ettersom Morgenbladet ikke ville la det trykke, ble det først offentliggjort i Christiansandsposten 14. mars 1841. Wergeland opplevde seg nå som nærmest utstøtt, og begynte å undertegne seg «Der Geächtete» (den fredløse / skydde / utstøtte). Aldri hadde han følt seg mer satt utenfor.

Under en fest i Studentersamfundet 2. september 1841 i anledning tredveårsjubileet for opprettelsen av et norsk universitet og grunnstensnedleggelsen for nye universitetsbygninger, ble han hysset ned da han skulle holde tale og utbringe en skål for de eldre professorer. Han reagerte med å knuse en flaske mot pannen. Episoden er siden muntert referert i Hassel-Nødder.

Noen dager senere, 13. september, da det ble arrangert fakkeltog for professor Georg Sverdrup som skulle forlate sin stilling, ble Wergeland observert stående bedrøvet alene. Da gikk en ung student bort til ham og tilbød ham følge. Det var den unge Johan Sverdrup, brorsønn av dagens hovedperson. Det var en symbolhandling å trekke Wergeland inn i varmen slik han gjorde. «Arm i arm gik de to i toget, det nye Norges største digter og det norske demokratis fremtidige fører».^[24]

16. september slapp han til i Den Constitutionelle med det hengivne diktet «Min Hustru». Han framstiller seg som den steile og ville klippe som det ustanselig stormer rundt. Hun er den frodige «Brombærbusken» eller det «velsignte Livsenstræ» som har klynget sitt liv fast til klippen. Og når uværsskyene ruller omkring dem, kan hun med «det søde Solskin» i ett av sine øyekast, trylle skyene bort. Hennes kjærlighet lindrer smerte og gjør livet til å holde ut. Den dikteriske skaperkraft er på topp også i det romantiske eventyrdiktet Svalen (sitert ovenfor). «Svalen. Et Skjærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet Børn» forelå i oktober. Wergeland skrev det til sin søster Augusta Vedøe. Det er et visjonært eventyr som skildrer en svales flukt over allverden for å finne det hjertet som mest av alle trenger trøst. Den bringer med seg noen klare dråper av «Trøstens Balsam», og plutselig har svalen funnet det den søkte, og har skjenket sin gave til en mor som har mistet sitt barn.

Ludvig Kristensen Daa var av dem som vendte Wergeland ryggen da sistnevnte fikk gratiale fra kongen. Bedre ble det ikke da Wergeland ble riksarkivar. I 1842 skrev Wergeland et dikt til Daa der han i inderlige ordelag bønnfaller om forståelse. De tidligere vennene ble først forsonet på dikterens dødsleie.

rediger Striden med Daa

Ludvig Kristensen Daa hadde vært en av Wergelands aller nærmeste venner og kampfeller. Etter at Wergelands hund hadde glefset etter ham i 1836, til tross for at dikteren hadde advart ham mot å nærme seg hunden, var det sådd frø til en konflikt. Den forverret seg da kongen to ganger hadde vist Wergeland spesiell omtanke. Daa hadde selv søkt riksarkivarembetet, og var innstilt som nummer en til embetet, men trakk seg før innstillingen nådde offentligheten, da han innså at riksarkivarembetet var uforenlig med hans stilling som riksrevisor. Den første innstillingen ble aldri forelagt kongen.^[25] Det kom en ny runde, og først da søkte Wergeland stillingen. Wergeland ble utnevnt og mottok stillingen, hvilket medførte at Daas bitterhet mot Wergeland tiltok. Wergelands to farser Engelsk Salt og Vinægers Fjeldeventyr fra 1841 har begge mer eller mindre bakgrunn i konflikten med Daa. I Engelsk Salt forsøkte Wergeland spøkefullt å bagatellisere kritikken han var blitt utsatt for og å skape forsoning. Farsen avsluttes med den vakre fedrelandssangen som begynner «Det er min Sjel en frydfuld Trang». Tross fedrelandssangen, gjorde Engelsk Salt situasjonen snarere verre enn bedre, og Wergeland skrev en fortsettelse i en dikterisk sett mer betydelig, men også bitrere og sårere farse, eventyrspillet Vinæges Fjeldeventyr som utkom i juni 1841. Hovedpersonen er den samme eddiksure Vinæger som i Engelsk Salt, redaktøren av bladet «Nyregranskeren». Adressen er ikke til å ta feil av. Konflikten med Morgenbladet lå imidlertid også bak. Men som vanlig hos Wergeland har farsen et videre sikte, og er løftet inn i en sagn og eventyrverden der merkelige ting kan skje. Vinæger blir tatt inn i berget til «Huldra» som sørger for at hjertet hans blir knepet inn til en hard og ufølsom klump, og han blir ertet opp til kritiker. Da han kommer ut av berget igjen og ubarmhjertig forfølger dikteren Leontodon, er han i virkeligheten forhekset. Leontodon som har valgt seg løvetannen til sitt symbol, lar likevel forfølgelsene gå inn på seg. «Løvetanden skal traakkes paa», sier Vinæger. I denne farsen står det kjente diktet som innledes med ordene: «Ve dig, Skjald! det er din Død / synger du herhjemme». Det er også her den før nevnte Krystalline opptrer. Hun forsøker å trøste og oppmuntre den bedrøvede dikter da han vil skille seg ved sitt dikterinstrument. Hun er inspirasjonskraft og forstående publikum. Farsen ender imidlertid med at dikteren dør.

I 1842 rekker Wergeland igjen forgjeves ut en hånd til forsoning med balladen «Fordums Venner… (Henrik Wergeland til Ludvig Daa)» som slutter med ordene: «Ve mig, som ei kan glemme! / Ve Dig, som kunde det!» Da dikteren lå på det siste, kom de tidligere vennene som hadde vendt ham ryggen, tilbake. Det gjorde voldsomt inntrykk på dikteren da også Daa fant veien.

rediger Religiøs toleranse

Wergeland var opptatt av religiøs toleranse og arbeidet for full religionsfrihet til det siste. Fotoet viser et kalkmaleri av Muhammed fra Gotland kirke i Sverige.

Wergeland ønsket full religionsfrihet, og leverte sommeren 1839 inn forslag til endring av Grunnlovens § 2 som nektet jøder og jesuitter adgang til landet. Han mente paragrafen var i strid med den liberale ånd i Grunnloven for øvrig, og uforenlig med kristen nestekjærlighet. Han konsentrerte seg i utgangspunktet om få fjernet forbudet mot troende jøder, og skrev artikler, større redegjørelser og dikt for å fremme sitt syn. Saken var oppe til behandling i Stortinget i 1842, og det ble simpelt flertall for Wergelands forslag, men det var ikke stort nok til grunnlovsendring som krever ⅔ flertall. Simpelt flertall lovet likevel godt, og Wergeland noterte at dagen var «merkelig i Nationens Historie». I 1851 ble forbudet mot jøder opphevet, seks år etter Wergelands død. (Først over hundre år senere, i 1956, fikk også jesuitter adgang til landet.)

Nicolae Grigorescus maleri Jøde med gås.

Wergelands engasjement for religiøs toleranse har hatt som følge at både jøder og muslimer har trykket Wergeland til sitt bryst, ikke uten grunn. Men når det i ettertid er blitt hevdet at Wergeland på sykeleiet konverterte til Islam, medfører det ikke riktighet, jf. Wergeland og religionene. Wergeland ble aldri muslim. Han hadde imidlertid lest mye religionshistorie og var tidlig opptatt av religiøs åpenhet. Han mente at det var en kjerne av sannhet i alle religioner. Samtidig kritiserte han skarpt religiøs maktmisbruk, uansett hvilken religion det kunne være tale om.

rediger Jøden og Jødinden

Diktsamlingen Jøden (1842) er tilegnet «Det norske Storthing». Da jødesaken skulle opp i Stortinget første gang 9. september 1842, sørget dikteren for at alle stortingsrepresentanter fikk et eksemplar. Samlingen åpner med «Sandhedens Armee» som angriper løgn og fordommer i sin alminnelighet. Diktet får en særlig mening slik det er plassert i samlingen, som bl.a. også inneholder det folkekjære diktet «Juleaftenen» om hjerteskjærende konsekvenser av mangel på kristen nestekjærlighet. «De tre» som handler om religiøs toleranse, har fått fornyet aktualitet i dagens flerkulturelle samfunn.

Wergeland skrev Jødinden (1844) med tanke på at jødesaken skulle opp igjen i Stortinget i 1845. «Kvinderne paa Kirkegaarden» bringer inn nye perspektiver på toleransespørsmålet. I «Røst i Ørkenen» kritiseres kristnes stenhjerter, de som skulle ha eid varme for all verdens nød. Forholdet mellom en inkluderende og en ekskluderende holdning overfor fremmede (underforstått jøder) er sjarmerende framstilt i «Jeg er nu saadan jeg», der det bl.a. står:

	Paa Kjærlighedene gjæstfri Fad om nøjsom, uden Pynt, bestandig findes lagt igjen Taknemlighedens Mynt.

rediger Siste leveår 1844–45

Riksarkikvar Wergelands kontor på Akershus festning.

Foto: Helge Høifødt

Wergeland skjøttet sitt verv som riksarkivar med dyktighet, samtidig som han gjennom diktning og samfunnsengasjement førte sine kamper for menneskelig frigjøring på indre og ytre plan. Våren 1844 kom han til å pådra seg en alvorlig lungebetennelse som innebar at han ble sengeliggende. Det skulle vise seg at han hadde bare vel ett år igjen å leve. Wergeland fortsatte sine arbeider i konsentrert høytempo fra senga. Han drev bl.a. folkeopplysning i filantropisk ånd i sitt blad For Arbeidsklassen (1839–1845). Hans siste store bidrag i dette er Fattigmands-Postil som kom i april 1845. Mest imponerende for ettertida er nok kanskje likevel Mennesket (1845), Wergelands omarbeidelse av ungdommens omfangsrike lyrisk-dramatiske diktverk Skabelsen, Mennesket og Messias. Enkeltdiktene fra de siste månedene han levde står i en særstilling i hans poesi og i norsk lyrikkhistorie.

Wergeland ble tegnet pÃ¥ sykeleie av Christian Olsen i 1844 â€¦

rediger Sykeleie

Fra 2. mai 1844 ble han sengeliggende etter legens forordning. «Jeg fik min knæk af de gamle Muure på Agershuus. Man fyrede for svært i ovnene her i de allersidste Dage i April, da vi havde stærkt Solskin, og jeg befalte, at man idetmindste skulde lade være at lægge i mit værelse. Jeg kommer varm på Kontoret, kaster Kjolen af og sætter mig til Pulten i bare Skjorteærmerne uden at tænke paa at der ikke var i Ovnen. Efter en Timestid betages jeg af en saadan Kuldegysen langs Ryggen, at jeg maatte gaae hjem.»

17. mai insisterte han pÃ¥ Ã¥ stÃ¥ opp igjen for Ã¥ overvære festlighetene. Dette var 30-Ã¥rsjubileet for Grunnloven, og Wergeland mente han var forpliktet til Ã¥ være med Ã¥ feire dagen. Det skulle gÃ¥ et stort borgertog fra festningen ned til Krohgstøtten. Camilla Collett, som hadde tenkt seg opp for Ã¥ se til ham, møtte ham ute: «Afmagret og bleg som DÃ